Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Det nye Europa skapes (1815–1830)===
Mye så ut til å bli ved det gamle. Konservative og reaksjonære krefter fikk tilbake makten i Italia, Polen gikk tilbake til den situasjonen de var i under Katarina den store, Østerrike fikk kontroll over Kroatia og Nord-Italia, Nederland ble selvstendig igjen og Russland fikk stadig større kontroll over Svartehavet. Likevel var det politiske landskapet markant flyttet. Det var i stor grad en kamp mellom konservative og moderne verdier, der både den franske og den industrielle revolusjonen var vesentlige bidragsytere til ordskiftet. Storbritannia hadde opplevd mye av den industrielle revolusjonen og kontinental-Europa mye av den franske, men nå ble det i større grad slik at de begge ble introdusert til den andre revolusjonen.<ref name="firefemfire">Side 454, Palmer, Colton</ref>

====Mentalitetskampen ====
[[Fil:Prince Metternich by Lawrence.jpeg|miniatyr|[[Clemens von Metternich]] påvirket europeisk politikk fra 1815 til 1848, og jobbet hardt for å beholde status quo. {{Byline|[[Thomas Lawrence]]  (1769–1830)|type = Malt av}}]]
Med industrialisering kom mobilitet og urbanisering, og med franske ideer kom ønsket om forandring. I tillegg vokste borgerklassen seg enda sterkere, og det ble vanskeligere for landadelen å holde kontroll på bøndene. Bedret transport kunne raskt få folk vekk fra landsbyen og over til storbyene, som ofte hadde behov for arbeidskraft.<ref name="firefemfire" />

En ny tanke som ble født av Wienerkongressen ble [[Den europeiske samklang]], en allianse mellom særlig Østerrike, Preussen og Russland, som skulle sikre fred gjennom opprettholdelse av status quo. Dette betydde at de ikke ville akseptere revolusjoner, flytting av grenser eller opprørstendenser – alt for å unngå en ny Napoléon. Denne samklangen fikk seg en rekke prøver.<ref>[https://www.britannica.com/event/Concert-of-Europe Concert of Europe] - Britannica.com</ref> For selv om de konservative hadde vunnet krigen, var det et stykke igjen for å bekjempe de liberale ideene. Konservative brukte anti-franske følelser og en generell skepsis mot universalløsninger for alt de var verdt. Et annet av våpnene de konservative brukte, var å gi religiøs inderlighet en stor posisjon. Det ble skapt et kunstig skille mellom denne religiøse bevegelsen og liberale ideer. I tillegg ble Immanuel Kant og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] brukt som de nye filosofene: Kant satte grenser for fornuftens resonnement, og mente at visse interne strukturer gir oss fordommer om hva vi forventer å se ([[A priori og a posteriori|a priori]]), mens Hegels historieforståelse så monarkiet som syntesen, en sammenslåing av det beste fra despotiet og aristokratiet.<ref>Side 472–474, Greer, Lewis</ref>

De konservative kreftene kjempet likevel mot en bølge av liberale ideer, flere av dem motstridende. Perioden 1815–1848 hadde en rekke «ismer», om enn flere av disse ikke fikk navnet sitt før lenge etterpå. Dette inkluderte det kunstneriske opprør mot Opplysningstiden med romantisismen (som oftest omtalt som [[Romantikken]] i Norge). En videreutvikling av liberale tankesett ble den klassiske liberalismen. Den handlet i utgangspunktet om frihet til selvstyre og selvkontroll, og støtte av det som var effektivt, opplyst, moderne, rettferdig og fornuftig, og ikke minst ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.<ref name="ismer">Side 463–474, Palmer, Colton</ref>

Radikalismen handlet om å komme til roten av ting, og ønsket om å forandre institusjoner etter menneskets natur og mentalitet, blant annet gjennom å forandre fengselsvesenet, lovene, pengestøtte til fattige, kirkens makt og valgordningene. Mens den var mer nedtonet i fremgangsmåte i Storbritannia, var den militant republikansk på fastlandet. Dette medførte at mange måtte ha hemmelige møter da det flere steder var forbudt å ha åpne republikanske møter.<ref name="ismer" /> Et eksempel var Italia, der mange republikanere ble sendt ut av landet, ofte til [[Marseille]].<ref name="had">Side 67–68, B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Denne radikalismen, ofte omtalt som republikanisme, var gjerne sterkt antikirkelig og mot enhver form for monarki, også konstitusjonelt. Republikanisme og radikalisme til sammen skapte også [[sosialisme]]n. Sosialismen i tiden før 1848 var svært spredt, men felles var en følelse av at økonomien var kaotisk og sterkt urettferdig. De kjempet mot fabrikkeiernes rett til å bestemme lønnen til sine arbeidere, muligheten deres til å ansette og sparke folk etter eget forgodtbefinnende, privatisering og i stor grad privat eiendomsrett.<ref name="ismer" />

