Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

== Rettighetskamp for land og vann ==
[[Fil:Sautso Canyon - Alta - 2004.jpg|mini|[[Altaelva]] var senter for den mest opprivende konflikten mellom samisk rettigheter og starsamfunnets energibehov, kjent som [[Alta-konflikten]]. {{byline|Bjørn Christian Tørrissen}}]]

Utover i 1960-årene hadde samene fått aksept for å ta vare på sitt språk. Dog gikk det sent å få språket inn undervisningen igjen. Blant mange samer var det heller ikke noen sterk tro på at samisk hadde en fremtid. Det som tok større plass i rettighetskampen, var rettighetene til land og vann. På denne tiden ble presset mot samiske områder sterkere, samtidig fikk samene stadig bedre organisering. Spesielt var det vannkraftutbygging som utfordret forholdet mellom samer og storsamfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=359–360}}

Omtrent to tredjedeler av alle samer bor i Norge, hvor de har sitt kulturelle og politiske tyngdepunkt. En mente derfor at samenes rettslige status i Norge var avgjørende for om hele folkegruppen skal kunne ha en fremtid som eget folk. Politisk var det det kontroversielt at samene skal ha egne rettigheter på grunnlag av deres status som etnisk minoritet og urfolk. I henhold til sosialantropolog og ekspert på samenes rettigheter og kultur, [[Harald Eidheim]] (1925–2012), var det mest kontroversielle temaet om samene har rett til selvstyre og landområder, noe som er sentralt innenfor moderne folke- og urfolksrett.{{sfn|Eidheim|1999|p=7–13}}

Eidheim mente at samenes tilstedeværelse i Norge var maskert i den offentlige språkbruken til langt ut i andre halvdel av 1900-tallet. Det begrunner han med uttrykk som «den samisktalende del av befolkningen», «folk i språkblandingdistriktene», «det samiske innslaget i den norske befolkningen» og «ett fargerikt innslag i felleskulturen.» Samene, mente han, hadde ingen retter, hverken individuelt eller kollektivt i kraft av sin samiskhet. Først ut på 1960-årene ble det et tema for styresmaktene at samen kunne ha legitime krav til særrettigheter. Som en konsekvens av Alta-konflikten rundt 1980 har dette vært et konstant tema i samfunnslivet. Spesielt har den internasjonale utviklingen i regi av FN-s arbeid for menneskerettigheter og folkerett gitt retning og innhold for samenes rettigheter.{{sfn|Eidheim|1999|p=7–13}}

Samenes rett til land og vann er en sentral rettighet og et standpunkt for staten, men det er på flere områder uklart hvordan staten skal stille seg til dette. Eidheim har påpekt at debatten om samiske rettigheter og hvorledes standpunktet skal omsettes til konkrete ordninger, har blitt tilspisset etter at Sametinget ga ut sin redegjørelse om naturgrunnlaget for samisk kultur (NOU 1997:4). Spesielt i Finnmark har mange oppfattet at om samene får førsteretten til landområder, er det det samme som at den norske befolkningen blir fratatt en rett de deler med alle finnmarkinger til land og ressurser. Her snakker en da om «statens umatrikulerte grunn».{{sfn|Eidheim|1999|p=7–13}}

I Sverige ble reinbeitelovgivningen utredet, noe som i 1971 resulterte i en reinbeitelov. Samiske rettigheter ble ikke endret i denne loven. I tilknytning til utredningen ble Sameutredningen igangsatt, og det ble foreslått støtte til samisk språk og kultur, støtte til organisasjoner og tiltak for at samer som ikke drev reindrift også skulle kunne ha tilhørighet til samebyene (tidligere kalt Lappebyene). Arbeidet ledet videre til at Riksdagen i 1977 anerkjente samene som et urfolk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=367–370}}

