Redigerer Hav (avsnitt)

=== Sjøbunn og dyphavssbaseng ===
[[File:Elevation.jpg|mini|{{legend|#03FCDE|Kontinentalsoklene (turkis) vist på et verdenskart.}}]]

Rundt landjorden er det grunne havområder som kan være brede eller smale og kalles for [[kontinentalsokkel]]en. Kontinentalsokkelen er altså et grunt havområde som omkranser landjorden og utgjør rundt en seksdel av jordoverflaten. Fiskeriene rundt om i verden foregår for en stor del i farvannene på kontinentalsokkelen. Kontinentalsokkelen slutter i [[Kontinentalmargin|kontinentalskråning]]en, eller egga, som er en skråning ned mot havdypet. Helningen kan variere mye og der skråningen er bratt er det snakk om en helningsvinkel på 45°.{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Det en kaller dyphavssbasenger er adskilt fra hverandre av undersjøiske fjellkjeder eller undersjøiske rygger. Dybdeområder på mellom 3000 og 6000 m utgjør omtrent 54&nbsp;% av jordoverflaten.{{sfn|Breen|1986|p=17}}

Dyphavssbasenger utgjør en stor del av [[havbunn]]en og er et området av jorden som er lite utforsket til tross for at den har et areal 2,5 ganger så stort som den tørre landjorden.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Verdenshavene holdes for å være de yngste hovedformasjonene av jordkloden.<ref name="education.nationalgeographic.org"/> På havbunnen er det sedimenter (slam) som har sin opprinnelse fra blant annet vulkansk virksomhet, døde rester fra marine organismer, erodert materiale fra landjorden (''terrigene sedimenter'') ført ut via vassdrag og vinder, ansamlinger av kjemiske stoffer i sjøvann og partikler fra verdensrommet.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=372–375}}<ref>Murray, Richard W. "[http://www.waterencyclopedia.com/Oc-Po/Ocean-Floor-Sediments.html# Ocean-Floor Sediments]," Water Encyclopedia</ref><ref>{{cite book |last1=Chester |first1=Roy |last2=Jickells |first2=Tim |title=Marine Geochemistry |date=2012 |publisher=Blackwell Publishing Ltd |isbn=978-1-4051-8734-3 |pages=321–351 |edition=3rd |chapter=Chapter 15. The components of marine sediments}}</ref>

De fleste slamtypene på havbunnen er bløte, slik at det er lett for organismer å lage huler og ganger, dessuten skaper strømninger formasjoner i overflaten. En kalkholdig avleiring fra skallene til døde pelagiske bløtdyr (''pteropodslam''), finnes på dybder av 1500–3000&nbsp;m, er det er det sjeldneste og finnes bare på 1&nbsp;% av havbunnen. ''Globigerinaslamet'' er vanligere og består av kalkskalene til [[Poredyr|foraminiferer]], en type mikroskopiske organismer. ''Diatomeslam'' oppstår i kaldt vann og finnes blant annet i et langstrakt belte i det nordlige Stillehavet. Det kommer fra  av en type silikatholdige planteplankton kalt [[kiselalger]] eller diatomeer. ''Radiolarslam'' består av rester etter silikatholdige skjellettrester fra organismer. Det er rødt eller brundt og i likehet med pteropodslam er det sjeldent.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}

Over tid blir sedimentene [[Litifisering|litifisert]], det vil si at de blir til bergarter av [[sediment]]er. Mer enn halvparten av bergartene på landjordene stammer fra tidlige tiders havbunn.{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=97}}