Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Italia ===
{{se også|Den italienske renessansen|De italienske kriger}}
Italia utviklet seg vesentlig anderledes enn resten av Europa. Det var aldri spesielt føydalt, og i 1450-årene bestod Italia av mange småstater styrt av mektige familier som satset på handel heller enn jordbruk. De mektigste etter 1450 var [[Francesco I Sforza|Sforza]] i det militaristiske [[Hertugdømmet Milano]] og [[Medici]] i bank- og handelsimperiet i [[Firenze]]. Det både militaristiske og handelsfokuserte [[Venezia]] hadde ikke en enkelt dominerende familie, men det var noen få familier som hadde fordelt kontrollen seg imellom. I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, [[Kirkestaten]], Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot invaderende styrker fra islamske land. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.<ref>Side 76-86, Cassina Wolff</ref> Italienske bystater ansatte etter hvert representanter hvis oppgave var å hente inn nyheter og rykter utenfra, og holde god tone med områder de ønsket å ha gode relasjoner til. Slik startet trenden med ambassadører fra de italienske bystatene.<ref name="amb">Side 119-120, Wiesner-Hanks</ref>

I 1494 innledet Frankrike krig med Italia for å gjenvinne [[Kongedømmet Napoli]]. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet, som mot [[maurere|maurerne]] (fellesbetegnelse på muslimer fra Spania og Nord-Afrika). men opptrådte delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og fram til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.<ref>Side 97-98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i [[Catau-Cambresis]]. Innen da hadde franske, spanske eller andre makter delt landområdene opp. Italia forble reelt splittet til 1870, med spede forsøk på samling tidlig på 1800-tallet under [[Napoleon]].<ref name="amb" />