=== Statusendring til urbefolkning ===
Innstillingen fra Samekomiteen av 1956 styrket samenes rettigheter på områder som språk og kultur. Derimot var samenes rettigheter til naturområder uløst, selv om teamet var fremme i diskusjonene. De ble omtalt som urbefolkning, noe som førte til at de ble oppfattet dithen at staten skulle ta hensyn, ikke som noe som ga samene rettigheter. Selv om en mente at samene nok hadde rettigheter til visse naturresurser, ble dette ikke koblet opp mot ILO-konvensjon nr. 107 (1957) om urbefolkningers rettigheter. Konvensjonen ga bestemmelser om beskyttelse og integrasjon av urbefolkninger, forbud mot assimilering eller segregering og anerkjennelse av eiendomsrett til gamle bruksområder. Imidlertid ble ikke dette sett på som relevant, heller ikke av samepolitikere. Offisielt var oppfatningen i Norge at slike folkegrupper ikke fantes i landet. Konvensjonen ble heller ikke ratifisert i Sverige eller Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

I 1977 ble samene akseptert som en urbefolkning av den svenske riksdagen, og i 1999 ble de inkludert som én av fem nasjonale minoriteter. De er er dermed betraktet både ssom urfolk og minoritet. Grunnloven i landet ble endret i 2011 slik at samene erkjennes å ha rett til å utvikle og bevare egen kultur og sosialt liv.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=31–34}}

I årene etter andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene dreide ikke diskusjonen om samene seg om rettigheter, men om deres sosiale status. Samene ble beskrev som utrygge og splittet, samt tilbakestående både innenfor det kulturelle og sosiale. En mente også at de var uten tiltakslyst og -evne. I diskursen mente en at det stod verst til med fornorskede samer, som hadde kommet bort fra seg selv og var blitt unyttige samfunnsmedlemmer. Selv om diskusjonen gikk på at samisk kultur kunne komme til å gå mot undergangen, var ikke dette noe som var ønsket. Tvert om talte det for at tiltak måtte settes inn. Myndighetene ble innstilt på å gjøre godt igjen de gamle ugjerningene. Det oppstod en strategi for gjennomslag for en ny samepolitikk, blandet med undergangstenkning og myndighetenes skyldfølelse for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

Høyesterettsjustitiarius [[Terje Wold]] (1899–1972) ledet an i arbeidet med å vurdere samenes rettigheter ut fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1953. Wold mente at konvensjonen ga samene rett til egen språk og kultur. Retten til å drive reindrift fant en ut var et privilegium som allerede gamle lover hadde nedfelt. Med dette ble det etablert en basis for en ny samepolitikk der stakkarsliggjøring og moderniseringsfrykt ble lagt bort til fordel for rettigheter basert på urbefolkningsrett.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

=== Rettigheter til land og vann ===
Utover i 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet fordi de var en urbefolkning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}} Denne oppfatningen gjorde seg også gjeldende for områder i Sør-Skandinavia, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde blitt antatt å være nye migrasjonområder for samer. Oppfatningen var at samene kom til disse områdene først på 1700-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=xiii–xiv}} En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse, og i Finland, Sverige og Norge ble dette en vanlig argumentasjon. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter av urbefolkningen, noe som spesielt unge radikalere i 1970-årene brukte som argument.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

==== Rettigheter til land og vann i Norge ====
Rett til å råde over naturressurser bygger både på nasjonal norsk rett og folkerettslige regler og prinsipper. Indre deler av Finnmark,{{sfn|Eidheim|1999|p=39}} det vil for en stor del si Kautokeino, Karasjok og øvre deler av Tana,{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}} var frem til 1751 en del av det norsk-svenske fellesområdet, hvor begge statene krevde inn skatter av samene. Området står derfor i en historisk og rettslig særstilling. Området stod frem til 1751 under svensk juridiksjon, med rettsmøter hver vinter i samelandsbyene. Rettsprotokollene fra vintertingene viser at samene stod i en sterk posisjon og at de hadde eksklusive bruksrettigheter over alle naturressurser i området.{{sfn|Eidheim|1999|p=39}}

