Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

== Fremføringstradisjonen ==
=== Shakespeares samtid ===
[[Fil:Young Richard Burbage.jpg|thumb|upright|[[Richard Burbage]], antagelig den første skuespilleren som fremstilte Romeo<ref name="Halio 97">Halio (1998: 97).</ref>]]
[[Fil:Mary Saunderson 17th century.jpg|thumb|upright|[[Mary Saunderson]] var antagelig den første kvinne som spilte Julie]]

''Romeo og Julie'' regnes sammen med ''[[Hamlet]]'' som Shakespeares mest fremførte skuespill.<ref name="awesome">Halio (1998: ix).</ref> De mange bearbeidede versjonene har gjort det til en av hans mest levedyktige og berømte historier. Også i Shakespeares levetid var det populært. Det er ikke kjent når stykket først ble fremført, men det må ha vært før 1597: i den første trykte utgaven fra 1597 sies at stykket ofte og gjerne har blitt framført («hath been often (and with great applause) plaid publiquely»). [[Lord Chamberlain's Men]] var definitivt de første som fremførte det. Q2-utgaven av teksten navngir faktisk en av selskapets skuespillere, [[William Kempe]], istedenfor Peter i en linje i akt fem. [[Richard Burbage]] var sannsynligvis den første Romeo, siden han var kompaniets faste hovedrolleinnehaver, og Robert Goffe (en mannlig skuespiller) den første Julie.<ref name="Halio 97" /> Premieren var trolig på «The Theatre», med andre tidlige fremføringer på «Curtain Theatre».<ref>Levenson (2000: 62).</ref> ''Romeo og Julie'' var et av de første av Shakespeares skuespill som ble fremført utenfor England: en forkortet og forenklet versjon ble fremført i [[Nördlingen]] i 1604.<ref>Dawson (2002: 176)</ref>

=== 1600- og 1700-tallet ===
Alle teatre ble lukket av den [[Puritaner|puritanske]] regjeringen i 1642. Under [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] i 1660, ble to teaterselskaper gitt kongelig lisens ([[King's Company]] og [[Duke's Company]]) og det eksisterende teaterrepertoaret delt mellom dem.<ref>Marsden (2002: 21).</ref> [[William Davenant]] fra Duke's Company iscenesatte en versjon i 1662 der Henry Harris spilte Romeo, Thomas Betterton Mercutio, og Bettertons kone Mary Saunderson Juliet: hun var derved sannsynligvis den første kvinne som spilte rollen profesjonelt.<ref>Van Lennep (1965).</ref><ref name="Halio 100">Halio (1998: 100–102).</ref> En annen versjon fulgte Davenants adapsjon tett og ble også jevnlig fremført av Duke's Company. Dette var en tragikomedie av James Howard, der begge elskerne overlever.<ref>Levenson (2000: 71).</ref>

[[Thomas Otway]]s ''The History and Fall of Caius Marius'', som var en av de mer ekstreme Shakespeareadapsjonene under Restaurasjonen, hadde urpremiere i 1680. Scenen er flyttet fra Verona i [[renessansen]] til [[Romerriket|antikkens Roma]]; Romeo er Marius, Julie er Lavinia, feiden er mellom [[patrisier]]e and [[plebeier]]e; og Lavinia våkner fra sin søvn før Marius dør. Otways versjon var en suksess, og ble fremført de neste sytti år.<ref name="Halio 100" /> Hans påfunn i sluttscenen var enda mer levedyktig, og ble brukt i adapsjoner gjennom de neste 200 år: [[Theophilus Cibber]]s adapsjon i 1744, og [[David Garrick]]s i 1748, brukte begge en variasjon av den.<ref>Marsden (2002: 26–27).</ref> Disse versjonene eliminerte også elementer som ble ansett som upassende. For eksempel overførte Garricks versjon alt språk som beskriver Rosalind til Julie, for å understreke idealet om trofasthet og tone ned kjærlighet-ved-første-blikk temaet.<ref>Branam (1984: 170–179); Stone (1964: 191–206).</ref> 

Den tidligste kjente produksjonen i Nord-Amerika var en amatøroppsetning i 1730.

