Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Den katolske undergrunnskirken=====       
Mange geistlige som ble løslatt ved slutten av kulturrevolusjonen var helt i mot å gå inn i noen katolsk organisasjon som var regjeringsregistrert. De nektet å bo i prestegårder sammen med prester som hadde giftet seg, eller forrådt andre, eller offentlig avvist pavens primat. Derfor drev de sin sjelesorg på privat plan, og snart tiltrakk de seg et meget høyt antall katolikker. Biskop [[Fan Xueyan]] av [[Baoding]] i [[Hebei]] ble løslatt i [[1979]], og ble snart den ubestridte leder av undergrunnskirken. Han så det prekære behov for biskoper i flere bispedømmer, og konsekrerte tre slike uten å blande inn regjeringen eller innhente tillatelse fra den åpne kirke. Da pave [[Johannes Paul II]] ble kjent med omstendighetene som utløste denne handlemåten, legitimerte han de nye biskopene og gav biskop Fan særlige fullmakter til å fortsette slik, det vil si tillatelse til å ordinere koadjutor-biskoper og nye biskoper i vakante nabobispedømmer. Kort etter ble biskop Fan arrestert på nytt, men da var det hele i gang og undergrunnskirken fikk stadig flere nye bispevielser ved at andre videreførte de hemmelige bispevielser.

I [[1989]] hadde undergrunnskirken således mer enn 50 biskoper, og den organiserte i november samme år sin egen bispekonferanse, og sørget for å gjøre det godt kjent. Bispekonferanser er nasjonale strukturer som var vokst frem fra [[annet vatikankonsil]] (1962-1965), og de innebærer på én måte en grad av kirkelig nasjonalt selvstyre som ikke var tilstede i den katolske kirke forut for konsilet. Opprettelsen av en slik konferanse kunne også bestaktes en demokratisk fornyelse som var i pakt med [[Deng Xiaoping]]s intensjoner. Tar man med at undergrunnskirken også så smått var kommet i gang med å innføre messefeiring på kinesisk (i stedet for latin), ble den regimenære patriotiske forening stilt i forlegenhet også på dette punktet. (Det var først i [[Shanghai]] at den «åpne» kirke under ledelse av biskop [[Aloysius Jin Luxian]] begynte messefeiring på kinesisk i 1989.<ref>[http://www.theatlantic.com/doc/200707/chinese-bishop Adam Minter: «Keeping Faith», i ''The Atlantic Monthly'', juli/august 2007] Nettsted siste besøkt 17. september 2007</ref>)

Roma hadde også gitt undergrunnsbiskoper tillatelse til å prestevie menn som ikke hadde den ellers påkrevede lange seminarsutdannelse. Det man da har måttet ta med på kjøpet, er at en del undergrunnsprester ble svakere teologisk enn godt var. Noen steder er det også blitt uoversiktige situasjoner, med noen bispedømmer der opptil tre biskoper har ansett seg som den rettmessige embetsinnehaver.

Fra 1989 ble undergrunnskirken utsatt for økt press fra myndighetene. I det samme dokumentet fra februar det året der myndighetene tillot katolikkene å betrakte paven som sin åndelige leder, ble det også satt opp hva slags tiltak man skulle bekjempe undergrunnskirken med. De kommunistiske kadre ble bedt om å skjelne mellom to grupper undergrunnskatolikker: Dem som holdt fast ved en fiendtlig innstilling og som oppildnet de troende, og dem som ikke ville tilslutte seg den åpne kirke på grunn av sin troskap til paven. Den første gruppen måtte det slås hardt ned på, men den annen skulle behandles med tålmodighet. Mange ble arrestert, blant annet biskop Fan.

Den nye generalsekretær for kommunistpartiet, [[Jiang Zemin]], var etter alt å dømme enige med dem som mente at det var den polske fagforeningen [[Solidaritet]], støttet av den katolske kirke og særlig av den polske pave [[Johannes Paul II]], som satte i gang den utvikling som førte til kommunismens fall i Polen og så til dens kollaps i hele Øst-Europa. Jiang og andre så i dette en viktig grunn til å holde kirken under partiets kontroll, og slå ned  undergrunnskatolikkene.<ref>Beatrice Leung: «Catholic Bridging Efforts with China», i ''Religion, State & Society'', Vol. 28, No. 2, 2000, s. 186</ref>

Den ekstraordinære tillatelsen gitt til undergrunnsbiskoper om nye bispevielser uten forhåndsklarering med paven gjaldt helt til Roma tolv år etter fant at forholdene hadde endret seg slik at slik klarering var praktisk gjennomførbar, og på et møte i Vatikanet mellom sakkyndige og ansvarlige innen [[Statssekretariatet]] og [[Kongregasjonen for troens utbredelse]] ble det den [[26. september]] [[1993]] besluttet å trekke tilbake spesialtillatelsen.<ref name="30giorni.it">[http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=12905] {{Wayback|url=http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=12905 |date=20070929091050 }} www.30giorni.it: The long road and "accidents along the way". Nettsted besøkt 8. april 2007]</ref> Dette skiftet sammenfalt med at de illegitime [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|KPKA]]-biskoper begynte å henvende seg underhånden for å få sine ordinasjoner legitimert. Romas nye holdning fra 1993 hadde etter hvert den effekt at det ble slutt på ordinasjonen av nye «undergrunnsbiskoper»: Siden annen halvdel av [[1990-årene]] er det så vidt kjent ikke kommet noe ''nihil obstat'' for flere undergrunnsbiskoper.<ref name="30giorni.it"/>

På lokalplanet etterfulgte myndighetene de forskjellige sentrale direktiver om opptreden overfor ikke-registrerte religiøse grupper meget forskjellig og tildels lunefullt. Man opplevde flere steder rivninger av kirker, arrestasjoner og forsvinninger, kraftig bøtelegging.

Etter at [[Falun Gong]]-bevegelsen ble forbudt i juli [[1999]] økte også repressive tiltak mot uregistrerte katolske menigheter.<ref name="ReferenceG">J.P. Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 505</ref>  En ledende av de «regimetro» katolske biskoper som ikke hadde forsøkt å innhente noen pavelig legitimering av sitt verv som biskop av Beijing, Michael Fu Tieshan, kom offentlig med et sterkt forsvar av myndighetenes inngripen mot Falun Gong.<ref name="asianews.it">[http://www.asianews.it/index.php?l=en&art=9060&size=A] Bernardo Cervellera i Asianews.it 25. april 2007 - ''Fu Tieshan, "tragic" figure of the Chinese Patriotic Church, dies''. Nettsted besøkt 25. april 2007</ref>