Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Motreformasjonen (1556–1598) ===
{{utdypende|konsilet i Trient|motreformasjonen}}
[[Fil:Tridentinum.jpg|mini|[[Konsilet i Trient]] redefinerte katolisismen og fikk dem på offensiven. {{byline|Paolo Farinatis|type=Maleri}}]]
Katolikkene var ikke blinde for anklagene som ble ført mot dem. Pave [[Paul III]] (1468–1549) kalte i 1545 inn til et [[konsil]] i byen Trient (dagens [[Trento]] i Italia) for å takle protestantismen og kritikken mot den katolske kirke. [[Konsilet i Trient]] ble gjennomført i tre perioder: fra 1545 til 1547, 1551–1552 og 1562–1563. Ideen var i utgangspunktet et [[økumenisk konsil]] åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551 til 1552. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for protestantene derfra å fortsette å være med.<ref>Side 341, Fuglestad</ref> Dermed var det i utgangspunktet jesuittene, paven og italienske biskoper som ble igjen. I Frankrike styrte kongen allerede mye av kirken, og det var uansett religionskriger på gang som gjorde at få hadde tid til å komme.<ref>Side 375–379, Greer, Lewis</ref><ref>Side 99–112, Konnert</ref> England var i en kort periode katolske igjen, og sto derfor over.<ref>Side 280–287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Den eneste sterke katolske representanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.<ref name="tresyv">Side 378, Greer, Lewis</ref>

Kritikken mot kirken ble delt i to, mot praksisen og mot [[doktrine]]n (læresetningene). Kritikken mot praksisen viste at den katolske kirken hadde et forbedringspotensial. Prester måtte nå kle seg enklere og mindre forseggjort. Moral og oppførsel måtte bli frommere. [[Kyskhet]]sløftet måtte overholdes. Presteskoler skulle lære opp prester skikkelig. Handel med kirkelige posisjoner, [[sakrament]]er eller avlat ble forbudt.<ref name="tresyv" />

Innen diskusjonene om doktrinene gikk det motsatt. Der det før var mulig å tolke [[rite]]r eller handlinger, ble denne muligheten begrenset. Det ble også tro på helgener, at Jesu legeme blir til under nattverden, at de syv sakramenter skulle holdes og at skjærsilden absolutt eksisterte. Protestantisk doktrine ble fordømt, og [[Inkvisisjonen|inkvisisjoner]] ble støttet.<ref>Side 378–379, Greer, Lewis</ref>

==== Religiøs krig i Frankrike (1555–1598) ====
[[Fil:La masacre de San Bartolomé, por François Dubois.jpg|mini|[[Bartolomeusnatten]] var det blodige høydepunktet i den svært harde religiøse borgerkrigen i Frankrike. {{byline|François Dubois (1790–1871)|type=Maleri }}]]
Kalvinismen hadde ført til at mange franskmenn konverterte, altså ble [[hugenotter]]. Dette kan ha vært en del av et opprør mot kongen, [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] (1519–1559). Han mer eller mindre kontrollerte den katolske kirken og var svært brutal mot hugenotter. Hugenotter av tredjestanden kunne ofte henrettes, men adelige som konverterte ble ikke straffet. Det at omtrent halvparten av adelen hadde konvertert, gjorde situasjonen vanskelig.<ref>Side 99–102, Konnert</ref>

Frankrike var politisk i en vanskelig balanse mellom flere dynastier, inkludert kongens eget, [[Huset Valois]]. Da Henrik II døde under en [[turnering]], utviklet det seg en maktkamp mellom de andre fyrstehusene (familiene). Henrik IIs sønn, [[Frans II av Frankrike|Frans II]] (1544–1560) hadde giftet seg inn i det erkekatolske Guise-dynastiet, og hugenott-forfølgelsen økte markant. Da Frans II døde, ble [[Karl IX av Frankrike]] (1550–1574) konge, bare ti år gammel, og hans mor, [[Katharina de’ Medici]] (1519–1589), var regent med [[huset Bourbon]]s støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570.<ref>Side 102–104, Konnert</ref>

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. I anledning et bryllup mellom Karl IXs søster [[Margrete av Valois]] (1553–1615) og [[Henrik IV av Frankrike|Henrik av Navarra]] (1553–1610), som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen, måtte lederne for de to bevegelsene møtes i Paris. Stemningen var svær betent, og anklager på begge sider haglet. Til slutt lyktes overhodet for Huset Guise å overtale kongefamilien om at lederne for hugenottene måtte drepes. Bare lederne var målet, men folk i Paris tok saken i egne hender. Natten til den 24. august, [[Bartolomeusnatten]], ble et blodbad, der mellom 5000 og {{nowrap|30 000}} hugenotter ble drept, først i Paris, også over hele Frankrike.<ref>Side 105–106, Konnert</ref>

Dette førte til en borgerkrig mellom de to gruppene. Karl IX døde i 1574, og den yngre broren, [[Henrik III av Frankrike|Henrik III]] (1551–1589), ble konge. I 1576 ble det gjennomført en fredsavtale som ga hugenottene gode betingelser. Katolikkene dannet [[Den katolske liga (Frankrike)|Den katolske liga]], og de ønsket krig. Henrik III var imidlertid dårlig likt av begge sider.<ref>Side 106–107, Konnert</ref> Da broren til Henrik III døde, var det klart at Henrik av Navarra var neste i arverekken. Katolikkene gjorde derfor opprør mot den sittende kongen, som de uansett ikke likte, for å forhindre dette. De jaget kongen ut av Paris, og kongen gikk til Henrik av Navarra for å få hjelp. Sammen beleiret de Paris, men kong Henrik III ble drept i et attentat. Henrik av Navarra ble dermed konge, og lovet å konvertere til katolisismen. Siden katolikkene ikke hadde noen god motkandidat, gikk de med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom [[Ediktet i Nantes]], som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.<ref>Side 108–112, Konnert</ref>