Samenes rettigheter til land og vann kan bygges på prinsipper og rettstradisjoner i norsk rett. Rettighetene vil i stor grad være lik norske bønders eiendomskrav og rett til å bruke for eksempel innmark, skog og beiteland.{{sfn|Eidheim|1999|p=40–41}} I diskusjonen om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, har det tradisjonelle synet vært at staten er grunneier. Dette begrunnes blant annet med at staten har vært eier fra de eldste kjente historiske tider og at samene med sin nomadiske livsstil ikke hadde ervervet eiendomsrett. Siden 1970-årene har jurister forsøkt å tilbakevise disse oppfatningene. Det er påvist at frem til slutten av 1600-tallet ikke var noen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett i Finnmark. I kyststrøkene i Finnmark var oppfatningen at grunnen ikke hadde noen eier, men at den som hadde behov for land kunne ta grunnen i bruk. Først på midten av 1700-tallet ser det ut til at embetsmennene anser at kongen har eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Historisk mener en at det heller ikke er tilfelle at samene var nomader som flyttet tilfeldig omkring, men heller var «halvnomadiske», det vil si at de flyttet i et systematisk mønster etter årstiden og innenfor et begrenset området.{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}}

I juridisk forstand er det ikke snakk om at indre deler av Finnmark skal opprettes som noe autonomt område for samer, der offentlige myndighetene delvis ikke bestemmer. Det er derimot talte om ''privatrettslig eiendomsrett'' for samer, på samme måte som norske bønder eier grunnen. Heller ikke er det snakk om at samer skal få utvidet sine rettigheter, men at en skal fastslå og respektere rettigheter de fra tidligere tider har krav på.{{sfn|Eidheim|1999|p=58–59}}

==== Skattefjällsmålet i Sverige ====
[[Fil:Ljungris July 2013 03.jpg|mini|Fra Ljungris var tidligere et skattefjäll, hvilket vil si et landområde i Jämtland og Härjedalen hvor samer hadde sine tilholdssteder og betalte skatt til kronen. {{byline|Arild Vågen}}]]

I Sverige kom samenes rettigheter til land og vann opp tidligere enn i de andre Nordiske landene, mye på grunn av at reindriften der var grunnlegende i samepolitikken. Utover i 1950-årene hadde mange store vassdrag blitt regulert, og en fikk dermed store kunstige innsjøer som stod i konflikt med samenes bruk av land. Argumentene for å vannkraftutbygging var at de var «til fellesskapets beste», mens reindriften ble omtalt som snevre næringsinteresser. Selv om en Svenska Samernas Riksförbund anså det som nytteløst å stanse disse prosjektene, oppstod en kritisk retorikk mot staten, gjerne begrunnet juridisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Skattefjällsmålet var en stor sak angående samiske rettigheter som verserte i det svenske rettssystemet fra 1966 til 1981. Saken dreide seg om samenes rettigheter til gamle områder nord i Jemtland (Skattefjäll). Samene mente at de hadde større rett til området enn den svenske staten. Samene hadde gjort en grundig historisk utredning for å styrke sin sak. Høyesterett i Sverige aviste samenes krav til fjellområdene. I praksis ga rettsakene så mye positiv omtale av samiske rettigheter, at prosessen ble en milepæl i samisk rettighetskamp.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}{{sfn|Eidheim|1999|p=45–46}}

Den svenske staten aksepterer ikke samene, heller ikke de som driver med reindrift, å være urbefolkning i henhold til ILO-konvensjon nr. 169, 1989. Konvensjon 169 definerer prinsipper, regler og plikter for å beskytte urbefolkninger, som deres institusjoner, eiendom, land og kultur. Urbefolkninger blir her definert som mennesker som har sitt opphav i landet før nasjonalgrenser ble fastsatt, og som helt eller delvis har beholdt sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske organiseringer.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

