Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Religiøs politikk ===
[[Fil:Constantine I Hagia Sophia.jpg|thumb|right|''Konstantin den store'', mosaikk i [[Hagia Sofia]], ca. 1000]]
Konstantin er kanskje best kjent for å være den første kristne romerske keiser.

I februar 313 hadde Konstantin møte med Licinius i [[Milano]] hvor de utviklet [[Milanoediktet]]. Dette slo fast at kristne skulle få lov til å følge sin tro uten undertrykkelse.<ref>Bowder, Diana (1978): ''The Age of Constantine and Julian''. New York: Barnes & Noble</ref> Det fjernet straff for å uttrykke kristendom, og hvor mange tidligere hadde blitt martyrer under forfølgelsene og hvor eiendommer var blitt ødelagt eller konfiskert. Ediktet beskyttet mot religiøs forfølgelse ikke bare for kristne, men for alle religioner og tillot enhver å dyrke ''hvilken som helst'' guddom de måtte velge. Et lignende edikt hadde blitt utstedt i 311 av [[Galerius]], den gang seniorkeiser i tetrarket; Galerius' edikt ga kristne retten til å praktisere sin religion, men ga ikke deres eiendommer tilbake til dem.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 34–35.</ref> Milanoediktet inkluderte flere klausuler som hevdet at alle konfiskerte kirker skulle bli gitt tilbake foruten også andre bestemmelser for tidligere forfulgte kristne.

Historikerne har diskutert om Konstantin tok sin mor [[Helena (keiserinne)|St. Helena]]s kristendom i sin ungdom, eller om han tok den mer gradvis i løpet av sitt liv.<ref>Gerberding, R. og Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55. Se også Percival J. (2008): [http://cliojournal.wikispaces.com/On+the+Question+of+Constantine%27s+Conversion+to+Christianity On the Question of Constantine's Conversion to Christianity] {{Wayback|url=http://cliojournal.wikispaces.com/On%2Bthe%2BQuestion%2Bof%2BConstantine%27s%2BConversion%2Bto%2BChristianity |date=20150614025144 }}, Clio History Journal.</ref> Konstantin kom til å beholde tittelen som ''[[pontifex maximus]]'' fram til sin død, en tittel keisere hadde som overhoder av den hedenske presteskap, hvilket også hans kristne etterfølgere hadde fram til [[Gratian]] (''regjerte'' 375–383). I henhold til kristne skribenter var Konstantin over 40 år da han endelig erklærte seg som kristen, skriftene til kristne gjør det klart at han trodde han skyldte sin egen framgang til beskyttelsen av den kristne øverste Gud alene.<ref>Brown, Peter (2003): ''The Rise of Christendom'', 2. utg. Oxford, Blackwell Publishing, s. 60</ref> Gjennom hele sitt styre fortsatte Konstantin å støtte kirken finansielt, bygde basilikaer, ga privilegier til presteskapet (eksempelvis fritak fra bestemte skatter), utnevnte kristne til høye posisjoner, og ga tilbake eiendom som var konfiskert under forfølgelsene.<ref>Gerberding, R. & Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55–56.</ref> Hans mest berømte byggeprosjekter var blant annet [[Den hellige gravs kirke]] i Jerusalem og [[den gamle Peterskirken]] i Roma. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført.<ref>Rønning, Frode: [http://ncm.gu.se/media/stravor/3/c/3c_ronning.pdf En katedral för lärande i geometri] (PDF)</ref> Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker.<ref>[http://www.kildenett.no/artikler/2008/1216028547.25 «Nidarosdomen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Kildenett''</ref>

Imidlertid støtte Konstantin ikke bare kristendommen alene. Etter å ha fått seier i slaget på Ponte Milvio 312 ble en triumfbue — [[Konstantinbuen]] — bygget i 315 for å feire denne triumfen. Triumfbuen er dekorert med bilder av seiersgudinnen Victoria. På denne tiden ble gjort ofringer til guder som [[Apollon]], [[Diana (gudinne)|Diana]] og [[Herakles|Herkules]]. Fraværende fra Konstantinbuen er enhver for avbildninger med kristne symboler. Imidlertid, da buen ble bestilt av senatet kan fraværet av kristne symboler reflektere rollen til Curia på en tid da hedendom ikke ble betvilt.<ref>Fox, Robin Lane, ''apud'' Bardill, Jonathan (2011): ''Constantine, Divine Emperor of the Christian Golden Age''. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-76423-0 , s. 307, note 27</ref>

[[Fil:Constantine burning Arian books.jpg|thumb|left|Konstantin brenner ariansk bøker; norditaliensk lovtekst fra ca 825.]]
Senere i 321 instruerte Konstantin at kristne og ikke-kristne skulle være forent i observere ''den ærverdige solens dag'', en soldyrkelse som [[Aurelian]] hadde etablert som en offisiell kult. Ytterligere, og lenge etter hans påståtte konvertering til kristendommen, fortsatte Konstantins mynter å vise symbolene på solen. Selv etter at de hedenske gudene hadde forsvunnet fra myntene, ble kristne symboler kun vist som Konstantins personlige attributter: ''chi rho'' mellom hans hender eller på hans ''labarum'', men aldri på mynten selv.<ref>Veyne, Paul: ''Quand notre monde est devenu chrétien'', s. 163.</ref> Selv da Konstantin dediserte den nye hovedstaden, som ble setet for bysantinsk kristendom for et millennium, gjorde han så ved å bære den apollonianske solstrålende [[diadem]]; ingen kristne symboler var til stede i denne dedikasjonen.

Styret til Konstantin etablerte en presedens for keiseren som fikk stor innflytelse og endelig regulerende og lovgivende autoritet innenfor religiøse diskusjoner som involverte de tidlige kristne kirkeråd på denne tiden. Mest kjent er striden over [[arianisme]]n, og spørsmålet om Guds natur. Konstantin selv mislikte risikoen for sosial uro som religiøse strider og kontroverser førte med seg, og foretrakk hvor det var mulig å etablere en ortodoksi (rettroenhet).<ref>Richards, Jeffrey (1979): ''The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages 476–752'', London: Routledge, s. 14–15</ref> En måte hvor Konstantin benyttet sin innflytelse over de tidlige kirkerådene var å søke en konsensus over de ofte stridbare disputtene over Guds vesen.

Fra [[313]]–[[316]] var biskopene i [[Nord-Afrika]] i strid med andre kristne biskoper som hadde blitt ordinert av [[Donatus Magnus]] i opposisjon til [[Caecilianus]] i [[Kartago]]. De afrikanske biskopene kunne ikke bli enige og [[Donatister|donatistene]] ba derfor Konstantin om fungere som dommer i disputten. Tre regionale kirkemøter og enda en prøving måtte til før Konstantin bestemte mot Donatus og dennes trosbevegelsen i Nord-Afrika. I 317 utstedte Konstantin et edikt om å konfiskere donatistenes kirkeeiendommer og om sende donatistisk presteskap i landflyktighet.<ref>Frend, W.H.C. (1952): ''The Donatist Church; A Movement of Protest in Roman North Africa'', Oxford, s.156–162</ref>