Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Hellenistisk og romersk rasjonalisme===
[[Fil:CiceroBust.jpg|thumb|right|[[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] så på seg selv som forsvareren av den etablerte orden, til tross for sin personlige skepsis med tanke på myter og sin tendens til mer filosofiske forståelse av guddommelighet.]]
Under [[hellenisme]]n ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 89</ref> Den greske mytografen [[Euhemeros]] etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (''Hellige skrifter'') er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og [[Lactantius]].<ref>Hard, R.: ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', s. 7</ref>

Rasjonaliserende [[hermeneutikk]] av mytene ble stadig mer populært i [[Romerriket]], takket være fysiske teorier til [[stoikerne|stoisk]] og [[epikurisme|epikuristisk]] filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens [[euherisme|euherister]] rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og [[nyplatonisme|neoplatonister]] de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.<ref>Chance, J.: ''Medieval Mythography'', s. 69</ref>

Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte [[Lucretius|Lukretius]] å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvi</ref> [[Titus Livius|Livius]] er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 88</ref> Utfordringene for romere med en sterk og [[apologetikk|apologetisk]] sans for [[romersk religion|religiøse tradisjoner]] var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for [[overtro]].

[[Marcus Terentius Varro|Varro]] så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin ''Antiquitates Rerum Divinarum'' som ikke har overlevd men som [[Augustin av Hippo|Augustins]] ''[[Om Gudsstaten]]'' indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:

* Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
* Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
* Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.

Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi.<ref>Gale, M.R.: ''Myth and Poetry in Lucretius'', s. 87</ref> [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til [[Skylla]], [[kentaur]]er eller andre vesener<ref>Cicero: ''Tusculanae Disputationes'', 1.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/tusc1.shtml 11]</ref>, men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket.<ref name="CiceroDiv">Cicero: ''De Divinatione'', 2.[http://www.thelatinlibrary.com/cicero/divinatione2.shtml#81 81]</ref> ''De Natura Deorum'' er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.<ref>Walsh, P.G.: ''The Nature of Gods'' (Introduction), s. xxvii</ref>