=== 1800-tallet ===

Garricks bearbeiding av skuespillet var veldig populær, og gikk i nesten et århundre.<ref name="Halio 100" /> Ikke før i 1845 kom Shakespeares originalversjon tilbake til scenen i USA med søstrene [[Susan Webb Cushman|Susan]] og [[Charlotte Saunders Cushman|Charlotte Cushman]] som Julie og Romeo,<ref>Gay (2002: 162).</ref> og igjen i 1847 i Storbritannia med [[Samuel Phelps]] på [[Sadler's Wells Theatre]].<ref>Halliday (1964: 125, 365, 420).</ref> Cushman fulgte Shakespeares versjon, og hennes fremstilling av Romeo ble berømmet av flere; ''[[The Times]]'' skrev at Cushman forvandlet Romeo fra en tørr rutine til et kreativt, levende menneske.<ref>"For a long time Romeo has been a convention. Miss Cushman's Romeo is a creative, a living, breathing, animated, ardent human being."; ''[[The Times]]'' 30 Desember 1845, sitert av Gay (2002: 162).</ref> [[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] skrev i sin dagbok at «ingen kunne ha gjettet at det var en kvinne som spilte».<ref>"no-one would ever have imagined she was a woman".; Potter (2001: 194–195).</ref> Cushmans suksess brøt Garricks tradisjon og beredte grunnen for at også senere fremføringer kunne vende tilbake til den originale historien.<ref name="Halio 100" />

Mange Shakespeareoppsetninger på midten av 1800-tallet hadde to fremtredende trekk: de var laget for å fremme hovedrolleinnehaverens karriere, med biroller klippet vekk eller marginalisert for å gjøre de sentrale rollene mer prominente; og for det andre ble det ofte brukt spektakulære og forseggjorte kulisser (som krevde lange pauser for sceneendringer) og med hyppig bruk av [[Tableau vivant|tablåer]].<ref>Levenson (2000: 84)</ref> Henry Irvings oppsetning i 1882 på Lyceum Theatre, London (med ham selv som Romeo og Ellen Terry som Julie) blir betraktet som en karakteristisk utgave i den visuelle stilen.<ref>Schoch (2002: 62–63).</ref> I 1895 la Johnston Forbes-Robertson grunnlaget for en mer naturlig fremføring av Shakespeare. Forbes-Robertson unngikk Irvings overdådige fremføring og viste i stedet en jordnær Romeo, som framførte den poetiske dialogen som realistisk prosa og unngikk melodramatisk staffasje.<ref>Halio (1998: 104–105).</ref>

=== 1900-tallet ===
[[Fil:Portrait of John Gielgud 2 by Carl Van Vechten cropped.jpeg|thumb|[[John Gielgud]] spilte såvel Romeo som Broder Lorenzo og Mercutio {{Byline|Carl Van Vechten, Library of Congress}}]]
[[John Gielgud]]s [[Noël Coward Theatre|New Theatre]]-oppsetning i 1935 hadde Gielgud og [[Laurence Olivier]] som Romeo og Mercutio, og byttet roller etter seks uker, med [[Peggy Ashcroft]] som Julie.<ref>Smallwood (2002: 102).</ref> Gielgud brukte en kombinasjon av Q1- og Q2-tekstene, og lot kulisser og kostymer samsvare best mulig med Shakespeares tid. Oppsetningen var en økonomisk suksess, og førte til en bølge av oppsetninger med økt periodeautentisitet.<ref>Halio (1998: 105–107).</ref> Olivier sammenlignet senere sin fremførelse med Gielguds: «John var spirituell, følsom, skjønnhet og abstraksjoner; selv vektla jeg jord, blod og menneske. Jeg følte at John overså den jordnære delen, og det fikk meg til å vektlegge den. Uansett, da jeg spilte Romeo følte jeg det som et kall, jeg skulle tilføre rollen mer realisme»<ref>"John, all spiritual, all spirituality, all beauty, all abstract things; and myself as all earth, blood, humanity ... I've always felt that John missed the lower half and that made me go for the other ... But whatever it was, when I was playing Romeo I was carrying a torch, I was trying to sell realism in Shakespeare.". Smallwood (2002: 110).</ref>

[[Peter Brook]]s versjon fra 1947 var begynnelsen på en annerledes type fremførelser. Brook var mindre opptatt av realisme, og mer opptatt av å oversette skuespillet til en form som kunne kommunisere med den moderne verden. Han argumenterte for at «en oppsetning er bare 'riktig' i det øyeblikket den fremføres, og bare god når den lykkes».<ref>"A production is only correct at the moment of its correctness, and only good at the moment of its success."; Halio (1998: 107–109)</ref> Brook utelot den endelige forsoningen mellom familiene i sin oppsetning.<ref name="Levenson 2000: 87">Levenson (2000: 87).</ref>

