Redigerer Georges Clemenceau (avsnitt)

=== Etter krigens avslutning ===
Den 19. februar 1919, mens [[Fredskonferansen i Paris (1919)|fredskonferansen i Paris]] pågikk, ble Clemenceau beskutt av anarkisten [[Émile Cottin]] i det han forlot sitt hjem i [[Rue Franklin]] for å kjøre til et møte med [[Edward M. House]] og [[Arthur Balfour]] i [[Hôtel de Crillon]]. En av kulene traff ham mellom ribbena, men gikk klar av vitale organer. Han sa straks etter: «De skjøt meg i ryggen; de våget ikke å angripe meg ansikt til ansikt»<ref>Margaret MacMillan: ''Paris 1919: Six Months that Changed the World'', Random House: New York, (2003). s 150</ref> Clemenceau kom raskt tilbake til helse og tilbake ved forhandlingsbordet 1. mars, og spottet attentatmannen for hans dårlige treffsikkerhet og benådet ham fra den ilagte dødsstraffen, som dermed ble omgjort til en fengselsstraff. Clemenceau vitset at skytetrening burde inngå under fengselsoppholdet, for det var flaut at en franskmann kunne avfyre syv skudd på så kort hold uten å forvolde større skade.{{tr}}

Under fredskonferansen i 1919 spilte Clemenceau en hovedrolle som én av «de fire store». Hans hovedmål var Tysklands uskadeliggjørelse og svekkelse. Han kjempet for å sikre Frankrikes grenser og erstatninger fra Tyskland, han hadde her USAs president [[Woodrow Wilson]] som viktigste motspiller.

Da Clemenceau kom tilbake til forhandlingene hadde man ennå ikke kommet til noe gjennombrudd vedrørende Frankrikes østgrense og kontrollen over [[Rhinlandet]]. Clemenceau anså at tysk kontroll over områder vest for [[Rhinen]] berøvet Frankrike en naturlig og lett forsvarbar grense, og hadde aller helst sett av elven ble den nye franske grense mot tyskerne, eventuelt med det tyskspråklige området som nøytral bufferstat.<ref>Watson (1976), s. 337.</ref> Saken ble til slutt løst da [[Lloyd George]] og Woodrow Wilson tilsa Frankrike øyeblikkelig militær assistanse skulle Tyskland noensinne gå til uprovosert angrep.<ref>Watson (1976), s. 347.</ref>

Det ble også bestemt at de allierte skulle okkupere området i femten år og at Tyskland deretter aldri skulle kunne remilitarisere det.<ref>Watson (1976), s. 350.</ref> Lloyd George fikk inn en klausul om mulig tidligere tilbaketrekning dersom tyskerne oppfylte traktatens krav, mens Clemenceau fikk inn artikkel 429 som tillot alliert okkupasjon utover de femten år dersom adekvate sikkerhetsgarantier mot uprovosert aggresjon ikke ble oppfylt. Dette var i tilfellet USAs senat skulle la være å ratifisere garantidelen av traktatdelen slik at ikke bare den amerikanske okkupasjonen, men også den britiske i dragsuget, ikke skulle bli noe av. Det var faktisk slik det skulle gå, og artikkel 429 sikret at Frankrike likevel fikk sin sikkerhetsbuffer.<ref>Watson (1976), s. 351.</ref>

President Poincaré og marskalk [[Ferdinand Foch]] gikk gjentatte ganger inn for et autonomt Rhinland. Men Clemenceau avviste det med at enigheten med USA og Storbritannia var av mer varig verdi enn et isolert Frankrike som holdt fast på Rhinlandet.<ref>Watson (1976), s. 351-353.</ref>

Et annet spørsmål gjaldt [[Saarland]]et. Clemenceau mente at dette området og dets kullgruver måtte tilfalle Frankrike etter at tyskerne systematisk hadde skadet kullgruvene i det nordlige Frankrike. Wilson var imot den territorielle overdragelsen. Det ble Lloyd George som fant frem til det kompromiss at kullgruvene i Saar skulle gis til Frankrike og at Saarlandet skulle regjeres av Frankrike i femten år hvoretter tilhørigheten skulle avgjøres ved folkeavstemning.<ref>Watson (1976), s. 349-350.</ref>

Ettertiden har bedømt ham hardt for de strenge krav til Tyskland i [[Versaillesfreden]] og gitt ham medskyld å skape de sosiale forhold i Tyskland som ble et hovedfaktor for nazismens gjennombrudd der.{{tr}} Denne kritikken er sannsynligvis bare betinget rimelig{{tr}} Flere av de andre allierte ledere stilte større økonomiske erstatningskrav enn han gjorde, og i noen tilfeller bidro han til å dempe krav fra det mest ytterliggående franske kretser.{{tr}}

Clemenceau hadde ikke særlig erfaring innen økonomi og finans, og stod under sterkt offentlig og parlamentarisk press for at de tyske reparasjoner måtte bli så høye som bare mulig.{{tr}} Det var allmen enighet om at Tyskland ikke skulle betale mer enn landet kunne tåle, men overslagene over hvor denne tålegrensen gikk var sterkt sprikende fra det heller moderate 2000 millioner pund til det vesentlig høyere estimat på 20000 millioner pund.{{tr}}

Clemenceau innså at ethvert kompromissbeløp ville utløse raseri både den franske og britiske allmennhet, og mente at eneste farbare vei var å nedsette en reparasjonskommisjon som skulle granske Tysklands reparasjonsevne.{{tr}} Dette innebar at den franske regjering ikke skulle involveres umiddelbart/direkte i spørsmålet om reparasjonenes størrelse.