Redigerer Eventyr (avsnitt)

==Innsamlingsvirksomheten==
Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og med [[romantikken]] at man tok til å skrive dem ned. Først ute var [[Charles Perrault]] i andre halvdel av 1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter i [[Brødrene Grimms eventyr]]. 

De tyske eventyrene ble samlet fra 1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i 1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene som [[brødrene Grimm]] samlet skriver seg fra et avgrenset område i [[Kassel]] i dagens Tyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der.

Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i 1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prost [[Andreas Faye]]s ''Norske Sagn''. Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professor [[Peter Andreas Munch|P.A. Munchs]] kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning for [[Asbjørnsen og Moe]], som begynte sine samlerarbeider i 1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye.

I likhet med norske folkeeventyr ble samiske eventyr nedskrevet av folkeminnesamlere på 1800- og 1900-tallet. Det var oftest prester og misjonærer som samlet inn eventyr og sagn, noe som preget nedtegnelsene. De så på eventyr og fortellinger som kilder til samenes «overtro». Senere kom innsamlinger som i større grad fokuserte på å samle inn fortellingene for forskning.

Rektor [[Just Qvigstad]] var den første som ga ut samiske eventyr hvor man brukte et systematiske klassifikasjonssystemet i ''Lappische Märchen- und Sagenvarianten'' fra 1925. Klassifiseringsystemet for eventyr var utarbeidet av finnen [[Antti Aarne|Antti Aarnes]]. Qvigstad ga senere ut flere skrifter som ''Samiske Eventyr og Sagn I-IV,'' fire bind utgitt fra 1927 til 1929.