Gjennom århundret ble publikum, trolig påvirket av [[kino]]ens estetikk, mindre villig til å akseptere skuespillere som var merkbart eldre enn tenåringene de spilte.<ref>Holland (2001: 207).</ref> [[Franco Zeffirelli]]s produksjon på [[Old Vic]] i 1960 var et viktig forsøk på å bruke yngre skuespillere, med [[John Stride]] og [[Judi Dench]] i hovedrollene. Oppsetningen var også grunnlaget for hans [[Romeo og Julie (1968 film)|film i 1968]].<ref name="Levenson 2000: 87" /> Zeffirelli lånte fra Brooks idéer, selv om han fjernet rundt en tredjedel av skuespillets tekst for å gjøre det mer tilgjengelig. I et intervju med ''The Times'', sa han at skuespillets «sammenvevde motiver av kjærlighet og generasjonskonflikt» hadde relevans i samtiden.<ref>"twin themes of love and the total breakdown of understanding between two generations"; ''[[The Times]]'' 19 September 1960, sitert av Levenson (2000: 87).</ref>

Nylige oppføringer plasserer ofte skuespillet i samtidens verden. I 1986 la [[Royal Shakespeare Company]] handlingen til et moderne [[Verona]]. Springkniver erstattet sverd, ball ble til dopfylte rockefester, og Romeo begikk selvmord med en sprøyte.<ref>Halio (1998: 110).</ref> I 1997 produserte [[Folger Shakespeare Library|Folger Shakespeare Theatre]] en versjon som var lagt til en typisk forstedsverden. Romeo sniker seg inn på Capulets grillfest for å møte Julie, og Julie oppdager Tybalts død mens hun sitter i en time på skolen.<ref>Halio (1998: 110–112).</ref>

Skuespillet blir noen ganger gitt en historisk setting, for å la publikum reflektere på de underliggende konfliktene. Det har blitt satt midt i [[Israel/Palestina-konflikten]],<ref>Pape (1997: 69).</ref> i [[apartheid]]ens [[Sør-Afrika]],<ref>Quince (2000: 121–125).</ref> og i etterdønningene av [[Pueblo-opprøret]].<ref>Lujan (2005).</ref> På lignende vis er [[Peter Ustinov]]s komedieversjon fra 1956, ''[[Romanoff and Juliet]]'', satt i et fiktivt sentraleuropeiske land under [[den kalde krigen]].<ref name="Howard 2000: 297">Howard (2000: 297).</ref> En liksom-viktoriansk revisjonistisk versjon av ''Romeo og Julie''s siste scene (med en lykkelig slutt, Romeo, Julie, Mercutio, og Paris bragt tilbake til livet, og Benvolio som avslører at han er Paris' elskede, Benvolia, i forkledning) utgjør en del av 1980-tallets skuespill ''[[The Life and Adventures of Nicholas Nickleby (skuespill)|The Life and Adventures of Nicholas Nickleby]]''.<ref>Edgar (1982: 162).</ref> ''Shakespeare’s R&J'', av Joe Calarco, gjør klassikeren om til en moderne fortelling om tenåringers homoseksuelle oppvåkning.<ref>Marks (1997).</ref>

=== Musikk ===
Minst 24 [[opera]]er er basert på ''Romeo og Julie''.<ref>Meyer (1968: 36–38).</ref> Den tidligste, ''[[Romeo und Julie]]'' fra 1776 er et [[Syngespill|singspiel]] av [[Georg Benda]]; det utelater flesteparten av rollefigurene og mye av handlingen, og har en lykkelig slutt. Syngespillet blir ved sjeldne tilfeller fotsatt oppført. [[Charles Gounod|Gounods]] ''[[Roméo et Juliette]]'' fra 1867 med libretto av [[Jules Barbier]] og [[Michel Carré]] var en suksess fra første framførelse og settes ofte opp i vår tid.<ref>Sadie (1992: 31); Holden (1993: 393).</ref> [[Vincenzo Bellini|Bellinis]] ''I Capuleti e i Montecchi'' blir også satt opp fra tid til annen, men har til dels fått dårlig omtale fordi kritikerne oppfatter at man har tatt seg friheter med Shakespeare. Noe urettferdig er denne kritikken med tanke på at Bellini og hans librettist, [[Felice Romani]] arbeidet fra italienske kilder, særlig Romanis libretto for en opera av [[Nicola Vaccai]], og ikke eksplitt ut fra Shakespeares skuespill.<ref>Collins (1982: 532–538).</ref>

