Redigerer Humanisme (avsnitt)

== Moderne humanismer ==
Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger.

[[Fil:Thomas and Julian Huxley, 1895.gif|miniatyr|[[Thomas Huxley]] med barnebarnet [[Julian Huxley|Julian]] på fanget, 1895.]]

I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, [[ateist]]isk, religiøs, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser.

Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves [[Bertrand Russell]], [[Edward Morgan Forster]] og [[Julian Huxley]] (sønn av [[Thomas Huxley]], mannen som utviklet begrepet ''[[agnostisisme]]'').

I 1929 stiftet [[Charles Francis Potter]] organisasjonen [[First Humanist Society of New York]], støttet av [[John Dewey]], [[Helen Keller]], [[Will Durant]], [[Albert Einstein]], [[Thomas Mann]] og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen proklamerte et positivt livssyn og i 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Potter var prest i den [[Unitarisme|unitaristiske]] tradisjonen og i 1930-årene utgav han sammen med sin kone Clara Cook Potter boken ''[[Humanism: A New Religion]]''. I 1930-årene var Potter en velkjent forkjemper for kvinners rettigheter, [[abort]]rettigheter og avskaffelse av [[dødsstraff]]en. Potter mente at «humanisme er ikke noen avskaffelse av religionen, men en begynnelse på en virkelig religion» og forestilte seg humanisme som ''«a religion of common sense»''.<ref>(1962) ''New York Times'' Obituary, Charles Potter, Clergyman Dead.</ref>

I 1957 laget Julian Huxley det nye begrepet «[[transhumanisme]]» for å beskrive det synet at mennesket skulle bedre seg selv gjennom forskning og teknologi, muligens inkludert eugenikk, men viktigere forbedring av det sosiale miljø. Transhumanismen, som har gjennomgått forandringer etter Huxleys tid, er i løpet særlig av tiden etter 1990 blitt en eget samfunnsyn, livssyn og etisk system.

=== Sekulær humanisme ===
Sekulær eller ikke-religiøs humanisme avviser religiøs tro og eksistensen av noe overnaturlig. Med sin vektlegging av naturlige, vitenskapelige forklaringer assosieres den ofte med akademikere og vitenskapsfolk, siden det å postulere naturlige forklaringer er en allmenn vitenskapelig metode (som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til [[sekularisme]], ut fra grunnantakelsen om at etikken er menneskeskapt, og ut fra den intellektuelle arven fra opplysningstiden.

Denne humanismen må ikke forveksles med ''scientisme'', som på et nærmest religiøst vis hevder at naturvitenskap kan gi svaret på alt. Sekulær humanisme betoner at menneskets rasjonelle og kritiske tenkning må gå ut over det vitenskapelige, ettersom naturvitenskap ikke kan gi svar på etiske, eksistensielle og estetiske spørsmål, som er blant de viktigste i menneskelivet. Naturvitenskap kan kun gi oss faktabaserte premisser for en argumentasjon på disse livsområdene. Den har omformet vårt syn på hvordan verden er bygd opp ved å kullkaste den kristne kosmologien, og gitt oss en faktabasert tankeramme for hva vi med rimelighet kan utsi om verden. Som et ledd i kritikken av kristendommen var dette svært viktig.

Da den sekulære humanismen kom i organiserte former etter andre verdenskrig, var dens fritenkerske aspekt fremtredende i form av en til dels krass religionskritikk. Samtidig tok den sterkt avstand fra totalitære bevegelser som kommunismen og nazismen, selv om disse var ateistiske. Ateisme måtte ledsages av et humanistisk menneskesyn, og av de etiske verdier som ligger til grunn for menneskerettighetene. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.<ref>Se Guy S. Métraux and François Crouzet (red.),''Religions and the Promise of the Twentieth Century: readings in the history of mankind''.</ref>

Etter hvert er det blitt etablert organiserte sekulære humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser, to av dem i Norge (1962 og 1986), i regi av [[International Humanist and Ethical Union]], som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. [[UNESCO]]s første direktør, [[Julian Huxley]], var stiftelsesmøtets president. Unionen skiftet i 2019 navn til Humanists International.

