Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

=== Bondevik-regjeringene ===
[[File:KjellMagneBondevik.JPG|thumb|upright|[[Kjell Magne Bondevik]] og Carl I. Hagen hadde helt siden 1980-tallet hatt vanskeligheter med å samarbeide politisk. På tross av at FrP flere ganger hadde vært budsjettpartner til to Bondevik-regjeringer var det aldri aktuelt for Bondevik å slippe Hagen inn i regjeringen, noe som gjorde at Hagen før 2005-valget kunngjorde at FrP «ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik». {{Byline|Bjarte Sørensen}}]]

[[Thorbjørn Jagland|Regjeringen Jagland]] gikk av etter [[stortingsvalget 1997]] etter [[36,9|36,9-ultimatumet]] og ble erstattet av [[Kjell Magne Bondeviks første regjering|en sentrumsregjering]] under Kjell Magne Bondeviks ledelse. FrP var blitt Stortingets nest største parti, og regjeringsskiftet gav Hagen nye muligheter til politisk makt. I budsjettforhandlingene samme år måtte sentrumsregjeringen til Hagen for å få flertall, og FrP sørget sammen med Høyre for økt minstepensjon og to milliarder mindre i skatter og avgifter enn i Arbeiderpartiets forslag. Det var i disse forhandlingene at Siv Jensen for første gang utmerket seg i rikspolitikken, og i etterkant ble hun lansert som en fremtidig lederkandidat både i pressen og i partiorganisasjonen.<ref name="Snoen-289-295" />

Også året etter måtte Bondevik til Høyre og FrP med statsbudsjettet, da Arbeiderpartiet nektet å samarbeide så lenge [[kontantstøtte]]n stod fast. I 1998 ble det nye skattelettelser samtidig som budsjettbalansen forble uforandret. Det var imidlertid Høyre og [[Jan Petersen]] som stod hardt på disse kravene, og regjeringen anså Hagen som mer medgjørlig enn Petersen i forhandlingene. Hagen var i denne perioden opptatt av å legge til rette for en fremtidig regjeringsdeltagelse, og KrFs parlamentariske leder [[Einar Steensnæs]] satte pris på Hagens forutsigbarhet. Likevel kom Hagen med offentlig kritikk av statsminister Bondevik da han tok permisjon på grunn av «en depressiv reaksjon», og da Hagen bad regjeringen om en nærmere redegjørelse om statsministerens mentale helse vakte det store reaksjoner i de andre partiene på Stortinget.<ref name="Snoen-298-299" />

Etter et kort mellomspill med [[Jens Stoltenberg]] som statsminister kom Bondevik tilbake etter [[stortingsvalget 2001]]. FrP hadde fått 14,6 prosent av stemmene og 26 mandater, og Hagen mente han hadde fått signaler fra de tre regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre om at han var aktuell som [[stortingspresident]]. Vervet gikk imidlertid til Aps [[Jørgen Kosmo]], og fra Stortingets talerstol gjorde Hagen sin skuffelse offentlig kjent:
<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
Så hører det selvsagt med til historien at alle vi politikere av og til kanskje har noen drømmer om vår egen fremtid. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være statsminister. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være utenriksminister og ha en karriere i den retning. Overfor de fleste som kjenner meg gjennom 20 år i denne sal, er det ikke noe å legge skjul på at min dagdrøm har vært å bli stortingspresident.<br />
[…]<br />
Jeg fikk en budbringer til mitt kontor kl. 17.00 som meddelte at disse ryktene [om stortingspresidentvervet] var feil, og at de tre [partilederne i den nye regjeringen] ikke ønsket å spørre om jeg ville være stortingspresident, men at de foretrakk Arbeiderpartiets kandidat. […] Han opplyste helt klart at han anså meg for å være den best kvalifiserte kandidaten, som de altså ikke ville ha fordi de ville ha Arbeiderpartiets.<br />
[…]<br />
Jeg må legge til at det var jo litt spesielt. Søndag fikk jeg min dagdrøm knust. Dagen etter kommer de to hovedpersoner som har ansvar for knusingen av min dagdrøm, til meg og ber om støtte til å gjøre dem til statsminister og utenriksminister. Noen ville bruke sterke uttrykk om dette. Jeg vil nøye meg med å si at jeg synes det er en litt selsom historie, en litt selsom måte å oppføre seg mot andre mennesker og andre partier på. […]<ref name="Moen-320-322" /><ref name="Stortinget-2001-09-09" />
</blockquote>

Også i 2001 måtte Bondevik til FrP for å få flertall for budsjettet. Bondevik måtte stille kabinettsspørsmål for å få FrPs støtte, selv om Hagen i forkant hadde lovet å støtte Bondevik hvis et kabinettsspørsmål ble nødvendig. Hagen spådde sommeren 2002 at KrF i løpet av perioden enten måtte ta FrP inn i regjeringen, eller alternativt måtte danne regjering med Ap og SV. Klimaet mellom Bondevik og Hagen ble imidlertid dårligere og dårligere, og senere på året gikk Bondevik offentlig ut og gjorde det klart at det var «helt uaktuelt» med et regjeringssamarbeid med FrP. Hagen var på sin side sikker på at det var Bondevik som året før hadde nektet ham presidentjobben.<ref name="Moen-324-326" />