{{Sitat|Romeo loved Juliet<br />Juliet felt the same<br />When he put his arms around her<br />He said Julie, baby, you're my flame<br />Thou givest fever...|Sangen ''Fever'' (1956)|right}}

''[[Roméo et Juliette (symfoni)|Roméo et Juliette]]'' av [[Hector Berlioz|Berlioz]] er en «symphonie dramatique», et storskala verk i tre deler for blandete stemmer, kor og orkester, som hadde premiere i 1839.<ref>Sanders (2007: 43-45).</ref> [[Pjotr Tsjajkovskij]]s fantasi-overture ''Romeo og Julie'' (1869, revidert i 1870 og 1880) er et langt [[symfonisk dikt]], som inneholder den berømte melodien kjent som «love theme».<ref>Stites (1995: 5).</ref> Tsjajkovskijs metode med å bruke det musikalske [[tema (musikk)|temaet]] som et [[ledetema]] på ballet, i balkongscenen, på Julies soverom, og i graven<ref>''Romeo and Juliet'' I.v, II.ii, III.v, V.iii.</ref> har også senere regissører benyttet seg av: for eksempel blir [[Nino Rota]]s kjærlighetstema brukt på en lignende måte i Zeffirellis film i 1968, det blir også [[Des'ree]]s ''Kissing You'' i filmen fra 1996.<ref>Sanders (2007: 42–43).</ref> Andre klassiske komponister som ble påvirket av skuespillet omfatter [[Johan Svendsen]] (''Romeo og Julie'', 1876), [[Frederick Delius]] (''A Village Romeo and Juliet'', 1899–1901) og [[Wilhelm Stenhammar]] (''Romeo och Julia'', 1922).<ref>Sanders (2007: 42).</ref>

Den best kjente [[ballett]]versjonen er [[Sergei Prokofiev|Prokofievs]] ''Romeo og Julie'' (1935).<ref>Nestyev (1960: 261).</ref> Den ble opprinnelig bestilt av [[Kirov-balletten]], men ble først avvist av dem når Prokofiev forsøkte en lykkelig slutt, og ble senere avvist igjen på grunn av den eksperimentelle musikken. Den har senere fått en enorm popularitet, og har blitt koreografert av blant andre John Cranko (1962) og Kenneth MacMillan (1965).<ref>Sanders (2007: 66–67)</ref>

Skuespillet blir sitert eller henvist til i flere [[jazz]]verker, inkludert [[Peggy Lee]]s ''Fever (1956)''.<ref>Sanders (2007: 187).</ref> [[Duke Ellington]]s ''Such Sweet Thunder'' inneholder en del med tittel «The Star-Crossed Lovers», hvor paret blir representert av tenor- og altsaxofon: kritikere bemerket at Julies sax dominerer stykket, heller enn å vise et bilde av likhet.<ref>Sanders (2007: 20).</ref> Skuespillet blir også sitert i [[populærmusikk|popmusikk]], blant annet i sanger med [[The Supremes]], [[Bruce Springsteen]], [[Tom Waits]] og [[Lou Reed]].<ref>Sanders (2007: 187)</ref> Den mest kjente av disse er [[Dire Straits]]' ''Romeo and Juliet''.<ref>Buhler (2007: 157)</ref> [[Taylor Swift]]s sang ''Love Story'' gir Romeo og Julies kjærlighetshistorie en lykkelig slutt. 

Den mest berømte [[musikkteater]]adapsjonen er ''[[West Side Story]]'' med musikk av [[Leonard Bernstein]] og tekst av [[Stephen Sondheim]]. Det hadde debut på Broadway i 1957 og på West End i 1958, og ble en populær film i 1961. Denne versjonen oppdaterte settingen til midten av 20. århundre i New York City, og de krigerske familiene til etniske gjenger.<ref>Sanders (2007: 75-76).</ref> Andre musikalske adapsjoner inkluderer [[Terrence Mann]]s rockemusikal fra 1999, ''William Shakespeare's Romeo and Juliet'', skrevet med Jerome Korman,<ref>Ehren (1999).</ref> Gérard Presgurvics ''Roméo et Juliette, de la Haine à l'Amour'' fra 2001 og [[Riccardo Cocciante]]s ''Giulietta e Romeo'' fra 2007.<ref>Arafay (2005: 186).</ref>

