Redigerer Fransk (avsnitt)

=== Fransk i dag ===
Sammenliknet med norsk har det vært ganske begrenset forandring i det franske skriftspråket de siste 150 årene. Flere forsøk på å få skriftspråket i større samsvar med uttalen har ikke ført fram.<ref name=Persson/>{{rp|61}} Det kom ei ny rettskriving som skulle brukes i skolen fra skolestart 2016. I denne rettskrivinga synker bruken av accent circonflexe (hustaket, som î, eller ê). Noen ord endrer også skrivemåte, som at ordet for «løk» i den nye rettskrivingreformen skrives «ognon» istedenfor «oignon». Antakelig er dette for å ha større samsvar med uttalen, som er /ɔɲɔ̃/. Hos noen har dette vakt motstand, mens andre mener det er på tide.<ref>Eriksen, Kjersti Flugstad (2016). [https://www.aftenposten.no/verden/i/0QQA/Na-forenkles-fransk-rettskriving «Nå forenkles fransk rettskriving»]. ''Aftenposten''.</ref>

I uttalen kan man også se utvikling, blant annet på bruken av overtrekning («liaison»). Overtrekning innebærer at man trekker over en konsonant til et nytt ord som starter på en vokallyd. De to ordene «un» (en) og «ombre» (skygge) uttales henholdsvis /œ̃/ og /ɔm/ når de står hver for seg. Når man uttaler disse to ordene rett etter hverandre, vil n-en på slutten av «un» uttales, slik at det blir /œ̃nɔm/. Man kan i dag høre mindre grad av overtrekning i dag enn det som ville være selvsagt før. Med andre ord synker bruken av overtrekning.<ref name=Persson/>{{rp|62}} Man kan for eksempel i dag høre setningen «Il chantait une chanson» (han sang en sang) bli uttalt både med og uten overtrekning mellom «chantait» og «une».

Et annet fenomen som gjør seg gjeldende i utviklinga i talespråket, er de to nasalvokalene /œ̃/ og /ɛ̃/ ser ut til å gå sammen til /ɛ̃/. Dette gjør man også oftere og oftere i dannet dagligtale.<ref name=Persson/>{{rp|62}} Ordene «brun» (brunhåret) og «brin» (gress-strå) blir da uttalt likt slik at man ikke tydelig skilner mellom dem lenger.

I vokabularet ser det ut til at særlig engelsk har stor innflytelse. Mange av låneordene i fransk er fra engelsk, og man kan også se antydninger til engelske morfologiske og syntaktiske elementer,<ref name=Persson>{{ Kilde bok | forfatter = Persson, Harry | utgivelsesår = 1980 | tittel = Fra latin til våre dagers fransk | isbn = 8200024520 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070301011 | side = }}</ref>{{rp|65}} noe som har vakt motstand hos enkelte. Man ser dette blant annet i en språklov fra 1994 der Jacques Toubon den 4. august fikk innført ''la Loi Toubon'' (= Toubons lov). Loven går ut på at man skal bruke franske ord så mye som mulig. Ord som «week-end» har satt seg, og dette forsøker ikke loven å endre på. Man skal heller unngå nye låneord og bruke franske ord i stedet.<ref>Girard, Francine; Lyche, Chantal & Mellingen, Kjell (1994) [https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Ny_spraaklov_i_Frankrike/ «Ny språklov i Frankrike»]. I: ''Språknytt''(4).</ref> Dette ble oppfattet nærmest som en [[Maginot-linjen|Maginot-linje]] mot [[engelsk]]e lånord, selv om engelsk ikke er nevnt i loven.<ref name=Ulriksen>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010080508024|tittel=Gobelin Europa: søkelys på europeisk kultur. Universitetet i Oslo: Humanioradagene|forfatter=Solveig Schult Ulriksen |dato=1995|utgiver=Sypress|år=|isbn=9788291224121|redaktør=Fosse, Lars Martin|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=89-95|kapittel=Fransk språk i unionstider|sitat=}}</ref>{{rp|90,94}}