==== Engelsk kamp om troen ====
Henrik VII døde i 1548, og [[Edward VI av England|Edward VI]] (1537–1553) var bare ti da han tok over. Under den sykelige gutten hadde først [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]] og [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland]] prøvd å modernisere landet uten hell, begge ble etter hvert henrettet.<ref>Side 280–283, G.R. Elton</ref> Da Edward VI døde i 1553, gikk tronen over til [[Maria I av England|Maria]] (1516–1558), en sterkt troende katolikk gift med mektige [[Filip II av Spania|Felipe II av Spania]] (1527–1598). De to viste liten nåde for protestanter i England, noe som gjorde at hun ble kjent som «Bloody Mary». Maria døde i 1558, og hun hadde egenhendig lyktes i å få alle engelskmenn til å forakte katolisisme som statsreligion.<ref>Side 284–287, Elton</ref>

Det ble Marias halvsøster [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] (1533–1603) som tok over som Elizabeth I. Hun styrte stort sett unna religiøse spørsmål, og lot kirken utvikle seg. Dette førte til en anglikansk kirke i England, der lavkirkelige foretrakk kalvinismen og høykirkelige katolisismen. Skottene ble kalvinister, eller presbyterianere, den irske kirken anglikansk og Irlands befolkning i høyeste grad katolsk.<ref>side 84–85, Palmer, Colton</ref>

Den svært intelligente Elizabeth I valgte dyktige menn rundt seg. Under henne ble Storbritannia i stadig større grad både en sjømakt og en handelsmakt. Hun håndterte både sin opprørske kusine [[Maria Stuart]] (1542–1587) og angrep fra [[Den spanske armada]], om enn sistnevnte skyldtes et væromslag i minst like stor grad som den engelske flåten. Uansett gjorde dette at lite sto i veien for at England kunne utnytte områdene vestover, i Amerika.<ref>116–120, Hibbert</ref>

==== Spania under Felipe II – Katolikkenes store mann ====
[[Fil:Philip II portrait by Titian.jpg|mini|[[Filip II av Spania|Felipe II]] skaffet seg mange fiender med sin dogmatiske katolisisme. {{Byline| [[Tizian]] |type=Malt av}}]]
Felipe II (regjeringstid 1556–1598) var sterkt katolsk, han ønsket å fjerne all protestantisme og annen ikke-katolsk tro. Han manglet, som mange andre i Spania, en generell forståelse for hvordan [[inflasjon]] fungerte. Dermed ble sølvfunn i 1545 først begynnelsen på hans storhetstid, men senere slutten på den. Og dette til tross for at Spania hadde utviklet en svært god handelsvei der sølv fra Bolivia ble brukt til å kjøpe krydder og eksotiske varer i den nyoppdagede øygruppen [[Filippinene]], oppkalt etter kongen.<ref name="tosyvåtte">Side 278, 348–349, Fuglestad</ref> 

En stor utfordring for Felipe II var Nederlandene, nåværende Nederland og Belgia. Disse landene var langt mer moderne enn Spania, og de tjente opptil syv ganger mer enn Spania selv, krydder og sølv iberegnet.<ref name="tosyvåtte" /> Problemet var at nord i Nederland hadde kalvinismen slått rot, og det kunne ikke Felipe II tåle. Inkvisisjonen konfiskerte eiendom og henrettet mange nederlendere, og nederlenderne svarte med flere opprør, både i nord og i sør.<ref>Side 350–352, Fuglestad</ref> I nord ble kampen støttet av England og av og til også Frankrike, som begge helst så at Spania ble svekket. I sør, i dagens Belgia, ble kampen mer eller mindre over da [[Antwerpen]] ble plyndret og brent i 1585.<ref>Side 350–353, Fuglestad</ref> Kampen mellom Nederland og Spania skulle få stor betydning mot slutten av perioden. Felipe IIIs sønn, [[Felipe III av Spania|Felipe III]], inngikk en våpenhvile med Nederland i 1609. Dog var det bare stille før stormen.<ref>Side 360–363, Fuglestad</ref>

Felipe II fikk bygget [[El Escorial]].<ref>Side 127, Palmer, Colton</ref> Dette slottet ble hans faste tilholdssted, noe som var uvanlig for monarker, og herfra bygget han opp et byråkrati som ble kopiert av resten av Europa.<ref>Side 304; 349–350, Fuglestad</ref> Kostnadene til både slott og byråkrati ble store, og det var lite å hente på skattlegging. Det store sølvinntaket førte også til inflasjon av sølv, noe som gjorde at de hadde enda færre inntekter.<ref>Side 305–306, Fuglestad</ref><ref>Side 134–135, Lee</ref>

Det osmanske rikes flåte dominerte i Middelhavet, men Felipe II bygget opp en stor flåte. I 1566 befridde han [[Malta]], og i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte [[slaget ved Lepanto]]. Det var nå at Den spanske armada ble forbundet med storhet.<ref>Side 62–63, Lee</ref> I 1580 ble han neste i arverekken i Portugal, men motstanden var svært stor. Til slutt måtte han erobre Portugal for å bli konge, noe han lyktes med. Portugal ble imidlertid mer eller mindre selvstendig i personalunion med Spania.<ref>Side 353–356, Fuglestad</ref>