Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

=== Moderne reaksjoner ===
Scotts rykte holdt seg gjennom perioden etter [[andre verdenskrig]], forbi 50-årsjubileumet for hans død.{{Sfn|Jones|s=287–289}} I 1966 ble Reginal Pound som første biograf gitt tilgang til Scotts originale sledejournal. Her avslørte han personlige feil som kastet nytt lys over Scott,{{Sfn|Jones|s=287–289}} men han fortsatte likevel å støtte hans heltemot og skrev «en fantastisk forstand som ikke ville undertrykkes».{{Efn|name=Sitat14}}{{Sfn|Pound|s=285–286}} I det følgende tiåret kom det flere bøker på markedet, og alle utfordret de i noen grad den vedvarende oppfattelsen av Scott blant folket. Den mest kritiske av disse var [[David Thomson]]s ''Scott's Men'' fra 1977. I Thomsons øyne var ikke Scott noen stor mann, «i alle fall ikke før helt mot slutten»;{{Sfn|Thomson|loc=forord, side xii}} planleggingen hans beskrives som «tilfeldig» og «feilaktig»,{{Sfn|Thomson|s=153 og 218}} og lederskapet karakteriseres av mangel på forutseenhet.{{Sfn|Thomson|s=233}} Sent på 1970-tallet ble derfor «Scotts komplekse personlighet avslørt og det ble stilt spørsmål ved hans metoder», ifølge Jones' utsagn.{{Sfn|Jones|s=287–289}}

[[Fil:Scott memorial binton.jpg|thumb|Minnevindu i Binton Church i [[Warwickshire]], et av fire paneler. Dette viser varden som ble reist over Scotts siste telt.]]

I 1979 kom det kraftigste angrepet på Scott, i [[Roland Huntford]]s dobbeltbiografi ''Scott and Amundsen'' hvor Scott ble avbildet som en «heroisk klossmajor».{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=527}} Huntfords avhandling fikk en umiddelbar effekt og den ble den nye ortodoksien.{{Sfn|Jones|s=8}} Også Scotts heltemot ovenfor døden ble utfordret; Huntford så Scotts beskjed til folket som en svikefull selvbegrunnelse fra en mann som hadde ført sine kamerater i døden.{{Sfn|Jones|s=287–289}} I etterkant av Huntfords bok ble det vanlig at forfattere sådde tvil om Scotts heltemot. [[Francis Spufford]] henviste i en historie fra 1996 til en «ødeleggende hendelse fra dårlig effektivitet»,{{Sfn|Spufford|s=5}} hvor han konkluderte med at «Scott dømte sine kamerater og dekket over sporene med retorikk».{{Sfn|Spufford|s=104–105}} Reiseforfatter [[Paul Theroux]] oppsummerte Scott som «forvirret og demoralisert&nbsp;… en gåte for sine menn, uforberedt og lite effektiv».{{Efn|name=Theroux}} Nedgangen i Scotts popularitet gikk parallelt med økningen populariteten til hans tidligere rival Shackleton, først i USA, men til slutt også i Storbritannia.{{Sfn|Barczewski|s=283}} En landsomfattende opinionsundersøkelse i Storbritannia i 2002 viste at Shackleton lå på ellevteplass over de hundre største britene, mens Scott lå helt nede på 54.-plass.{{Sfn|Barczewski|s=283}}

I de tidlige årene av det 21. århundre har man sett en endring i opinionen i Scotts favør, i det kulturhistoriker Stephanie Barczewski kaller «en revisjon av revisjonistenes syn».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}} Meteorologen [[Susan Solomon]] hevdet i 2001 at ''den kaldeste mars'' knytter skjebnen til Scotts gruppe til de ekstraordinære værforholdene på barrieren i februar og mars 1912 snarere enn til en personlig eller samlet feil, men aksepterer samtidig gyldigheten i noe av kritikken rettet mot Scott.{{Sfn|Solomon|s=309–327}}{{Sfn|Barczewski|s=306}} I 2004 utga polarforsker [[Ranulph Fiennes]] hvor han sterkt forsvarer Scott og tilsvarende angriper Huntford. Boken ble dedisert «til familiene til de ærekrenkede døde».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}}{{Efn|name=Fiennes}} Fiennes ble senere kritisert av anmelderen av en annen bok for hans personlige karakter i angrepet på Huntford, og for hans tilsynelatende forutsetning om at hans erfaring som polfarer ga ham en unik autoritet.{{Sfn|''The New York Times''|3. desember 2006}}

I 2005 utga [[David Crane (historiker)|David Crane]] en biografi om Scott som, ifølge Barczewski, går noe i retning av å frigjøre Scott «fra bagasjen til tidligere tolkninger».{{Sfn|Barczewski|s=305–311}} Det som har skjedde med Scotts rykte hevder Crane kommer av måten verden har endret seg siden den heroiske myten oppstod: «Det er ikke det at vi ser ham forskjellig fra måten de [hans samtidige] gjorde, men at vi ser ham det samme, og instinktivt ikke liker det.»{{Efn|name=Sitat15}}{{Sfn|Crane|p=11}} Cranes viktigste oppnåelse, ifølge Barczewski, var gjenoppbyggingen av Scotts menneskelighet, noe han gjorde langt bedre enn både Fiennes med sin biografi og Solomon med vitenskapelige data.{{Sfn|Barczewski|s=305–311}}

Spaltisten Jasper Rees i ''[[The Daily Telegraph]]'' sammenlignet endringen i polarforskernes rykte med de klimatiske variasjonene, og hevdet at «med dagens antarktiske værrapporter, nyter Scott sine første studer i solen på fem og tyve år.»{{Sfn|''Daily Telegraph''|19. desember 2004}} ''The New York Times Book Review'' var noe mer kritisk, og pekte ut Cranes støtte til Scotts diskrediterte påstander rundt omstendelighetene frigjøringen av «Discovery» fra pakkisen, og de konkluderte med at til tross for alle attraksjonene i boken, tilbød ikke Crane noen svar som overbevisende utelukker Scott fra en betydelig del av ansvaret for sin egen død.{{Sfn|''The New York Times''|3. desember 2006}}

I 2012 utga Karen May sine oppdagelser om at Scott hadde utstedt skriftlige ordre, før han satte avgårde mot polpunktet, om at Meares skulle ta med hundespann og møte gruppen på deres ferd tilbake. Dette i motsetning til Huntfords påstand om at Scott bare hadde gitt disse viktige instruksjonene som en uformell ordre til Evans i løpet at ferden mot polpunktet. Denne uriktige fremstillingen har gitt en generasjon av moderne forskere siden 1979 inntrykket av at Scott hadde forlatt sine underordnede på basen usikre om hans intensjoner, og som følgelig ville ha feilet i å bruke hundene i et felles forsøk på å hjelpe polgruppen når behovet oppstod.{{Sfn|May|s=1–19}}