Redigerer Mao Zedong (avsnitt)

=== Mot brudd med Sovjetunionen ===

Mao likte ikke Khrusjtsjovs tale til [[Sovjetunionens kommunistiske parti|det sovjetiske kommunistparti]]s 20. partikongress i 1956, der han tok offentlig avstand fra Stalin. Han var kjent med at Khrusjtsjov gikk enda lengre, og i andre taler og sammenhenger hadde avvist Stalins [[totalitær]]e lederstil og dempet den [[marxismen-leninismen|marxistisk-leninistiske]] kjernelære om den uunngåelige væpnede konflikt mellom [[kapitalismen]] og [[sosialismen]]. Mao mente at Sovjetunionen fjernet seg fra den rene marxistisk-leninistiske rene lære (eller mer presist fra [[stalinismen]]), og mistet tillit til sovjeterne.

I 1959 var Sovjetunionen svært bekymret over det kaos som rådde i Kina etter det mislykkede «Store spranget», og landet trakk tilbake sine løfter om å hjelpe kineserne med å utvikle [[atomvåpen]]. Samme år møtte Khrusjtsjov den amerikanske president [[Dwight D. Eisenhower]], og dessuten vegret han seg for å støtte Folkerepublikken Kina i landets grensekonflikt med [[India]]. Mao var nå overbevist om at Khrusjtsjov var for ettergivende overfor Vesten.

==== Maos maktposisjon svekkes innenrikspolitisk, men går til motangrep ====
Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet [[Liu Shaoqi]] og [[Deng Xiaoping]], fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for.

==== Brudd med Sovjetunionen ====
{{Se også|Den kinesisk-sovjetiske splittelsen}}

Den voksende spliden mellom Kina og Sovjetunionen gav Mao anledning til å fremstille sine innenrikspolitiske motstandere som agenter for fremmed makt, og så dra nytte av de nasjonalistiske følelser som det vakte til å fremstå som den eneste naturlige og troverdige leder.

Lenge hadde ikke partene kritisert hverandre direkte. Men man var indirekte på en måte som alle forstod: Når Mao ville ramme sovjeterne gikk han løs på [[Josip Broz Tito|Tito]] og [[Jugoslavia]] (som Sovjet var i ferd med å normalisere sitt forhold til). Omvendt kritiserte sovjeterne den kinavennlige diktator [[Enver Hoxha]] og hans [[Albania]].  Men i juni 1960 ble striden offentlig, under en kommunistisk kongress i [[Romania]]. Khrusjtsjov kalte Mao ''nasjonalist, eventyrer og avviker'', og kineserne kalte Khrusjtsjov ''revisjonist'' og kritiserte hans ''patriarkalske, vilkårlige og tyranniske fremferd''. Etter konferansen skrev Khrusjtsjov en åtti sider lang fordømmelse av Kina. Fra dette gikk det kort tid til det formelle brudd.

I 1962 kritiserte Mao russerne for å ha gitt etter under [[Cubakrisen]], og samme år støttet russerne inderne i en kortvarig væpnet grensekonflikt mot Kina. Den siste offisielle kommunikasjon mellom de to stormaktene kom i 1963 der de fordømte hverandres versjoner av kommunismen.

I 1964 hevdet Mao at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen, slik at [[proletariatets diktatur]] var avskaffet og [[kapitalismen]] var gjeninnført. Khrusjtsjovs avsettelse i oktober 1964 gav et lite pusterom. Men da den kinesiske statsminister [[Zhou Enlai]] kom tilbake etter et forhandlingsmøte med den nye sovjetiske ledelse i november og kunne fortelle Mao at verken [[Leonid Bresjnev]] eller [[Alekseij Kosygin]] ville endre den politiske kurs, kalte Mao den sovjetiske politikk for «khrusjtsjovisme uten Khrusjtsjov», og splittelsen vedvarte.

==== Mao og atombomben ====
Striden med [[Sovjetunionen]] førte til tilbakeslag for Maos utvikling av atomvåpen. De sovjetiske eksperter ble trukket ut. De makulerte alle sine notater før de reiste i 1960.

På denne tiden var sovjeterne blitt mer og mer klar over den redsel og gru en atomkrig ville ført med seg. Men samtidig reflekterte den kinesiske presse mer og mer Maos sterke vilje til at Kina skulle telle med blant stormaktene. 
Kinesiske forskere klarte å utvikle teknologien så raskt at de kunne foreta den første prøvesprengning allerede i 1964.