==== Samenes kamp for land og vann i Finland ====
I Finland ga det ikke gjenklang å tale om samene som ofrer for kolonialismen i 1970-årene. Det ville bygge opp under en oppfatning om samene som et folk uten tradisjonelle begreper om landeiendom. Strategisk ble det derfor viktigere å finne dokumentasjon for rettshistoriske begrunnelser for retten til land. Opinionskliamet i Finland var dessuten generelt positivt til undertrykte folk. Det ga en sterk posisjon i offentligheten å tale deres sak, selv om samenes rettighetskamp var en marginal bevegelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Noen viktige endringer vedrørende gjeting av rein ble gjennomført i Finland i 1969, da det ble innført  bestemmelser om samenes bosteder. Hensikten var modernisering. Resultatet av dette var bygging av nye hus, ofte i form av «modernistiske bungalower» på avsidesliggende steder. Den finske modellen for planlegging av småsteder førte til at homogene samiske samfunn ble avviklet, og at en istedenfor brakte samen samer i landsbyer med folk fra flere forskjellige siidaer. Endringer av reglene ble innført i 1994 i «lov om naturbaserte næringsveier», som ytterligere skulle oppmuntre til å ta i bruk tidligere tradisjoner og praksiser.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

=== Kampen om Alta- og Kautokeinovassdraget ===
{{hoved|Alta-konflikten}}

[[Fil:Folkeaksjonen mot Altautbyggingen (6263033681).jpg|mini|Folkeaksjonen mot Alta-<br>utbyggingen, fra demonstrasjonen i Stilla i 1979.]]
[[Fil:Sami flag.svg|mini|Det samiske flagget ble i sin første versjon utformet av [[Synnøve Persen]] (1950–). Altasaken førte til gjennomslag for et eget samisk flag.]]

Vassdragdirektoratet (i dag Norges vassdrag- og energidirektorat) laget sine første planer for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1968. Det var snakk om en oppdemming som ville skape en kunstig innsjø helt fra [[Sautso]] (Ĉávžu) til Kautokeino, en avstand på 80 km. Finnmark fylkesting vedtok enstemmig planen om regulering av vassdraget. Begrunnelsen for utbyggingen var at Finnmark måtte få større kraftproduksjon for å henge med i utviklingen. Stortinget ble påvirket av protestene, dermed ble Masi fredet i stortingsvedtaket om utbygging av Altavassdraget i 1973.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}} Prosjektet ble nedskalert, men det ble besluttet å bygge en stor dam i Altaelva, for [[Alta kraftverk]].

Tidligere hadde store vassdrag i samiske områder blitt bygget ut, i Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet og i Nord-Finland i 1950-årene. I mange av disse prosjektene ble landområder ekspropriert, innbyggere ble tvangsflyttet og store områder demmet opp.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}} Også norske myndigheter var lite interessert i å lytte til samenes ønske om rett til land og vann, men i Trøndelag hadde de fått jussens medhold i at de hadde rett til erstatning etter store vannkraftutbygginger. Dermed hadde samene fått en pekepinn på hva som kan oppnås via rettsvesenet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}} 

Da byggingen av anleggsvei til stedet der demningen skulle bygges startet den 3. juli 1979, tok det bare to dager før den første gruppen med demonstrasjoner satte seg ned foran anleggsmaskinene i Stilla. I løpet av sommeren var 8000 demonstranter innom leiren.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=373–375}} Aksjoner fant også sted foran Stortinget i oktober 1979. Saken endret dermed karakter fra å være lokal sakt til å bli et nasjonal og internasjonal anliggende. Aksjonistene gikk til sultestrek, noe som fikk regjeringen til å love at det skulle fremlegges en melding for Stortinget om saken. Dermed stoppet sultestreiken etter syv dager.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=375–377}} En ny sultestreik fant sted i februar 1981. Regjeringen fant ut at de på grunnlag av kulturminneloven kunne foreta en midlertidig stans i anleggsarbeidet, og streiken ble dermed avblåst.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=380–386}} Anleggsarbeidet ble bestemt å starte opp igjen i januar 1981. Et stort antall demonstranter møtte opp og lenket seg sammen med kjettinger. Myndighetene satte inn 600 politifolk for å bære vekk og bøtelegge aksjonistene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=380–386}}

