Redigerer Den tyske orden (avsnitt)

=== Ordenens hovedsete flyttes fra Venezia til Marienburg ===
[[Fil:Malbork (js)3.jpg|mini|left|[[Den tyske ordens slott i Malbork|Den tyske ordens slott i Marienburg (Malbork)]] i [[Østpreussen]]]]
I 1309 fikk Den tyske orden også kontrollen med ''Pommerellen''. Da overførte Den tyske ordens 15. stormester, Sigfried av Feuchtwangen, ordenens hovedkvarter fra Venezia til Den tyske ordens feste i [[Malbork|Marienburg]], umiddelbart øst for Pomerellen, og de bygde ut borgen til en mektig og imponerende festning. En viktig medvirkende årsak til flyttingen var at ordenen hadde sett hvordan det var gått med [[Tempelridderne]], og derfor så seg tjent med et hovedkvarter langt unna de europeiske stormakter og deres intriger.

Antallet ordensriddere oversteg aldri {{formatnum:1000}}, men hele ordenslandet var militært organisert, om med den stadige ankomst av nye riddere (også fra andre ridderordener) var det ikke vanskelig for Den tyske orden å hevde seg overfor nabolandene, særlig Litauen, der befolkningen var nært beslektet med prøysserne og hedenske som de hadde vært.

==== Ekspansjon i nord, vest og øst ====
[[Fil:Narva asv2022-04 img09 Castle.jpg|mini|Borgen [[Hermannsfeste]] i [[Narva]] var ordenens østligste borg, og ble anskaffet 29. august 1346]]
I 1346 ervervet man i nord også [[Estland]] (som den gang omfattet den delen av dagens Estland som ligger mot Finskebukta) fra [[Danmark]]. Det gikk til ved at kong [[Valdemar IV Atterdag]] av Danmark var i pengenød og pantsatte Estland. Danmark klarte aldri å innløse pantet, og Estland ble raskt inkorporert i Livland.

Under stormesteren Winrich von Kniprode ble teutonerriddernes ordensland utbygd til nye høyder. I 1370 vant ordensridderne (under Schindekopf) et avgjørende slag mot [[Litauen|litauerne]] (under Olgierd og Kejstut) ved [[Slaget ved Rudau|Rudau]] litt nord for Königsberg, i det nordlige [[Samland]]. Ordenen begynte da med en planmessig kolonisering også på landsbynivå – i alt ble {{formatnum:1400}} landsbyer grunnlagt på kort tid. Flere byer ble også grunnlagt, og hansaforbundet etablerte seg sterkere i området. Snart utviklet det seg imidlertid en sterk rivalisering mellom Den tyske orden og hansaen.

Litauerne ble kristnet få år senere, etter at deres storfyrste [[Vladislav II Jagello|Joagaila]] gikk over til den katolske tro da han giftet seg med kongeriket Polens tronarving Jadwiga i 1386. Dermed var det ikke lenger noen hedenske folkegrupper i denne delen av Europa lenger, slik at Den tyske orden egentlig mistet sin ''[[raison d'être]]'' i området.

Stormester Konrad von Jungingen (1393–1407) fordrev i 1398 de såkalte [[vitaliebrødrene]] (eller fetaliebrødrene), en slags sjørøverbande som opererte fra [[Visby]] på øya [[Gotland]], og slik sikret Den tyske orden østersjøhandelen.

Den avsatte svenske konge [[Albrecht av Mecklenburg]] hadde latt fetaliebrødrene etablere seg på Gotland i 1396, og de herjet i hele Østersjøområdet. I mars 1398 sendte Den tyske orden en 84 segl sterk flåte med {{formatnum:4000}} mann og 400 hester til øya. Den 21. mars gikk de i land i Klintehamn og forsvarerne trakk seg til det godt befestede Visby. Den 5. april kapitulerte forsvarerne under Sven Sture. Den tyske orden etterlot en styrke på 200 mann, og Gotland forble deres frem til april 1408, da dronning [[Margrete I|Margrete av Danmark-Norge-Sverige]] kjøpte øya tilbake.

Under Konrad von Jungingens lederskap ble ordensområdet også utvidet med ervervelsen av området ''Neumark'' i vest i 1402 (egentlig fikk ordenen det som pant av keiser Sigismund; dette området var det eneste som lå innenfor det tysk-romerske keiserrikets grenser).

Dessuten lyktes det Konrad – midlertidig – å erobre Samaitia i 1404. Samaitia lå i øst, mellom det østlige Preussen og det sørlige Livland.

==== Slaget ved Tannenberg og senere tilbakeslag ====
[[Fil:Matejko Battle of Grunwald.jpg|300px|thumb|Maleri av [[Jan Matejko]]]]
Noen ytterligere ekspansjon ble ikke mulig; dels fordi alle omliggende områder etter hvert var blitt katolske og således ikke med rimelighet kunne være korsfarermål, og dels fordi Polen og Litauen i 1386 inngikk union og dermed både ble militært sterkere enn ordensridderne og omgav det meste av ordensområdene mot øst, slik at det ikke gjenstod noe ekspansjonsrom. Få år senere klarte en kombinert polsk-litauisk hærstyrke under ledelse av [[Vladislav II Jagello av Polen|Vladislav II]] (konge av Polen og storfyrste av Litauen) å slå ordensridderne i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg]] (Grunwald) den [[15. juli]] [[1410]] så ettertrykkelig at de aldri mer utgjorde noen trussel mot sine polske og litauiske naboer. Den tyske orden tapte 600 riddere i slaget. Ved freden i Thorn i 1411 måtte de gi fra seg Samaitia betale enorme krigserstatninger, og det svekket deres finanser grundig. For å dekke gjelden ila ordenen høye skatter og avgifter innen sine områder. Dermed fikk de den lokale landadel og byene imot seg, og det gav også polakkene en anledning til å fiske i rørt vann og nøre opp om splid og misnøye.

I 1433 ble store deler av Neumark og Pommerellen i Preussen hjemsøkt av plyndrende og myrdende [[Jan Hus|husitter]]. I Pommerellen gikk det særlig ut over området [[Czluchow| «Schlochauer Land»]].