Redigerer Middelalderen (avsnitt)

== Senmiddelalder ==
{{Utdypende|Senmiddelalderen}}
I kontrast til den foregående perioden med økonomisk og demografisk ekspansjon ble 1300-tallet innledet med flere tilbakeslag. Flere perioder med feilslåtte avlinger og hungersnød ble fulgt av den ødeleggende epidemien kalt [[svartedauden]], som tok livet av opp mot halvparten av Europas befolkning. Kristendommen opplevde også flere kriser. Den franske kongen [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]] flyttet pavedømet fra [[Roma]] til [[Avignon]] sør i [[Frankrike]] mellom 1305 og 1378, noe som gikk under benevningen "[[Avignon-pavedømmet|det babylonske fangenskapet]]". På bakgrunn av dette fulgte [[det vestlige skisma]] mellom 1378 og 1417 da først to og til slutt tre paver satt samtidig og nektet å si fra seg sine titler. Dette medførte økt lojalitet til den regionale og den nasjonale kirken og man lette stadig oftere etter sekulære løsninger på sosiale problemer. Luthers [[Reformasjonen|oppgjør med den katolske kirken]] i 1517 og dannelsen av protestantismen signaliserte slutten på den gamle ordningen. Den politiske makten begynte å institusjonaliseres i senmiddelalderen, spesielt i stater som England, Frankrike, i kongerikene på Den iberiske halvøy og i Norden. Dette skjedde i høy grad gjennom resultatene av blant annet [[hundreårskrigen]], som trakk opp tydeligere grenser mellom ulike nasjonale interessesfærer.

=== Sult og svartedaud ===
[[Fil:Bubonic plague map 2.png|miniatyr|Pestens utbredelse under [[svartedauden]] 1347–1352.]]
I begynnelsen av 1300-tallet nådde befolkningstallene i Europa en topp etter flere hundre år med stadig økning, og minket i stedet kraftig for å ta seg opp igjen seg først en gang på 1500-tallet. Dette har fått mange forklaringer av moderne historikere; blant annet har man kunnet fastslå at den positive [[Den varme perioden i middelalderen|varme perioden]] som hadde rådet i høymiddelalderen tok slutt rundt 1300 og ble etterfulgt av kaldere og mer ustabilt vær som forårsaket svikt i avlinger og omfattende sult fra 1310-tallet og flere tiår framover. Det var en svekket befolkning som til stor del levde på nydyrkede jorder i relativt ufruktbare grenseområder som ble overrumplet av middelalderens største demografiske sjokk, [[svartedauden]]. Overslagene over dødstallene varierer kraftig, og visse regioner ble hardere rammet enn andre, men selv de lavere overslagene tilsier at minst 25 % av Europas befolkning døde på bare noen år. Andre igjen anslår at hele 50 % mistet livet. Visse byer mistet opp mot 80 % av sin befolkning og gårder og åkermark ble lagt øde over hele Europa når det ikke lengre var noen som brukte dem. Dette ble senere forverret av en periode med uvanlig langvarige og ødeleggende kriger, for eksempel [[hundreårskrigen]] mellom England og Frankrike, [[Reconquista]]en på Den iberiske halvøy samt maktkamper og borgerkrig i Flandern, Italia, Skandinavia og Tyskland. Resultatet ble en minking eller total kollaps av spesielt langveis handel med basisvarer. De store korntransportene fra tradisjonelle korneksportører som Sør-Italia, Sicilia og Egypt til store byer i middelhavsområdene var ikke lengre lønnsomme og ble erstattet av mer lokal handel. De mindre gunstige værforholdene satte også det gamle jordbrukssystemet på prøve. Tidligere hadde kostholdet basert seg på hvete, noe som spesielt nordre Europa nå var dårlig egnet for. Rundt 1350 stanset den stabile ekspansjonen som hadde pågått siden rundt år 1000.<ref>Hunt & Murray , s. 126</ref>

Utover den økonomiske innvirkningen som svartedauden hadde, utløste den også en utbredt fatalisme koblet til innsikten om hvor skjør tilværelsen egentlig viste seg å være. Epidemiene som svartedauden hadde satt igang opphørte heller ikke med det første utbruddet, men vendte tilbake med jevne mellomrom og holdt befolkningsøkningen nede slik at det tok lengre tid å hente seg opp igjen. Årsaken til massedøden mente man som oftest var en straff fra Gud for samfunnets synder. Man beskyldte også ofte minoriteter for å ha spredt sykdom gjennom absurde anklager om forgiftede brønner, og hysteriet utløste [[pogrom]]er mot jøder.

=== Tilpasning til nye vilkår ===
Etter krisene i senmiddelalderen begynte mange regioner å rette seg inn på mer spesialiserte former for avlinger som kunne selges til fordelaktige priser på et større internasjonalt marked. Den kraftig reduserte befolkningen som var igjen etter de mange farsottenes herjinger kunne unne seg en større velstand og dette førte til økt produksjon av animalske produkter, noe som blant annet viste seg gjennom at slakterlaugene fikk flere medlemmer og større innflytelse i mange byer. Jevnt over ble kosten mer variert og en mindre andel bestod av bare kornprodukter i form av brød.<ref>Hunt & Murray, s. 188–189</ref>