Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Rorbuene === 
{{Sitat|Vi baged Mad-kisterne strax efter Jul,<br />
Vi fyldte dem ganske med Brød og med Sul<br />
Og skaffes dem alle sin Fore.<br />
Vi laget vor Drenger tre Måneders Kost,<br />
Et Bismer Smør og et Bismerpund Ost<br />
Og flatbrød, to viktige Vaager;<br />
Saa Suppe-mel, kjød, og stompebrød, et Pund,<br />
Saa Jernstein, Skin-Stak og Støvler saa rund,<br />
Saa Dybsagn med Angler og Kroger.<br />
Men der med end ikke fornøies de vil,<br />
Et Anker med Syre vi skaffed de vil,<br />
Og lod deres Madkister stappe.<br />
|[[Petter Dass]] beskriver<br /> inneholdet i Lofotkisten|right|bredde=auto}}

Fogden [[Peder Hansen Schønnebøl]] har gitt en utfyllende beskrivelse av lofotfisket som ble utgitt i 1591. Han skriver at fisket startet straks etter [[kyndelsmesse]] den 2. februar. Fiskere fra Helgeland og Salten dro til lofotfisket etter juletider.<ref name=Chr10/><ref name=Nie357>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 357.]]</ref> Størst utfordring hadde fiskerne som kom til Lofoten fra sør fordi de skulle fare tvers over Vestfjorden. I verste fall måtte de vente i flere uker for å få medbør over til Lofoten. Typisk var det alltid to båter som holdt seg sammen for å gi assistanse og dele på arbeid.<ref name=Sel90/> Schønnebøl beskriver reisen til Lofoten som vanskelig og farlig, blant annet var fiskerne utsatt for kulde, snø og sjøsprøyt, dessuten var det mange som forliste. Videre måtte de overnatte i båtene sine når de gikk i havn for natten. Da de kom frem til Lofoten kunne det være vanskelig å få husrom i rorbuene, om de var uheldige kunne de bli nødt til sove i et naust, eller de kunne hvelve båten og sove under den.<ref name=Nie357/>

Forberedelsene til lofotfisket hadde de startet allerede på høsten med istandsetting av båt og utstyr. I tillegg hadde kvinnene forberedt mat som fiskerne skulle ha med i ''lofotkisten'', både mat for å ha med underveis, kalt ''rekstekost'' og maten de skulle spise i Lofoten, kalt ''felleskost''. Felleskosten skulle vare i minst tre måneder og bestod av blant annet meieriprodukter, kjøtt og flatbrød, lefse og brød, samt spekesild.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | forfatter = Jostein, Angel | redaktør = Kristiansen, Svein | tittel = Torsk på norsk | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Grafisk produksjon | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062748179 | side = 26–27 }}</ref> Avskjeden fra hjemmet, kalt ''faredagen'', var en alvorsdag for familien der det ble holdt en enkel andakt, lest fra Bibelen og sunget en salme.<ref name=Sel90>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 90.]]</ref>

[[Fil:Eystein I head.jpg|mini|Kong [[Øystein Magnusson]] fikk bygget rorbuer i Lofoten.]]

Rorbuene var fiskernes bosted under lofotfisket, og en kjenner til at Kong [[Øystein Magnusson]] fikk bygget rorbuer i 1110. Dette er omtalt i kongesagaen ''[[Morkinskinna]]'',<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 194.]]</ref><ref name=Sel88>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 88.]]</ref> som ''fiskimannavist'' (fiskemannshytter). Sannsynligvis har det vært rorbuer også før den tid, muligens [[Gamme|jordgammer]] som generelt ble brukt gjennom hele middelalderen.<ref name=Sel88/> Senere var det enkelt for de som kom til Lofoten å få satt opp egne rorbuer og fiskehjell, fordi grunnen i de fleste fiskeværene var eid av kronen eller kirken. Mot å betale en avgift til grunneieren kalt landvarde, kunne de sette opp sine egne buer. Denne avgiften er omtalt første gang fra 1103 til 1107, og var på fem fisker for hver av dem som rodde ut på vågafiske (senere lofotfisket). Denne taksten holdt seg lenge, senere kilder i 1520 omtaler fremdeles fem fisker. Ikke bare ga utleie av grunn for rorbuene skatteinntekter, det var også fordelaktig for innkreving av andre skatter pålagt fiskerne at de var samlet på spesielle steder.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 196.]]</ref>