Resultatet av Altasaken på lengre sikt var at flere av kravene som samen tok opp ble innfridd.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=386–388}} Samene vant sympati og forståelse fra store deler av den norske befolkningen, noe som i neste omgang ledet til reformer som samene nøt godt av.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}} Samisk og norsk ble likestilt som offisielle språk i Norge i 1992, det ble opprettet et samisk folkevalgt organ og valgmannstall for Sametinget. I 1988 ble det vedtatt en ny lov i grunnloven om samene: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppen kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=386–388}} Sultestreiken i 1979 var anerkjent som vendepunktet i den samiske rettighetskampen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–392}} Altasaken førte til at to internasjonale strømninger i samtiden fløt sammen og ga styrke til saken, menig miljøvern og selvbevissthet blant urbefolkninger og etniske minoriteter.{{sfn|Hætta|2021|p=177}}

=== Sameting ===
[[Fil:Kongen ankommer (11084701965).jpg|mini|HM kong Harald og daværende sametingspresident [[Ole Henrik Magga]] ved åpningen av Sametinget høsten 1993. {{byline|Harry Johansen}}]]

Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av HM kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–390}} Fra før var det etablert noe lignende i Finland i 1973.{{sfn|Hætta|2021|p=231–232}} [[Ole Henrik Magga]] (1947–) fra [[Norske Samers Riksforbund]] ble valg til første president.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–390}}

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=407–408}} I forbindelse med det samiske parlamentet ligger det samiske museet, åpnet i 1962. Museet hadde stor betydning for samisk kultur da det åpnet. Det regnes som et av de viktigste museene om samer, og er også sete for samisk radio og senter for samisk håndverk.{{sfn|Kent|2018|p=70–71}} Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en tilsvarende institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=407–408}}

De stemmeberettigete til det norske Sametinget må stå i [[Sametingets valgmanntall|den samiske manntallisten]]. Valgmannstallet har i Norge har hatt stor vekst siden opprettelsen av sametinget. Ved det første valget i 1989 var det 5497 stemmeberettigede, mens det i 2009 var på 13890. Ved inngangen til 1990-årene var samene splittet, mange ønsket ikke at etnisitet skulle gi særfordeler eller rettigheter. Noen hadde også brukt mye av sitt voksne liv på å «kvitte seg med det samiske.» Disse holdningen har etter hvert sluppet taket. Valgdeltagelsen er ikke spesielt høy, i 2009 var den 69 %, men den har også vært enda lavere. Det er mulig å stemme på forskjellige partier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=410–418}}

En sentral bestemmelse i ILO-konvensjon nummer 169, er urfolks rett til å bestemme over egne livsform og økonomisk utvikling, landrettigheter, sysselsetning, arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Sametinget har forsøkt å konkretisere selvbestemmelse ved å få lovfestet konkrete rettigheter på visse områder. Sverige og Finland har ikke ratifisert konvensjonen og sametingene der har ikke kunnet bruke en slik strategi for å nå frem med krav om landrettigheter. Konvensjonen er derfor der mer av moralsk karakter, enn av juridisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=418–423}}<ref name=PV>{{Kilde bok | forfatter= Puuronen, Vesa | redaktør= Valkonen, Sanna m. fl. | utgivelsesår= 2022 | tittel= The Sámi World | kapittel= Municipal politics in the Sámi homeland om Finland | utgivelsessted=  | forlag=Routledge  | isbn=978-1-003-02551-1 | språk=engelsk | doi=10.4324/9781003025511-24 }}</ref>

De nordiske sametingene inngår i samarbeidsorganet Samisk parlamentarisk råd. Fra 2003 har også samer fra Russland representert i rådet. For øvrig fikk kolasamene fra 1990 representasjon på føderalt nivå i Russland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=447–449}}

Samer fra Norge, Sverige, Finland og Russland har deltatt internationalt i [[Samerådet]] som representerer alle samer. Samer har deltatt i [[FNs permanente forum for urfolk]], som er et høynivå rådgivende organ for [[FNs økonomiske og sosiale råd]].<ref name=PV/>