Etter et nytt statsbudsjett vedtatt med FrPs støtte i 2002 skapte [[Krigen i Irak|Irak-krigen]] i 2003 nye problemer i forholdet mellom Hagen og regjeringen. I forbindelse med [[Invasjonen av Irak i 2003|den amerikanskledede invasjonen]] var regjeringen splittet i synet på militæroperasjonen, og der den USA-vennlige Petersen lojalt måtte følge regjeringens linje kunne Hagen offentlig støtte amerikanerne. Hagen erklærte at FrP nå hadde overtatt Høyres rolle i utenrikspolitikken, og da ambassadør [[John Doyle Ong]] kritiserte regjeringens krigsmotstand kunne Hagen kalle det en «betimelig påminnelse», til Petersens store irritasjon. Året etter gikk regjeringen til Arbeiderpartiet med statsbudsjettet, noe som ble historisk da de tradisjonelle hovedmotstanderne Høyre og Ap nå var blitt budsjettpartnere.<ref name="Moen-327-328" />

Vinteren 2005 var forholdet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene blitt enda dårligere. I februar kom et utvalg i Fremskrittspartiet frem til at partiet ikke kunne akseptere en Bondevik-regjering etter valget med mindre Bondevik endret kurs. Hagen mente han gang på gang hadde gjort det klart at han og FrP fortjente å bli tatt mer på alvor, uten at budskapet nådde frem i regjeringen.<ref name="Hagen-489" /> På en pressekonferanse i [[Folketeatret|Folketeaterbygningen]] den 20. juni la Hagen frem vedtaket for et fulltallig pressekorps:

<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
Fremskrittspartiet stortingsgruppe har, overfor begge de regjeringene Bondevik har ledet, opptrådd meget konstruktivt, ansvarlig og seriøst. Og vi har overholdt alle våre løfter og avtaler. Allikevel står Kjell Magne Bondevik fast på at det ikke kommer på tale å drøfte eller forhandle med oss om regjeringsspørsmålet etter valget 2005 uansett hva slags valgresultat vi får. Uansett hva velgerne gir Fremskrittspartiet i oppslutning, vil han ikke snakke med oss om regjeringsspørsmålet.
<br />
På denne bakgrunn vil jeg opplyse om at Fremskrittspartiets stortingsgruppe etter valget 2005 ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Det betyr at uansett valgresultat vil det bli regjeringsskifte med mindre Jens Stoltenberg vil redde den sittende regjeringen. […]<ref name="Hagen-493-495" />
</blockquote>

Reaksjonene i det politiske Norge lot ikke vente på seg. Ved [[statsministerens kontor]] ble ikke utspillet tatt helt alvorlig,<ref name="Hagens utspill tas ikke på alvor" /> mens Høyre-leder [[Erna Solberg]] var redd Hagen dyttet KrF over til Arbeiderpartiet.<ref name="Høyre redd for å miste KrF " /> [[Arne Strand]] i ''[[Dagsavisen]]'' omtalte Hagens utspill som «et politisk drap» og mente at «regjeringen er ferdig uansett valgresultat»,<ref name="Begraver Bondevik levende" /> mens politisk redaktør i ''Aftenposten'', [[Harald Stanghelle]], skrev at

<!-- Det er fint om du ikke endrer til [[mal:sitat]]. Takk --><blockquote>
[Hagens] langsiktige mål er å tegne et nytt politisk norgeskart der Fremskrittspartiet er en del av regjeringsmakten. Strategen Hagen ser at det sannsynligvis ikke vil være situasjonen dersom Bondevik-regjeringen fortsetter. Da er det fristende å ta et stort og dristig grep, og håpe at noe grunnleggende nytt vil utvikle seg i norsk politikk. 
<br />
Det grepet tok Carl I. Hagen i går. Men for å få det til, måtte han begå noe som nærmet seg et slags karakterdrap på statsministeren.<br />
[…]<br />
Hagen har også tidligere vist seg frem som en langsiktig strateg. Hvis han nå lykkes med å fjerne Kjell Magne Bondevik fra norsk politikk, kan det i løpet av kommende periode åpne for en helt annen type samarbeid mellom Fr.p. og resten av de såkalte borgerlige partiene enn det vi i dag ser. Det vil ikke skje med Carl I Hagen som leder, men så har da også Hagen i lang tid vært meget opptatt av hva som vil skje etter at hans egen politiske tid er over.<ref name="Høyt spill om makt" />

</blockquote>

[[Stortingsvalget 2005]] gav flertall for Ap, SV og Sp, og Bondevik-regjeringen ble erstattet av Jens Stoltenbergs [[Jens Stoltenbergs andre regjering|rød-grønne regjering]]. Fremskrittspartiet ble Stortingets nest største med 38 mandater og 22,1 prosent av stemmene.