Redigerer Fransk Polynesia (avsnitt)

=== Europeisk kontakt ===
[[Fil:Hodges, Resolution and Adventure in Matavai Bay.jpg|mini|To av skipene i [[James Cook]]s ekspedisjon i [[Matavaibukta]] på Tahiti. Malt av William Hodges i 1776]]
På 1500-tallet kom europeerne til øyene. I 1521 seilte portugiseren [[Ferdinand Magellan]] forbi Tuamotuøyene.<ref name="dict95" /> I 1595 gikk [[Álvaro de Mendaña]] i land på Marquesasøyene. Europeisk kontakt med øyene ble hyppigere fra andre halvdel av 1700-tallet. Briten [[Samuel Wallis]] besøkte øyene i 1767. Året etter utforsket britiske og franske ekspedisjoner Polynesia, med besøk av [[Louis-Antoine de Bougainville]] i 1768 og [[James Cook]] i 1768–69. Øyene fikk godt omdømme blant europeiske sjøfarende og ble populære stoppesteder for stillehavsfarere, særlig Tahiti.<ref name="dict96" /> 

Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av [[Hvalfangst|hvalfangere]] og handelsmenn. Papeete vokste fram som viktigste by fordi dette var det beste oppankringsstedet på Tahiti.<ref name="hh18" />

I tiden for den første europeiske kontakten, spilte polynesiske og europeiske mellommenn en viktig rolle. Europeiske utforskere dro nytte av polynesiernes [[navigasjon]]skunnskaper og kjennskap til øyene i det vidstrakte Stillehavet. Cook i 1769 tok om bord [[Tupaia]] som navigatør, kjentmann og tolk på reisen videre til [[New Zealand]].<ref>«Tupaia (?-1770)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 301.</ref> [[Louis Antoine de Bougainville|Bougainville]] tok i 1768 med seg [[Ahutoru]] tilbake til Paris,<ref>Liebersohn, Harry: ''Travelers' World. Europe to the Pacific'', Cambridge, MA: Harvard University Press, 2006, s. 142–149.</ref> mens [[Omai]] i 1773 ble med Cooks ekspedisjon på hele reisen tilbake til Storbritannia.<ref>«Omai (ca. 1753-1784)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 195–196.</ref> Den svenske sjømannen [[Peter Hagerstein]], som var på Tahiti mellom 1793 og 1810, ble en viktig mellommann mellom britiske misjonærer og [[Pomare II av Tahiti]].<ref>«Hagerstein, Peter (ca. 1757-1810», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 111.</ref>

De polynesiske samfunnene hadde ikke [[Skriftspråk|skriftkultur]],<ref name="hh1" /> og baserte seg på muntlig overlevering av tro og kunnskap. Kontakten med europeerne førte til store endringer i de polynesiske samfunnene. Polynesierne kjente ikke bruk av [[metall]], og europeernes ankomst medførte også introduksjon av ny teknologi. Polynesierne var særlig interessert i metallgjenstander, og skytevåpen ble tatt i bruk i den interne krigføringen på øyene. Bruk av metallredskaper erstattet redskaper i stein og tre.<ref>[[#refHenningham1992|Henningham, 1992]], s. 2 og 17.</ref>

Europeiske sjøfarende brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde [[immunforsvar]] mot dem. Krig og matmangel bidro også til nedgang i folketallet. Særlig hardt rammet ble Marquesasøyene, med stor befolkningsnedgang fra 1886 til 1923.<ref>Rallu, s. 169-171.</ref> Sykdommer, [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]konsum og introduksjon av skytevåpen i intern krig på øyene bidro til dette. På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn. Befolkningen ble satt i sving med byggevirksomhet for kirken, noe som ledet innsats bort fra nødvendig matproduksjon. Folketallet på Mangareva gikk fra 1831 til 1871 ned med en tredel, og en enda større andel ble borte mellom 1871 og 1900.<ref name="hh16" />

En langsiktig virkning av kontakten med europeerne var at samfunnene utviklet seg fra selvberging, til å supplere med inntekter fra salg av forskjellige produkter, blant annet kopra, lønnsarbeid og overføringer fra migrantarbeidere.<ref name="hh17" /> En annen følge var endring i [[kosthold]]et ved innføring av [[mel]], [[ris]] og [[hermetikk]]. Helseeffekten av dette var negativ.<ref name="hh17" />