Disse enkle husene var enten eid av fiskerne selv eller de leide dem av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu. Det var også et inngangsparti for oppbevaring av skinnklær, tønner, redskaper og brensel. Tønnene fylte de opp med torskelever etter hvert.<ref name=Hut151>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 151.]]</ref> Matlagingen skjedde over en [[Åre (ildsted)|åre]], det vi si et bål midt i rommet, og i taket var det [[ljore]] for røyken.<ref name=Hut152>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 152.]]</ref> Typiske gjøremål når de ikke var ute og fisket var å bøte fiskeredskapene og klærne, samt [[Agn|egning]].<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 13.]]</ref> Forholdene var høyst primitive, fordi en ikke hadde mulighet til å få gode sanitære forhold. Sykdommer var det mye av, og da fiskerne dro hjem tok de med seg smittestoff.<ref name=Hut152/>

For øvrig ble jektene også benyttet til å transportere mat, klær, redskaper, stokker til fiskehjellene og fyringsved til Lofoten før fisket startet. Fra skogbygdene i Salten og Helgeland hadde fiskerne med seg ved og redskaper av tre som de solgte til andre fiskere. En annen skikk var at fiskebøndene fra båtbyggerbygdene i [[Rana]] og [[Saltdal]]en solgte båtene sine når lofotfisket var over, for dem var det naturlig å bygge seg ny nordlandsbåt til neste sesong.<ref name=Hut151/>

Lofotfisket var slitsomt arbeid, spesielt når vinteren var på sitt hardeste med frost, snøkav og vind. Båtene var små og uten overdekning, i tillegg var rorbuene trekkfulle og kalde. Fra samtiden har en flest beskrivelser fra prester og embetsfolk som omtaler det de kaller for «latmannslivet» under landligge, når været var for ille til at fiskerne kunne ro ut. Sognepresten Sigvart Kildal i Vågan skriver i 1764 om «dette Brændevins Sodoma». Det var på denne tiden borgere og kjøpmenn som solgte brennevin til fiskerne i værene, til tross for at myndighetene forsøkte å begrense salget.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 153.]]</ref>

[[Fil:Otto Sinding - View from Reine in Lofoten - NG.M.00318 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Rorbu]]er i fiskeværet [[Reine]] i Lofoten. Et rorvær var opprinnelig et sted uten fast befolkning, mens et fiskevær var et sted med en fast befolkning som kun drev fiske. <small>''Fra Reine i Lofoten'' av [[Otto Sinding]] (1883)</small>]]

Både jektefarten til Bergen og rorbulivet under lofotfisket førte til samhold og felles identitet imellom fiskerne. Hvert bygdelag hadde sine fiskevær, for eksempel fiskerne fra [[Rørstad|Folla]] som i 1756 berettet om at de hadde benyttet seg av Stamsund, Ure og Æsæya i uminnelige tider. Sjøsamene fra [[Ofoten]] hold seg på samme tid til Vågan. Innenfor hvert fiskevær var igjen rorbuene gjerne samlet i grupper for hver bygd.<ref name=Hut151/>

Ryktespredning og historiefortelling ga fellesskap med forbindelser som bandt landsdelen sammen. Spesielt i rorbuene under lofotfisket der mange menn fra forskjellige distrikter kom sammen gikk fortellingene fra rorbu til rorbu og fra fiskevær til fiskevær. De som utmerket seg som historiefortellere fikk rikelig tid til å utøve fortellerkunst når det var landligge.<ref name="Hut147"/> Når så mennene dro hjem til bygdene tok de med seg nye historier, sladder og nyheter.<ref name=Hut147/>