=== Litteratur og kunst ===
''Romeo og Julie'' ble trendsettende i samtiden. Tidligere hadde ikke romantiske forviklinger blitt regnet som et verdig nok emne å skrive en tragedie om.<ref>Levenson (2000: 49–50).</ref> Harold Bloom formulerte det som at Shakespeare oppfant «formelen som gjorde seksualiteten erotisk når den utspiller seg i dødens skygge»<ref>"the formula that the sexual becomes the erotic when crossed by the shadow of death." ; Bloom (1998: 89).</ref> Det er ingen av Shakespeares verker som har blitt gjenskapt i like mange ulike former som ''Romeo og Julie'': prosa, versefortellinger, drama, opera, orkester- og kormusikk, ballett, film, TV og maleri.<ref>Levenson (2000: 91), krediterer denne listen over genre til [[Stanley Wells]].</ref> Ordet «Romeo» har endog blitt et synonym for «mannlig elsker» i engelsk og andre språk.<ref>"Romeo", Merriam-Webster Online.</ref>

''Romeo og Julie'' ble parodiert, eller sitert, allerede mens Shakespeare levde: [[Henry Porter]]s ''Two Angry Women of Abingdon'' (1598) og [[Thomas Dekker]]s ''Blurt, Master Constable'' (1607) inneholder begge balkongscener der en jomfruelig heltinne deltar i vågalt ordspill.<ref>Bly (2001: 52)</ref> Skuespillet har satt utallige spor i senere litteratur. For eksempel utgjør forberedelsene til en fremførelse en stor del av handlingen i [[Charles Dickens|Dickens]]' ''[[Nicholas Nickleby]]''.<ref>Muir (2005: 352–362).</ref>

''Romeo og Julie'' har blitt illustrert, og brukt som motiv i billedkunst, flere ganger enn noe annet av Shakespeares stykker.<ref>Fowler (1996: 111)</ref> Den første kjente illustrasjonen var en treskjæring av gravscenen,<ref>''Romeo and Juliet'' V.iii.</ref> antagelig utført av Elisha Kirkall, som dukket opp i [[Nicholas Rowe]]s 1709-utgave av Shakespeares skuespill.<ref>Fowler (1996:112–113).</ref> Fem malerier av skuespillet ble bestilt til [[Boydell Shakespeare Gallery]] sent på 1700-tallet, hvert av dem er hentet fra en av de fem aktene i skuespillet.<ref>Fowler (1996: 120).</ref> 1800-tallets sans for visuelt slående forestillinger førte til at regissører hentet inspirasjon fra malerier, noe som i sin tur påvirket malere til å vise skuespillere og scener fra teateret.<ref>Fowler (1996: 126–127)</ref> På 1900-tallet og framover har skuespillets visuelle uttrykk vært knyttet til de mange filmversjonene.<ref name="Orgel 91">Orgel (2007: 91).</ref>

=== Film ===
''Romeo og Julie'' kan muligens være tidenes mest filmatiserte skuespill.<ref name="Brode 2001: 42">Brode (2001: 42).</ref> De mest påaktede filmatiseringene er [[George Cukor]]s [[Romeo og Julie (1936)|film fra 1936]] - som ble nominert til 4 [[Oscar]]priser, [[Franco Zeffirelli]]s [[Romeo og Julie (1968)|film fra 1968]], og [[Baz Luhrmann]]s MTV-inspirerte ''[[Romeo + Juliet]]'' fra 1996. De to siste var begge, i sin tid, den Shakespearefilmen med høyest inntjening noensinne.<ref>Rosenthal (2007: 225).</ref> ''Romeo og Julie'' ble først filmatisert i stumfilmens dager, av [[Georges Méliès]], men denne filmen er nå tapt.<ref name="Brode 2001: 42" /> Skuespillet ble først hørt på film i ''[[The Hollywood Revue of 1929]]'', der [[John Gilbert]] fremførte balkongscenen mot [[Norma Shearer]].<ref>Brode (2001: 43).</ref>

