Redigerer Stridsvogn (avsnitt)

== Stridsvognen i aksjon ==
{{Opprydning-seksjon}}

=== Vanskeligheter med å bruke stridsvogner ===
[[Fil:M88_pulling_M1_engine.jpg|thumb|Mye spesialisert utstyr er nødvendig for å drive effektiv vedlikehold. Her en M88 bergningsvogn som bytter motor på M1A1 Abrams stridsvogn.]]
[[Fil:M4_burning_leipzig.jpg|right|thumb|Strid i tettbygd områder er risikofylt for stridsvogner. Her en amerikansk M4 Sherman i brann i [[Leipzig]] under andre verdenskrig.]]
[[Fil:Abrams_in_formation.jpg|right|thumb|Amerikanske stridsvogner og stormpanservogner under fremrykning i ørkenterreng. Legg merke til avstanden mellom vognene.]]

Når en stridsvogn skal bevege seg, må det planlegges. Man må ta hensyn til terrengets utforming, og vognen skal helst ikke bli observert av fienden. Den er stor, og ruver derfor i terrenget. I tillegg kan både motoren og belteverket høres på lang avstand.

Stridsvogner kan ikke operere på egen hånd. Hvis det er [[ABC-våpen]] i bruk eller de blir beskutt, må mannskapet stenge alle luker. Da kan de bare se ut gjennom [[periskop]]er og små luker. På toppen av det hele bruker de mye av konsentrasjonen ganske enkelt på å betjene stridsvognen. En infanterist kan da lett snike seg inn på vognen. Vognkommandøren har som regel hodet sitt ute av luken sin, men dette gjør ham sårbar. Hvis stridsvognavdelingen ikke har med seg eget infanteri, så må de dekke hverandre under framrykning. Halve avdelingen står stille og observerer og er klare til å skyte, og andre halvparten av avdelingen rykker fram. Dette forsinker selvfølgelig framrykningen. Moderne ildledningssystemer gjør dette lettere. 

Hvorvidt stridsvogner skal grupperes tett eller samlet avhenger av lendet og trussel. Stridsvogner tett sammen er gode mål for panservernvåpen og artilleri, men vil også kunne levere massiv ildkraft tilbake. De fleste stridsvognsavdelinger foretrekker å kjøre relativt tett, da dette letter ildledelsen i stor grad, samt ivaretar det viktige prinsippet om kraftsamling. Spredte formasjoner fungerer stort sett kun i svært åpne landskaper, for eksempel åpen ørken, hvor lendet ikke hindrer enkeltvogners innsyn i andres sektor.

Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trenede mannskaper. Et eksempel på dette er ved [[Golanhøyden]] under [[Jom kippur-krigen]] i [[1973]]. Hundrevis av [[Syria|syriske]] kampkjøretøyer angrep et mindre antall [[israel]]ske stridsvogner. Israelerne hadde bedre trening og gjorde få feil. Syrerne rykket fram i formasjon og utnyttet ikke terrenget og responderte heller ikke på israelske manøver. De israelske stridsvognene trakk seg bakover til bedre posisjoner en rekke ganger, og hver gang så slo de ut et par syriske kjøretøyer hver. På slutten av slaget hadde israelerne slått ut ti syriske kjøretøyer for hvert israelsk. Syrerne forbedret senere opplæringen sin, og i krigen i Sør-[[Libanon]] i [[1982]] var ikke forskjellen på langt nær så stor.

Stridsvogner kan ikke forflytte seg langt på egen hånd. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og hvor effektive verkstedavdelingene er, så vil en panserdivisjon miste 2-20% av vognene sine per time med framrykning. De fleste av disse vil bli reparert, men i mellomtiden vil avdelinger bli delt og mannskapene vil bli slitne. Resultatet er en mindre effektiv divisjon.

Stridsvogner krever mye vedlikehold. Åtte timeverk per dag er ikke uvanlig hvis vogna blir brukt intensivt. Mannskapet må gjøre det meste av dette selv, og jobben er vanligvis delt på fire. Hvis de har en automatlader på kanonen er det bare tre å dele jobben på.

=== Stridsvognavdelinger ===
Stridsvogner er noen ganger organisert i rene panserdivisjoner, men dette er vanligvis et rent administrativt grep. De opererer alltid sammen med infanteri. I Norge er den største panseravdelingen en bataljon, hvorav 1-2 underavdelinger ([[eskadroner]]) består av stridsvogner.

På laveste nivå har man [[tropp]]er med tre til fem stridsvogner. En eskadron er tre til fem tropper, med et par ekstra [[kommandovogn]]er for eskadronssjefen og staben hans. En bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne et par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i en bataljon.

Etter hvert som avdelingen får tap, så ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de gjenværende vognene. Panserbataljonen har gjerne støttelementer med [[NM142|panservern]]-, [[oppklaring]]s-, [[bombekaster]]- og [[tren]]avdelinger. I tillegg så er det gjerne vedlikeholdspersonell, og en panserbataljon er fort 50 til 300 menn flere enn stridsvognmannskapene.

=== Mannskapet ===
[[Fil:SC167330t..jpg|thumb|Mannskapet på en amerikansk [[M3 Lee]] i [[Tunisia]] i [[1942]] har en pause på utsiden av vognen]]
[[Fil:Leclerc-0041.jpg|right|thumb|Fra innsiden av tårnet på en fransk [[Leclerc]]. De fleste pansrede kjøretøyer er malt i lyse farver på innsiden.]]

Moderne stridsvogner har mannskap på tre eller fire. Under andre verdenskrig var det vanlig med fem. Mannskapet tilbringer mindre enn 10% av tiden sin inne i kjøretøyet. Resten går med til vedlikehold, reparasjoner, spising, personlig hygiene og annet. Dog oppstår 25% av tapene deres mens de er på utsiden av kjøretøyet.

''Vognkommandøren'' (VK) er øverste befal på vognen og sitter i tårnet. VK koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har et dilemma: Jo mer VK har hodet sitt ut av kjøretøyet, jo mer oversikt har han/hun over det som skjer i omgivelsene, noe som gjør det enklere å oppdage fiendtlige mål og om stridsvognen er i ferd med å gå inn i et bakholdsangrep. På den annen side er han/hun mer utsatt for fiendtlig ild, og hvis VK blir skadet eller drept, er resultatet en mindre effektiv stridsvogn, som dermed er mindre kampdyktig og mer utsatt. Denne problemstillingen gjelder i mindre grad for moderne stridsvogner med stabiliserte vognkommandørsikter, som for eksempel Leopard 2. 

''Vognføreren'' (VF) styrer vognen på ordrer fra vognkommandøren, og sitter foran i skroget.

''Skytteren'' sikter inn kanonen og skyter på vognkommandørens ordre. Han/hun tilbringer mesteparten av tiden med ansiktet klemt mot siktemidlene, og hjelper i så måte med til observasjon av verdenen på utsiden av stridsvognen. Skytteren sitter også i tårnet.

''Laderen'' lader kanonen mellom hvert skudd. Han/hun får ordre om typen ammunisjon av vognkommandøren. Laderen hjelper i også til med observasjon av utsiden og sitter i tårnet sammen med vognkommandøren og skytteren.

I eldre stridsvogner var det noen ganger et maskingevær foran i skroget, som ble betjent av en kombinert skytter og ''radiooperatør''.  

I tillegg til maskingevær har mannskapet sine egne håndvåpen, for eksempel [[pistol]]er eller [[maskinpistol]]er. Dette er for bruk ved vakthold eller i nærkamp med fiendtlige styrker.