Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Slaget i Roncevaux-passet ===
De tok hevn over frankernes ødeleggelser da hæren marsjerte over Pyreneene og ved fjellpasset [[Roncevaux]] angrep de baktroppen til den frankiske hæren. De drepte baktroppene og bagasjevognene. Vaskonene eller baskerne var lett bevæpnet, fjellvante og etter angrepet forsvant de i fjellene. Frankerne, som var tynget ned av sine rustninger, var ute av stand til å forfølge dem.<ref name="Bauer_378">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 378</ref> Overfallet var ikke bare ydmykende for Karl, men også et personlig slag da et antall av hans offiserer og venner ble drept. Blant dem var en mann som [[Einhard]] kalte «Roland, herre over bretonske markene», en adelsmann som styrte grensetraktene ved vestkysten ved munningen av [[Loire]]. Det ble fortalt fortellinger om det militært ubetydelige nederlaget inntil disse historiene vokste til et voldsomt slag som viste det frankiske edelmot og kampånd.<ref name="Bauer_378"/> De mange fortellingene ble en del av legendene og ble en fullkommen rollemodell for riddere. Tallrike verker ble skrevet om slaget, som endret og overdrev hendelsene. Slaget i fjellpasset opphøyde den relativt ukjente [[Roland (greve)|Roland]] til en stor frankisk [[helt]], hovedfiguren i ''[[Rolandskvadet]]'', det første franske [[epos]], og videre i ''[[Orlando Furioso]]'', et av de fremste verkene i italiensk litteratur i middelalderen.

I ''Rolandskvadet'' har det baskiske bakholdsangrepet blitt endret til en stor konspirasjon mellom araberne i Zaragoza og en forræder innen frankerhæren. I eposet er det fire hundre arabere som overfalt Karl den stores baktropp, og Roland nektet å blåse i sitt horn etter hjelp før han har utkjempe alle sine krefter. Da han til sist blåste i hornet, rir Karl den store fra fronten og bakover for å hjelpe, men kraften i hornets lur har sprengt skallen på Roland. Karl den store tar hevn over araberne med Guds hjelp.<ref name="Bauer_378"/> I Johannes A. Dales oversettelse: ''«Da keiser Karl har gjeve Gane straff / og svala i hans blod i sin harm, / vert Bramimonda døypt til,kristennamn, / Dagen kverv bort, snart kjem den mørke natt, / i kvelvde koven søv vår konung Karl.»''<ref>Dale, Johs. A., oversetter (1965): ''Rolandskvadet'', Oslo: Det norske samlaget, s. 103</ref> I virkeligheten avsluttet slaget ved Roncevaux de ambisjoner som Karl den store hadde i al-Andalus. Han forsøkte aldri på nytt å lede en hær over Pyreneene.

Den destruktive krigen med Aquitaine, selv om den fikk et tilfredsstillende resultat for frankerne, viste at den frankiske maktstrukturen sør for elven Loire var svak og upålitelig. Skeptisk til et nytt baskisk opprør, synes det som om Karl den store ville begrense makten til [[Lupus II av Gascogne|Lupus II]], hertug av Gascogne, ved å utnevne [[Seguin I av Gascogne|Seguin]] som greve av Bordeaux i 778 og innsette andre frankiske grever i grenseområdene. Den baskiske hertugen synes å ha bidratt betydelig i slaget ved Roncevauxpasset i 778.<ref>Butt, John J. (2002): ''Daily Life in the Age of Charlemagne''. Greenwood, ISBN 978-0-313-31668-5, s. 40–51.</ref> Dette nederlaget styrket Karls beslutning på å styre direkte i sør ved å etablere kongeriket Aquitaine med hans sønn [[Ludvig den fromme]] som underkonge, bygge en maktbase med frankere ved fordele land blant frankiske landeiere og til kirken. Kirken var hans allierte og kristningsprogram ble iverksatt.

Det nye politiske arrangementet for Vasconia ble ikke tatt godt imot av de lokale herrene. [[Adalrik av Gascogne|Adalrik]], muligens en sønn av Lupus II som døde i 778, kontrollerte vestlige Gascogne mens hans bror [[Sancho I av Gascogne|Sancho]] hadde makten i øst. I 788 ledet Adalrik et angrep mot Toulouse og beseiret den frankiske greven der, Chorson, som han tvang til å sverge en ydmykende lojalitetsed for å løslate ham. Karl ble rasende og fjernet Chorson som greve av Toulouse, og utnevnte isteden sin fetter, den trofaste [[Vilhelm av Gellone]]. Han bekjempet og beseiret baskerne i 790, og fikk Adalrik jaget til Spania. Vilhelm av Gellones rykte vokste til legendariske høyder, pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]] helgenerklærte ham i 1066 (samme år som [[Vilhelm Erobreren|Vilhelm av Normandie]] med pavens velsignelse angrep England), og en rekke [[Chanson de geste]], «sanger om heltedåder», ble diktet om ham, som med Roland, i de neste århundrene.