====Konservativt og ustabilt: Spania og Portugal====
[[Fil:Fusilamiento de Torrijos (Gisbert).jpg|miniatyr|Flere liberalt orienterte soldater, som general José María de Torrijos y Uriarte, ville innføre Cádiz-grunnloven. Den reaksjonære monarken [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] viste ingen nåde, og henrettet ham i 1831. Tre år senere ble den innført som et kompromiss. {{Byline|Antonio Gisbert  (1834–1901)|type = Malt av}}]]
[[Ferdinand VII av Spania]] valgte i 1814, da han igjen ble konge, å fjerne 1812-grunnloven, og invitere Jesuittordenen tilbake til Spania. Han innførte streng sensur, ga kirken tilbake landområdene som Napoléons regjering hadde distribuert, gjorde ministrene direkte og individuelt ansvarlig overfor ham og å nektet dem å snakke kollektivt om politikk. Kongen kunne sparke dem som han ønsket, noe han ofte gjorde. Frimurere ble forbudt og inkvisisjonen kom tilbake.<ref name="ferdi">Side 37, Evans</ref> De latinamerikanske områdene hadde begynt å gjøre opprør, blant annet mot det skjeve systemet der ''peninsulares'', altså spanjoler fra Spania, hadde fordeler fremfor ''criollos'', altså spanjoler født i Latin-Amerika. For de lavere ned på rangstigen, som mestiser (spansk-indianske) eller indianere, var situasjonen enda verre.<ref name="fireåttien">Side 481, Palmer, Colton</ref>

Opprørene i Latin-Amerika kom rundt 1820. Da hadde fransk okkupasjon og den påfølgende konservative lederstilen til Ferdinand VII gjort Spania så fattig at de ikke hadde råd til å mønstre en stor hær til å bekjempe opprørerne. Hæren lyktes i noen grad, og viste ingen nåde mot rebellene, noe som gjorde rebellene enda sikrere i sin sak. I Spania hadde Ferdinand VII ignorert mange frihetskjempende soldater og geriljakrigere, og disse ble drevet mer mot liberale verdier og mot 1812-grunnloven.<ref name="ferdi" /> I tillegg kom en rekke revolusjonære fra Italia, et annet land med konservative og reaksjonære som slo hardt ned på liberale.<ref name="had" /><ref name="fireåtti">Side 480, Palmer, Colton</ref> Også franske liberale kom til Spania. På grunn av kongens svake stilling ble Spania et fristed for liberalere. Frankrike var svært skeptisk til denne utviklingen, og sendte en hær til Spania for å gjenopprette roen.<ref name="fireåtti" /> Soldatene ble ofte mottatt som helter i Spania, da liberale grunnlovsforkjempere fra både Spania og Italia hadde gjort seg upopulære for lenge siden. Ferdinand VII fikk tilbake makten og gjennomførte blodig hevn på sine motstandere, som enten ble kastet ut, fengslet eller brutalt henrettet.<ref name="fireåttien" />

Opprørene i Spania fikk ringvirkninger, og det ble også opptøyer i Portugal og deler av Italia. I Piemonte ble det opprør som medførte at [[Viktor Emmanuel I av Sardinia]] abdiserte. Ny konge ble den konservative og sterkt upopulære [[Karl Felix av Savoia]]. Slik fikk opprørerne det ikke slik de ønsket.<ref>Side 39–40, Evans</ref> I Portugal ble det mer komplisert. Først prøvde Gomes Freire de Andrade, en liberal offiser, et opprør, men ble arrestert og henrettet i 1817. Et opprør kom imidlertid i 1820. I 1822 ble en radikal grunnlov innført, og et parlament ble innført. Parlamentet innførte konstitusjonelt monarki. Føydale begrensninger på handelen ble fjernet – til tross for at Adam Smiths tanker om frihandel fortsatt ikke var oversatt til portugisisk. I Brasil, derimot, ble merkantilisme forsøkt gjeninnført. Dette førte til at Brasil gjorde opprør. Da Spania ble invadert av Frankrike året etter, benyttet Portugals hær dette som en unnskyldning. For å unngå å komme på Frankrikes gale side, gjennomførte militæret et kupp og erstattet grunnloven med en ny grunnlov som ga kongen mer makt. Portugal var dypt splittet mellom liberale på grensen til radikale og konservative på grensen til reaksjonære.<ref>Side 42, Evans</ref>

