Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Krigen til havs ===
[[Fil:Fire ship by Volanakis.jpg|thumb|left|Angrepet på det tyrkiske flaggskipet i Eresosbukten ved Lésvos av et gresk brannskip, maleri av [[Konstantinos Volanakis]].]]
[[Fil:The burning of the Turkish flagship by Kanaris.png|thumb|Angrepet på det tyrkiske flaggskipet ved Khíos av [[Konstantinos Kanaris]]. Maleri av [[Nikiforos Lytras]].]]

Fra de tidligste dagene av revolusjonen var framgang til havs vitalt for grekerne. Om de ikke greide å slå tilbake den osmanske marine, vil de ikke forhindre at isolert osmanske garnisoner og stryker til lands fikk forsyninger og forsterkninger. Den greske flåten var hovedsakelig bestående av skipene fra de greske øyene i Egeerhavet, hovedsakelig fra tre øyer: [[Hydra (øy)|Hydra]], [[Spetses]] og [[Psará]]. Hver øy utstyrte, bemannet og administrerte hver sin skvadron under deres egne admiraler.<ref name="Brewer, pp. 89–91">Brewer (2003), s. 89–91.</ref>

Selv om de var bemannet av erfarne mannskaper, var de greske skipene ikke bygd for krigføring, kun utstyrt med lette kanoner og mannskapet var bevæpnete handelsfolk.<ref name="Brewer, pp. 89–91"/> De sto opp imot den osmanske flåte som hadde flere fordeler: dets skip var bygd og utstyrt for krig, de hadde ressursene til det store osmanske rike i ryggen, kommandoen var sentralisert og disiplinert under [[Kapudan Pasha]]. Hele den osmanske flåten besto av 23 [[Linjeskip (marinefartøy)|linkeskip]], hver med rundt 80 kanoner, og 7 eller 8 [[fregatt]]er med 50 kanoner, 5 [[korvett]]er med rundt 30 kanoner og rundt 40 [[brigg]]er med 20 eller ferre kanoner.<ref>Brewer, s. 91–92.</ref>

Opp mot denne situasjonen besluttet grekerne å benytte [[brannskip]] (gresk: πυρπολικά eller μπουρλότα), hvilket hadde vist seg å være effektivt for øyboerne på [[Psará]] under [[orlovopprøret]] i 1770. Den første prøven ble gjort ved [[Eresos]] den 27. mai 1821 da en osmansk fregatt med suksess ble ødelagt av et brannskip ledet av [[Dimitrios Papanikolis]]. Med brannskipene hadde grekerne et effektivt våpen mot de osmanske krigsskipene. I de påfølgende årene fikk de greske brannskipene økt omdømme etter å ha ødelagt osmanske flaggskip av [[Konstantinos Kanaris]] ved [[Khíos]], etter at øyas befolkning var blitt massakrert i juni 1822. I alt ble 59 angrep med brannskip utført og av dem var 39 suksessfulle.

På denne tiden ble også konvensjonelle sjøslag utkjempet hvor marinekommandanter som [[Andreas Miaoulis]], Nikolis Apostolis, Iakovos Tombazis og Antonios Kriezis utmerket seg selv. Den tidlige suksess til den greske flåte i direkte konfrontasjoner med osmanene ved Patras og Spetses ga de greske mannskapene selvtillit og bidro avgjørende for overlevelsen og suksessen til opprøret på [[Peloponnes]].

Senere da Hellas imidlertid ble forvillet inn i en borgerkrig, tilkalte den osmanske sultan sin sterkeste allierte, [[Muhammad Ali av Egypt]], for støtte. Plaget av indre strid og finansielle vanskeligheter i å holde flåten i konstant beredskap, greide ikke grekerne å forhindre at [[Kasos]] og [[Psará]] ble erobret og ødelagt i [[1824]], eller at den egyptiske hæren gjorde landgang ved [[Methoni (Messenia)|Methoni]]. Til tross for seirer ved [[Samos]] og [[Gerontas]], var den greske revolusjonen truet av sammenbrudd inntil de vesteuropeiske stormakten besluttet å intervenere i [[slaget ved Navarino]] i 1827.