=== Finnmarkseiendommen ===
[[Finnmarksloven]] ble vedtatt av Stortinget i 2005 og regulerer rettighetsforholdene til grunn og naturressursene på tidligere statsgrunn i Finnmark. Den kom som et resultat av ILO-konvensjon nummer 169. Loven førte til at [[Finnmarkseiendommen]] (Finnmárkkuopmodat) ble opprettet, og denne står som eier av det som før var «statens umatrikulerte grunn». Det vil si 96 % av hele Finnmarks areal. Finnmarkseiendommen skal i prinsippet behandles som en privat grunneier som ikke kan instrueres av staten. Den er underlagt vanlige lover og skal ikke gjøre inngrep individuelle eller kollektive rettigheter som samer og andre har opparbeidet.
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=434–443}}

I behandlingen av Finnmarksloven ble det inngått en avtale mellom regjering og Sametinget, der alle statlige myndigheter skal informere Sametinget om prosesser som er relevant for den samiske befolkningen. Fra 2005 til 2012 var det hvert år 30–40 saker til konsultasjon. I de fleste saker ble en enige, men spesielt vindkraftutbygging og kraftlinjer skapte uenighet. Motstand mot Finnmarksloven førte til dannelse av [[Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd]], som mener at det er galt at samene skal favoriseres på etnisk grunnlag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=434–443}}

=== Gruvedrift i Norge ===
Norges Geografiske Undersøkelse har estimert at det i norske fjell ligger mineraler og metaller til en verdi av rundt 3,7 billiarder kroner. For uten sjeldne jordartsmetaller, er det snakk om titan, grafitt og kobber. Om disse råstoffene virdereforedles i Norge kan verdiene tredobles. Behovet for slike stoffer i verden er meget stort, både til bruk i elektronikk, alle slags forbruksartikler og elektrotekniske komponenter som trengs i «[[det grønne skiftet]]» slik som batterier i elektriske biler. Mange av forekomstene finnes i områder med reindrift og som er del av sameland. Slike områdert utgjør tilsammen 45 % av fastlands-Norges areal.<ref name=Pål>{{Kilde avis  | url = http://www.e-pages.dk/morgenbladetno/391/ | tittel = Skal Senja velge stein eller rein | avis = Morgenbladet | byrå = |fornavn = Pål |etternavn = Velo |dato = 24.–30. juni 2022 | type = reportasje | besøksdato = 21. februar 2023 }}</ref>

På [[Senja]] finnes verdens reneste forekomst av grafitt, som i dag blir utvunnet av Skaland Graphith AS. Bedriften er interessant for oppkjøp av store internasjonale gruvekonserner som vil utvide virksomheten i betydelig grad. Reindriftsamer i området frykter for næringen sin, på grunn av tapte beiteområder og forurensning til vann. Samene mener at dagens minerallov tar ulikt hensyn til samer basert på bosetning, ved at samer skal konsulteres ved planer for ny gruvedrift i Finnmark, men ikke i andre deler av landet. Amnesty internasjonal mener at at mineralloven bryter med folkerettens bestemmelser for urfolk, blant annet om deltagelse i beslutningsprosesser.<ref name=Pål/>

=== Gruvedrift i Finland ===
Gruvedrift regnes som en viktig industri i Finland. Mineralressursene i Lappland har vakt de internasjonale gruveselskapenes interesse i forbindelse med «det grønne skiftet». Den sjenerøse finske gruvelovgivningen har lagt til rette for grunnleggelsen av den største gullgruven i Europa i kommunen [[Kittilä]], sør for det samiske kjerneområdet. Et finsk gruveselskap har gjort noen innledende undersøkelser om mineralforekomster og deres utnyttelse i Enontekiö, som har blitt kritisert og motarbeidet av en folkebevegelse.<ref name=PV/> 