I 1826 døde [[Johan VI av Portugal]], og hans eldste sønn [[Pedro I av Brasil|Pedro VI]] ble konge. Pedro ga Portugal en konservativ grunnlov. Etter to måneder som konge av Portugal og keiser av Brasil måtte han velge mellom de to, og han valgte Brasil. Dermed var det duket for Pedros datter [[Maria II av Portugal|Maria]]. Imidlertid protesterte Pedros bror [[Miguel av Portugal|Miguel]], og en avtale ble gjort slik at Miguel giftet seg med Maria, sin niese, og ble regent til hun var atten. Miguel valgte å bryte denne avtalen, oppløse nasjonalforsamlingen (altså basert på representativt demokrati) og erstattet den med den i stor grad utdaterte stenderforsamlingen (basert på lik maktfordeling mellom adel, kirke og befolkning). Denne avsatte Maria og ga Miguel kronen. [[Azorene]] nektet å godta dette, gjorde opprør og lagde en motregjering i Marias navn. Pedro, nå keiser av Brasil, støttet sin datter, og ble så tungt involvert i konflikten at Brasils elite kastet ham som keiser. Som eksilkeiser allierte han seg med Frankrikes konge og lyktes i å jage ut Miguel i 1834. Kort tid etter døde han av lungebetennelse, og datteren Maria tok over som dronning i et land som hadde en rekke opptøyer og opprør i hele hennes regjeringstid.<ref>Side 177–78, Finn Fuglestad, ''Spanias og Portugals historie En oversikt'', Cappelen Akdademisk Forlag, Oslo, 2009</ref>

Spania hadde også problemer med arvefølgen. Ferdinand VII fikk mot slutten av sitt liv en datter. Da han døde i 1833, valgte imidlertid kongens bror Don Carlos å protestere. Han mente at Borbon-huset fulgte [[Den saliske lov|salisk lov]] og dermed ikke kunne godta en kvinnelig tronarving (dette dukker også opp igjen i 1864, se [[#Krigen mot Danmark (1864)|Krigen mot Danmark (1864)]]. Don Carlos hadde mange støttespillere, men var likevel i realiteten sjanseløs. Det tok imidlertid syv år å bekjempe ham. For å få det til, måtte de konservative motstanderne av Don Carlos samarbeide med de liberale. De liberale krevde at kongedømmet skulle være konstitusjonelt og at Cadiz-grunnloven skulle gjenetableres.<ref>Side 179, Fuglestad</ref> Problemet for begge de to iberiske landene var at det sterkt religiøse og de tungt reaksjonære kreftene i begge land ofte kom i konflikt med de liberale, og for begge land var det kaos og uro i lang tid. For spansk del varte det helt til 1923 med vekslende grunnlover fra svært konservative til svært liberale, inkludert den fra 1869.<ref>Side 178–80, Fuglestad</ref>

====Nødvendige reformer: Storbritannia og Frankrike ====
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|miniatyr|Friheten leder folket», med [[Marianne]] leder folket til seier. Malt i anledning [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]]. {{Byline|[[Eugène Delacroix]]  (1798–1863)|type = Malt av}}]]
Det nye franske kongedømmet hadde ivaretatt flere rettigheter som revolusjonen av 1789 brakte med seg. Likevel var det stor uro med tanke på at mange manglet stemmerett. Da Ludvig XVIII døde i 1824, tok hans bror, [[Karl X av Frankrike|Karl X]] over. Karl X var en kontrarevolusjonær som ønsket å bringe Frankrike tilbake til den gamle ordenen, slik at adelen ble kompensert, flere titler ble arvelige, kirken fikk større innflytelse i utdannelse og politikk, pressesensur ble innført og han fikk rett til å oppløse parlamentet når han ønsket det. Paris' innbyggere gjorde opprør i 1830, og da politiet og militære nektet å skyte mot opprørerne, valgte Karl X å abdisere. Denne hendelsen, omtalt som [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]], bekjempet dannelsen av et opplyst enevelde, men deretter var folkemassen uenige på hva som var neste naturlige valg. Studenter, arbeidere og intellektuelle brukte trikoloren for å argumentere for republikk. Borgerlige politikere var mer positive til et konstitusjonelt monarki. De fikk [[Ludvig Filip av Frankrike]], som tilhørte Orléans-familien, en sidegren til Bourbon, til å takke ja, og overtalte nasjonalhelten [[Marquis de La Fayette]] til å støtte forslaget. Dette overbeviste også flere republikanere. Revolusjonen viste vanskelighetene med å frata franskmenn deres rettigheter når de først ble gitt.<ref>Side 489, Greer, Lewis</ref>