I dag er den sekulære humanismens religionskritiske aspekt mindre fremtredende enn tidligere, fordi kirken og kristendommen har mistet mye av sitt grep om folk flests livsanskuelse. Det henger sammen med at de vesteuropeiske samfunn er blitt stadig mer sekulære, noe som gjør polemisk religionskritikk mindre påkrevd. Spørreundersøkelser viser at om lag halvparten av befolkningen i Norge og Skandinavia for øvrig ikke har noen gudstro, og at de slutter opp om humanistiske verdier. Dermed har sekulær humanisme gått fra å være en liten opprørsbevegelse til å bli en hovedstrøm i tros- og livssynslandskapet.

==== Sartres humanistiske eksistensialisme ====
I 1945 holdt den franske ateistiske og marxistiske filosof [[Jean-Paul Sartre]] et foredrag med tittel «Eksistentialisme er en humanisme» på ''Club Maintenant'' i Paris. Det ble utviklet til en bok som kom ut det påfølgende år: ''«L'existentialisme est un humanisme»''. Denne boken ble snart ansett for retningsgivende for den nye franske [[eksistentialisme|eksistensialistiske]] bevegelse. Sartre beskriver sitt anliggende som humanistisk, men skjelner mellom to svært forskjellige betydninger av ordet humanisme. Primært taler han om en betydning som handler om at mennesket er av ypperste verdi, en betydning som Sartre avviser. Han fremhever så en betydning som går ut på at mennesket er sin egen lovgiver og må fatte sine egne beslutninger. Denne går han inn for, og sier at den innebærer ateisme.

I hans filosofiske system kommer menneskets ''eksistens'' kronologisk før dets ''essens''. Det betyr at selv om mennesket eksisterer så finnes det intet som kan diktere dette menneskes karakter, livsinnretning eller lignende; kun mennesket kan definere sin essens. Som han sier i boken: ''«Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden – og definerer seg selv etterpå»''. Sartre avviser det han kaller «deterministiske unnskyldninger» og hevder at alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger ''(fri vilje)''. Han taler også om en forlatthet som er en ensomhet noen ateister kan føle når det går opp for dem at det er ingen gud som våker over dem. Dette knyttes til fortvilelse og angst (''eksistensiell angst'').

Som kommunist var det viktig for Sartre å forsone sine tanker om menneskets fri vilje med marxismens lære om sosioøkonomiske krefter utenfor menneskets umiddelbare kontroll og som skulle spille en kritisk rolle for utformingen av dets liv. I sitt viktige verk ''Critique de la raison dialectique'' (kritikk av den dialektiske fornuft) av 1960 pekte Sartre på «humanistiske verdier» i Marx’ tidlige verker. Han dro til [[Cuba]] for å møte [[Fidel Castro]] and [[Che Guevara|Ernesto «Che» Guevara]]. Etter Guevaras død sa han at Guevara var sin tids mest fullstendige menneske.

==== Sekulær humanisme i Skandinavia ====
I Norge og Skandinavia har begrepet sekulær humanisme vært brukt tildels sammenfallende med [[humanetikk]], et [[etikk|etisk]] system og senere et [[livssyn]] utviklet av [[Kristian Horn]] fra 1950-årene og formidlet av organisasjonen [[Human-Etisk Forbund]] (grunnlagt 1956) i Norge og av [[Human-Etiska Förbundet i Sverige]] (grunnlagt 1979) i Sverige. Kristian Horn brukte ikke selv begrepet humanisme, men human-etikken knyttet an til viktige elementer fra den humanistiske tradisjonen i europeisk idéhistorie. Horn hentet begrepet human-etikk fra [[Harald Høffding]]s hovedverk ''Etik'' fra 1887. Høffding var inspirert av [[empirisme]]n og [[utilitarisme]]n ([[David Hume]] og [[John Stuart Mill]]), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi. Den organisasjon Horn grunnla for å formidle human-etikken som etisk system og livssyn, begynte fra 1990-årene med [[Levi Fragell]] som pådriver å bruke begrepet humanisme overlappende med begrepet human-etikk, men forslag om å endre navn på forbundet til Humanistisk forbund har ikke fått gjennomslag. I Sverige har [[Human-Etiska Förbundet i Sverige]] skiftet navn til [[Humanisterna (organisasjon)|Humanisterna]]. Den norske human-etikken kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme, og har alltid sett seg selv som et alternativ til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen.