Shearer og [[Leslie Howard]], som til sammen var mer enn 75 år gamle, spilte forelskede tenåringer i [[George Cukor]]s 1936-filmatisering for [[MGM]]. Hverken kritikere eller publikum likte dette. Kinogjengere syntes filmen var «for kunstnerisk», og holdt seg borte slik de hadde gjort fra Warner's ''A Midsummer Night Dream'' ett år tidligere. Denne reaksjonen skremte filmselskapene, og i de kommende ti år ble det ikke laget Shakespearefilmer i Hollywood. [[Renato Castellani]] vant ''[[Gulløven]]'' på [[Filmfestivalen i Venezia]] for sin [[Romeo og Julie (1954 film)|film fra 1954]].<ref>Tatspaugh (2000: 138).</ref> Denne filmens Romeo, [[Laurence Harvey]], var allerede en erfaren filmskuespiller. Derimot var Susan Shentall, som Julie, en handelsskoleelev som ble oppdaget av regissøren på en pub i London, og fikk rollen på grunn av sitt «pale sweet skin and honey-blonde hair».<ref>Brode (2001: 48-51) sitatet er etter Renato Castellani.</ref>

[[Franco Zeffirelli]]s 1968-film blir beskrevet av Stephen Orgel som «full av pene unge mennesker, mens kamera og pirrende technicolourfarger gjør mest mulig ut av deres sensualitet og utseende» («beautiful young people, and the camera, and the lush technicolour, make the most of their sexual energy and good looks».<ref name="Orgel 91" />) Zeffirellis tenåringshovedroller, [[Leonard Whiting]] og [[Olivia Hussey]], var allerede erfarne skuespillere. Zeffirelli er blitt spesielt berømmet for sin regi i duellscenen hvor man viser utagerende ungdom ute av kontroll. Filmen spilte på kontroversiell, grenseoverskridende sensualitet når Zeffirelli lot den da bare 15 år gamle Hussey spille naken i bryllupsnatt-scenen.<ref>Brode (2001: 51–53); Rosenthal (2007: 218-220).</ref>

[[Baz Luhrmann]]s ''[[Romeo + Juliet]]'' fra 1996 lykkes både som film og som soundtrack med å nå gjennom til «MTV-generasjonen», et ungt publikum i samme aldersgruppe som historiens figurer.<ref>Tatspaugh (2000: 140).</ref> Luhrmanns versjon er vesentlig mørkere enn Zeffirellis, og en lagt til det krasse, voldelige, og overfladiske samfunnet i Verona Beach og Sycamore Grove.<ref>Tatspaugh (2000: 142).</ref> [[Leonardo DiCaprio]] var Romeo. Julie ble spilt av [[Claire Danes]], og hun høstet mange godord for å spille med en likevekt og visdom som man vanligvis bare ser hos eldre og mer erfarne skuespillere, og for at hun var den første filmskuespiller som framførte Julies replikker på en spontan og naturlig måte.<ref name="Rosenthal224">Rosenthal (2007: 224).</ref>

Det finnes en lang rekke bearbeidinger for TV og film. I 1960 ble [[Peter Ustinov]]s sceneparodi fra den kalde krigen, ''Romanoff and Juliet'', filmet.<ref name="Howard 2000: 297" /> I 1961, med filmen [[West Side Story (film)|West Side Story]] ble handlingen lagt til New Yorks gjengmiljø. De hvite ungdommene i «The Jets» tilsvarte Shakespeares Montaguer, mens «the Sharks», tilsvarende Capuletene, er fra [[Puerto Rico]]. I 2006 brukte Disney's ''[[High School Musical]]'' ''Romeo og Julie''s handling, og plasserte de to unge elskende i rivaliserende grupper på en videregående skole i stedet for en familiefeide. Filmskapere har ofte vist rollefigurer som fremfører scener fra ''Romeo og Julie''.<ref>McKernan and Terris (1994: 141–156) lister opp 39 tilfeller som bruker Romeo og Julie, ikke inkludert filmatiseringer av skuespillet.</ref> Metoden med å dramatisere Shakespeare som skriver ''Romeo og Julie'' er blitt brukt flere ganger,<ref>Lanier (2007: 96); McKernan and Terris (1994: 146).</ref> inkludert i [[John Madden]]s ''[[Shakespeare in Love]]'', der Shakespeare skriver skuespillet mot et bakteppe av sin egen håpløse kjærlighetsaffære.<ref>Howard (2000: 310); Rosenthal (2007: 228).</ref>