Den franske revolusjonen ble spredt nærmest øyeblikkelig over kanalen til Storbritannia. De radikale så hvor vellykket revolusjonen og trusselen om vold fungerte, mens de borgerlige så hvor lett borgerlige politikere håndterte situasjonen. Dette økte presset på den allerede mer modifiserte [[Tory (historisk britisk parti)|Tory-regjeringen]]. Modifiseringene innen Tory var drevet frem av [[Robert Peel]] og [[George Canning]], to politikere som forsto behovet for å tilrettelegge for britiske forretninger. Merkantilistiske lover ble fjernet, håndverkere kunne fortsette med yrkene sine utenlands, det ble lov til å selge maskin- og fabrikkdeler utenlands – noe som sterkt økte industrialiseringen på kontinentet – og Tories jobbet mot en de facto sekulær stat. I tillegg ble dødsstraff fjernet for en rekke forbrytelser, religiøs frihet gjorde det lettere for irer og skotter å få samme rettigheter og et profesjonelt politikorps ble introdusert som et mindre voldelig alternativ til å holde lov og orden.<ref>Side 489, 490 Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Ac.oldsarum.jpg|miniatyr|[[Old Sarum]] malt av [[John Constable]]. Området hadde ingen faste innbyggere, men leverte likevel to parlamentsmedlemmer. {{Byline|[[John Constable]]  (1776–1837)|type = Malt av}}]]

Imidlertid var både kornlovene (høy toll på import av korn) og parlamentslovene utenfor den yngre generasjonens rekkevidde. Av disse var det parlamentslovene som var mest alvorlige. De fleste valgdistriktene stammet fra mange hundre år tilbake i tid, og ga et svært uriktig bilde av befolkningen tidlig i 1830-årene. Manchester og Liverpool hadde vokst kraftig som resultat av industrialiseringen, men de hadde beskjeden representasjon ettersom det bodde svært få der i middelalderen. Mange valgdistrikt (boroughs) var på sin side sterkt overrepresentert i parlamentet i forhold til befolkningen. En slik valgkrets, der nesten ingen hadde stemmerett og stedet likevel hadde minst en representant i [[Underhuset (Storbritannia)|Det britiske underhuset]], ble kalt en [[råtten valgkrets]]. En sammenlikning mellom to ytterpunkter var at Manchester hadde 400&nbsp;000 innbyggere og ingen parlamentsmedlem, mens [[Old Sarum]] hadde ingen innbyggere og to parlamentsmedlemmer.<ref>[http://www.guideofengland.com/salisbury/Old-Sarum-Rotten-Boroughs-Salisbury.html Old Sarum Rotten Boroughs] - Guide of England</ref><ref>[http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1820-1832/constituencies/old-sarum Old Sarum] - History of Parliament Online</ref>

Etter at [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Hertugen av Wellington]] utviste svært liten forståelse for ønsket om reform, ble det et regjeringsbytte, der [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]] tok over. De presset frem en reform av valgdistriktene, men forslaget gikk ikke gjennom Underhuset. Whigene trakk seg, men toryene nektet å danne regjering, så posisjonen gikk tilbake til whigene igjen. Da de igjen introduserte sitt lovforslag, gikk den gjennom Underhuset, men stanset i [[House of Lords|Det britiske overhuset]]. Dette medførte opptøyer i gatene i Bristol, Derby og Nottingham. Trusselen om revolusjon gjorde at kongen, [[William IV av Storbritannia|William IV]] lovte å utnevne nok lorder til å få forslaget igjennom. Dette gjorde at Overhuset ga seg heller enn å bli overfylt. [[Reformakten (1832)|Reformakten]] av 1832 gikk dermed gjennom. Fortsatt var stemmeretten kraftig begrenset til folk med en viss årlig leie på landområdet sitt, og fortsatt var reformakten i seg selv en svært britisk sak, men den ble fremprovosert av franske opptøyer, og den viste at britene også var åpne for forandring.<ref>Side 490–491, Palmer, Colton</ref>