En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, ut over antologien ''Verdier og verdighet'' (2013), med bidrag fra norske humanister. I 2021 utkom boka ''Humanismens idéhistorie'', skrevet av Morten Fastvold, som spesielt vektlegger ikke-religiøs humanisme eller livssynshumanisme. Tidligere viste man gjerne til [[Corliss Lamont]]s bok ''The Philosophy of Humanism'' (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk med tittelen ''Det humanistiske livssyn'' (1988). Der heter det sammenfatningsvis at «humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» Også Richard Normans bok ''On Humanism'' (2004) ble oversatt til norsk som en innføring i sekulær humanisme.

Human-Etisk Forbund har vektlagt at de ikke ønsket noen endelig autoritativ fremstilling av sitt livssyn, fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. Dette begrunnes med ønsket om at individene skal gjøre selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. I 2006 vedtok imidlertid Human-Etisk Forbund et norsk humanistmanifest der det står at «humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.» I 2016 gikk alle de nordiske sekulære humanistorganisasjonene sammen om et nordisk humanistmanifest der det slås fast at «Humanismen er et sekulært livssyn. Det har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.».

[[Dag Hareide]], som skrev boka ''Hva er humanisme'' (2011), finner det problematisk å bruke begrepet humanisme om Human-Etisk Forbunds livssyn. Han uttaler at «jeg vet at Human-Etisk Forbund ser på humanisme som et livssyn, men jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Tanken er forvirrende. Det som er interessant er om du er ateist eller troende, eller om du for eksempel har tro på nyttefilosofi eller pliktetikk. Humanismen gir ikke svar på dette, og da skjønner derfor ikke hvordan humanismen kan fungere som et livssyn».

Til dette kan det sies at verken ateisme eller nyttefilosofi eller pliktetikk isolert sett utgjør noe livssyn. Et livssyn må både ha en oppfatning om hvordan verden er bygd opp, dvs. en kosmologi, samt om hva som er rett og galt, og hva som gir livet mening. Sekulær humanisme, eller livssynshumanisme, bygger i tillegg til ateisme på tanken om menneskets verdighet, kombinert med den naturalistiske forståelsen av mennesket som en dyreart fremkommet gjennom evolusjonen, og på grunntanken om at etikken er menneskeskapt. Det åpner for ulike måter å reflektere over etikk på, slik nyttefilosofi og pliktetikk er to eksempler på. Livssynshumanismen hevder dessuten at det ikke finnes noen objektiv mening i tilværelsen, noe som er en eksistensialistisk grunntanke. Ut fra alt dette er det opp til hvert enkelt menneske å finne mening i sitt liv. Innenfor dette vide livssynsmessige rammeverket finnes det mange måter å være humanist på. Det ville stride mot livssynshumanismens ikke-dogmatiske karakter å gi detaljerte forbud og påbud om hvordan hver enkelt bør leve.

=== Marxistisk humanisme ===
Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx’ senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vektlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se [[Kapitalen]] (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx’ tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen.

Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx’ død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx’ tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja i 1930-årene. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx’ utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se [[den historiske materialisme]]).

Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. [[Prahavåren]] i Tsjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså [[Edward Gierek]]s mer liberale regime i [[Polen]].

Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen [[Erich Fromm]] (1900–1980).

=== Antroposofi ===
Den filosofiske retningen [[antroposofi]] (av gresk «menneskevisdom») ser seg selv i en humanistisk tradisjon. Mer spesifikt betjener antroposofien seg i særlig grad av tankegods hentet fra [[Humanisme#Den tyske nyhumanismen|nyhumanismen]].<ref>Håkan Lejon, ''Historien om den antroposofiska humanismen. Den antroposofiska bildningsidén i idéhistoriskt perspektiv 1880–1980'', doktorgradsavhandling i idéhistorie, Stockholms universitet, 1997, utgitt av Almqvist & Wiksell, {{ISBN|9122017593}}</ref>