Redigerer Dialekt (avsnitt)

===Politisk betingede situasjoner===
I mange tilfeller er det politiske hensyn som avgjør om man snakker om en dialektforskjell eller en språkforskjell.

====Prestisjefylt statsspråk====
Innen et språk som italiensk blir det omvendt. En lang rekke av dialektene i [[Italia]] er helt uforståelige for brukere av standard-italiensk. Mange av dialektene har en fortid som egne skriftspråk, slik som [[venetiansk]], men disse skriftspråkene har blitt fortrengt av standard-italiensk. Andre har tradisjoner innen sang og populærkultur, slik som [[napoletansk]]. Aktivister som arbeider for bevaring av disse dialektene kaller dem egne språk, mens staten og samfunnet omtaler dem som dialekter. Dermed oppstår det en definisjonsstrid.

====Del av et verdensspråk====
De [[fransk]]e dialektene i [[Québec]] i [[Canada]], kan være vanskelig å forstå for franskmenn, siden det er 250 år siden Canada opphørte å være en fransk koloni. Likevel omtaler aldri fransk-kanadierne dette som et eget språk. Siden fransk oppfattes som truet av engelsk i Canada, og fordi fransk historisk har hatt lav status i Canada, understreker fransk-kanadierne at de er del av noen større, nemlig det konkurrerende, prestisjetunge verdensspråket fransk.

En lignende situasjon finnes i [[Belgia]]. De fransktalende [[Vallonia|vallonerne]] i Sør-Belgia omtaler alltid det nederlandske språket i [[Flandern]] i Nord-Belgia som «[[Flamsk (dialekt)|flamsk]]». De nederlandsktalende flamlenderne velger imidlertid å understreke den språklige samhørigheten med [[Nederland]], og sier de snakker nederlandsk. Tidligere framholdt vallonerne at deres språk var et kulturspråk, mens flamsk kun var en samling dialekter uten felles skriftkultur. Som et motsvar setter flamlenderne sin ære i å bruke et korrekt nederlandsk i offisielle situasjoner. Det er til dels store dialektforskjeller innen de nederlandsktalende områdene i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, men den politiske grensa mellom Belgia og Nederland er ikke en skarp dialektgrense.

====Distanse fra et større språk====
I det tyske språkområdet finnes det svært store forskjeller, og svært mange ulike dialekter. Språket i [[Luxembourg]] anses av tyske språkforskere som en tysk dialekt, nært i slekt med dialektene umiddelbart over grensa. Luxemburgerne selv ønsker imidlertid å distansere seg fra tyskerne, og har dermed erklært dialekten som et eget språk. Det samme gjelder i [[Alsace]], hvor den opprinnelige tyske dialekten nå defineres som et eget språk av anti-tyske språkbrukere. Interessant nok er situasjonen helt omvendt i [[Sør-Tirol]] i Italia. Her snakkes det en tysk dialekt som er helt uforståelig for en berliner, men fullstendig forståelig for naboene over grensa i [[Østerrike]]. Imidlertid ble sørtirolerne helt ufrivillig italienere etter [[første verdenskrig]], og understreker dermed sin språklige og kulturelle tilknytning til Østerrike. Dialektene i Sør-Tirol står fjernere fra standardisert tysk enn luxemburgsk.

I Norge er det mange i den finsktalende minoriteten som ønsker at kvensk skal bli regnet som et eget språk. [[Kvensk]] og [[finsk]] er fullstendig gjensidig forståelig, men av historiske og sosiale årsaker ønsker man ikke å bli knyttet for nært opp til [[Finland]].{{tr}}

====Politisk og språklig skilsmisse====
I tilfellet [[serbokroatisk]] har man noe lignende. Under [[Jugoslavia]]-tida ønsket man å understreke likhetene mellom språkene, og definerte [[serbisk]] som serbokroatisk skrevet med [[kyrillisk]]e bokstaver, og [[kroatisk]] som serbokroatisk skrevet med latinske bokstaver. Nå ønsker imidlertid begge gruppene å distansere seg, og definerer språkene som distinkt og ulike hverandre.