Redigerer Plasmodium malariae (avsnitt)

== Terapier ==
Manglende oppdagelse av noen ''P. malariae'' infeksjoner har ført til endringer for [[artspesifikk]]e primers og bidratt til utvikling av realtid [[PCR assays|PCR-analyser]]. <ref name="Collins"/> Utviklingen av en slik analyse har inkludert bruk av generiske primers som tar sikte på en svært konservert region av 18S rRNA-gene hos fire  ''Plasmodium''-arter i mennesket.<ref name="Collins" /> Denne analysen ble funnet å være svært spesifikk og følsom. Selv om serologiske tester ikke er spesifikke nok for diagnostiske formål, kan de brukes som epidemiologiske verktøy.<ref name="Collins" /> Immunfluoriserende antistoff (IFA) kan brukes til å måle tilstedeværelsen av antistoffer mot ''P. malariae.'' <ref name="Collins" />Det har oppstått et mønster der en infeksjon av kort varighet forårsaker en raskt svekket immunrespons, men ved reinfeksjon eller oppblomstring, øker IFA-nivået betydelig og forblir til stede i mange måneder eller år. <ref name="Westling"/>

Behovet for å identifisere P. malariae-infeksjon på følger av at den kan ha resistens mot vanlige medisiner. I en studie av Müller-Stöver et al., fant forskerne tre pasienter som var infisert med parasitten etter å ha tatt malariamedisin.<ref name="Muller-Stover">{{Cite journal|title=Plasmodium malariae infection in spite of previous anti-malarial medication|journal=Parasitology Research|volume=102|issue=3|pages=547–50|date=februar 2008|pmid=18060428|doi=10.1007/s00436-007-0804-4}}</ref> Gitt den langsommere før-erytrocytiske utviklingen og lengre inkubasjonsperiode sammenlignet med andre malariaparasitter, antok forskerne at anti-malariamidlene kanskje ikke er effektive nok mot de før-erytrocytiske stadiene av ''P. malariae.''<ref name="Muller-Stover" /> De mente at utvikling videre av P. malariae kan skje når plasmakonsentrasjonene av malariamidlene gradvis synker. Ifølge Dr. William E. Collins fra Center of Disease Control (CDC), er klorokin mest brukt til behandling, og det er ikke funnet bevis for resistens mot dette stoffet. I så fall er det mulig at resultatene fra Müller-Stöver et al. var sjeldne funn.