Redigerer Italia (avsnitt)

==== Opera ====
Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i [[opera seria]] og [[opera buffa]]. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en [[bel canto]]-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til [[Giuseppe Verdi]]s mer dramatiske stil og verismen til særlig [[Giacomo Puccini]].

===== Barokk opera =====
{{Listen|
|filnavn=Orfeo - Toccata.ogg
|tittel= Monteverdi: Toccata fra ''L'Orfeo'' med blåsere (1:30)
|beskrivelse=<small>Fremført av Bangkok Baroque Ensemble</small>
|pos=left}}
Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt [[Florentinske musikkreform|''Camerata Fiorentina'']] som spilte en viktig rolle i å definere den.<ref>Side 311, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: ''A History of Western Music'', 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca">312, Burkholder, Grout, Palisca</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca"/> [[Claudio Monteverdi]] var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den.<ref>Side 296, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.<ref>Side 47, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004</ref> 
[[Fil:Pomodoro.jpg|miniatyr|Oppsetningen av [[Antonio Cesti]]s ''Gulleplet''.]]

Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. [[Francesca Caccini]]s ''[[La liberazione di Ruggiero|La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina]]'', fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at [[kastratsanger]]e sang kvinnerollene.<ref>Side 320–321, Burkholt, Grout, Palisca</ref> I Roma var blant annet [[Stefano Landi]] en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i ''Il Sant' Alessio'' eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved ''La morte d'Orfeo''.<ref>Side 280, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 4</ref>

I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var [[Antonio Cesti]] og [[Francesco Cavalli]], begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.<ref>Side 48, Nesheim</ref> I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av [[Alessandro Scarlatti]].<ref>Side 386, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen [[primadonna]] og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.<ref>Side 49–50, Nesheim</ref>

Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte [[opera seria]], særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre.<ref>side 103, Carolyn Gianturco: «Naples: a City of Entertainment» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, [[opera buffa]], særlig gjort populær med [[Giovanni Battista Pergolesi]]s ''[[La serva padrona]]'' internasjonal oppmerksomhet.<ref>Side 104–105, Gianturco</ref>

===== Klassisistisk opera =====
Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet.<ref>[http://www.naxos.com/person/Johann_Simon_Mayr/28448.htm «Johann Simon Mayr»] - Naxos.com</ref> Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med [[Gioachino Rossini]]. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt [[opera seria]]. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var ''Otello'', og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han ''[[Barberen i Sevilla]]''.<ref>Corinna da Fonseca-Wollheim: [https://www.nytimes.com/2016/07/16/arts/music/heard-of-aureliano-in-palmira-you-probably-know-the-overture-rossini-opera.html?_r=0 «Heard of ‘Aureliano in Palmira’? You Probably Know the Overture»] - ''New York Times'', 16. juli 2016, hentet 6. mars 2017</ref> ''Barbereren'' og ''[[La Cenerentola]]'' fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden.<ref>[http://www.allmusic.com/artist/gioachino-rossini-mn0000678420/biography «Gioachino Rossini»] - ''Allmusic.com''</ref>

===== Opera i Romantikken =====
[[Fil:Verdi by Giovanni Boldini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Verdi]] ble en ledende operakomponist på midten av 1800-tallet.{{byline|type=Malt av|Giovanni Boldoni}}]]Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som [[Gaetano Donizetti]] (''[[Anna Bolena]]'' etter 12 år i skyggen av Rossini) og [[Vincenzo Bellini]] (''La Sonnabula'').<ref>Side 330–332, Herresthal</ref> For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med ''[[L'elisir d'amore]]'' i 1832 og ''[[Lucia di Lammermoor]]'' i 1835.

Mye forandret seg imidleritd med [[Giuseppe Verdi]]. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.<ref>Side 685, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.<ref>Side 564, Richard Taurskin: The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century, Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> Blant hans mest kjente operaer er ''[[Rigoletto]]'', ''[[Il trovatore]]'' og ''[[La Traviata]]'', men også ''[[Nabucco]]'', ''[[Aïda]]'' og ''[[Otello]]'' ble svært store suksesser.

I 1890 ble både de [[Richard Wagner|wagnerske]] eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt [[verismo]]. Den første kjente operaen i denne perioden var [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria Rusticana]]'' («landsens ridderlighet»).<ref>Side 250, Nesheim</ref> To år senere kom [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.<ref>Side 688, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.<ref>Side 659, Taurskin</ref>

[[Giacomo Puccini]] var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen.<ref>[https://snl.no/Giacomo_Puccini «Giacomo Puccini»] - ''Store norske leksikon''</ref> Hans mest kjente operaer inkluderer ''[[La bohème]]'' (1896), ''[[Madama Butterfly]]'' (1904) og ''[[Tosca]]'' (1900).<ref>[http://operabase.com/top.cgi?lang=en#opera Opera statistics 2015/2016]</ref>