Et protestopprop mot gruvedrift ble signert av nesten {{nowrap|37 200}} personer. Spesielt protesterte reindriftsamene som mente at grivedriften ville bli en trussel mot deres næringe. Alle samepolitikere motsatte seg gruveselskapets planer og ønsket å stoppe videre virksomhet. Begrunneløsen var ulempene for reindriften og mer generelt risikoen for skader på naturmiljøet.<ref name=PV/>

=== Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene ===
[[Fil:A view from the northeast coast of Kåfjorden, 2012 March.jpg|mini|[[Kåfjorden]] (Gáivuotna) hvor det er en stor sjøsamisk befolkning. Kåfjord kommune tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, hvor norsk og samisk er likestilte språk. {{byline|Simo Räsänen}}]]

Sjøsamer i fjordstrøkene utgjør den største samiske befolkningsgruppen, mens reinsamer (fjellsamer) på Finnmarksvidda utgjør en mindre del.{{sfn|Fjellström|1985|p=17–21}} I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. I tidsrommet foregikk en nasjonal kamp om fiskeressursene, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I neste omgang ga dette større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som trål og snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=394–399}} 

Siden 1960 har mange sjøsamer forlatt fiskeryrket, mens noen har skaffet seg større båter for å drive havfiske.{{sfn|Berg|2003|p=123–125}} NRK Brennpunkt dokumenterte i 2009 at rundt 75 % av alle fjordfiskere hadde forlatt fiskeryrket.<ref name=Sjø>{{Kilde avis  |url = http://www.e-pages.dk/morgenbladetno/400/ |tittel = – Sjøsamene bør ta staten til retten | avis = Morgenbladet | byrå = |fornavn = Pål | etternavn = Velo | dato = 26. august 2022 | type = reportasje | besøksdato = 21. februar 2023 }}</ref>

[[Kystfiskeutvalget for Finnmark]] ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=424–426}}

=== Tvangsflytting på Kola ===
I 1960-årene var det også en stor kraftutbygging på Kola, der Koardegk syjjt ble lagt under vann da en stor kunstig innsjø ble etablert i 1965. Samene som bodde der ble hurtig tvangsflyttet, uten noen som helst mulighet til å protestere. I førstningen måtte mange av dem de ta til takke med å bo i låver og lagerbygninger. De fikk heller ingen erstatning for tap av eiendommene. Tvangsflyttingen av kolasamene er ømtålelige og tragiske minner for det samiske samfunnet. Deres liv ble brått endre med tap av rein, fiskeplasser, språket gikk tapt, det samme med boligene og annen eiendom. I ettertid var de tvangsflyttede samene hjemsøkt av høy dødelighet, med dødsårsaker som drukning, forgiftning, drap og selvmord. Reinsamene fra Kola manglet også formell utdannelse og bare noen få fikk stillinger innenfor kollektivbrukenes reinvirksomhet. De samiske barna ble dessuten strengt assimilert på internatskoler og senere i skolegang, slik at mange mistet opprinnelig språk og ble russisktalene. Likevel har den kolasamiske kulturen utover i 2000-årene vist seg levedyktig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=399–403}} 

Etter at Sovjetunionen kollapset endret livet for samene på Kolahalvøya betydelig, på noen måter til det bedre. Samenes liv i regionen var lukket for forskere fra 1920 til 1990, men i 1991 og 1994 reiste finske forskere inn i området. I løpet av seks ekspedisjoner ble reindriftsamenes liv undersøkt. I 1990-årene etablerte samene forskjellige kommersielle selskaper for å kombinere moderne handel med tradisjonelle livsformer. Det ble også etablert er samisk museum i Lovozero som forsterket deres identitet. Det har også vært viktig med støtte fra de nordiske landene,{{sfn|Kent|2018|p=63–66}} slik at en har fått til samarbeidet med samene i resten av Norden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}} I 1989 ble Kola sameforening stiftet og i 1998 ble Murmanskregionens sameforening stiftet. Disse har fra 2010 samarbeidet om å få etablert et sameting i Russland. På grunn av konmflikter med myndighetene i Murmansk oblast har ikke foreningene fått gjennomført så mange av sine mål.{{sfn|Hætta|2021|p=91–92}}