Redigerer Karl Popper (avsnitt)

== Betydning, innflytelse og mottagelse ==
Det mangler ikke på uttalelser som fremhever Poppers enestående betydning for vitenskapsteorien:
* «Popper er uten sammenligning den største vitenskapsfilosofen av alle tider» ([[Peter Medawar]]).<ref>"Popper is incomparably the greatest philosopher of science that has ever been." Uttalt på BBC Radio 3 den 28. juli 1972, sitert etter Magee ([[#m73|1973]], s.&nbsp;9).</ref>
* «Vitenskap er ikke noe utover den vitenskapelige metode, og den vitenskapelige metode er ikke noe utover det Popper har sagt» ([[Hermann Bondi]]).<ref>"There is no more to science than its method, and there is no more to its method than Popper has said." Gjengitt (uten kildeangivelse) hos Magee ([[#m73|1973]], s.&nbsp;9).</ref>

Målt i hvordan den vitenskapelige praksis har endret seg siden 1930-tallet, spesielt i [[naturvitenskap]]ene, har Poppers betydning vært enorm: Positivismen er «så død som en filosofosk skole noen gang blir»;<ref>Passmore (i Edwards, [[#e67|1967]], bd. 5, s. 52–57)</ref> forskere flest bekjenner seg til en hypotetisk-deduktiv metode; fallibilismen er i sine grunntrekk anerkjent; fokuset har skiftet fra å sannsynliggjøre hypoteser til å teste dem; statistiske teorier testes gjennom [[signifikansnivå|signifikans-]] eller annen [[statistisk hypotesetesting]] mot [[nullhypotese|nullmodeller]]; mange av hans sosialfilosofiske forklaringsmodeller er i utstrakt bruk.

Målt i anerkjennelsen som Popper har blitt til del for disse endringene, har hans betydning derimot vært minimal: Det er ikke mange utøvende vitenskapsfolk som forbinder dagens praksis med Poppers navn. Tvert imot fins det en rekke fremstillinger som vurderer Poppers bidrag som alt fra ubetydelig og trivielt via upresist til feilaktig.

Flere kommentatorer har påpekt at Popper er mer populær blant «den ''vitenskapelige'' elite» – inkludert tallrike nobelprisvinnere – enn blant filosofer, som i stor grad har «avvist eller forbigått» Poppers filosofiske ideer.<ref>Begge sitater er fra Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;256, kursivering som i originalen); nobelprisvinnerne som har uttrykt sin gjeld til eller beundring for Popper omfatter [[John C. Eccles]], [[Albert Einstein]], [[Friedrich Hayek]], [[Konrad Lorenz]], [[Peter Medawar]], [[Peter D. Mitchell]], [[Jacques Monod]], [[Max Perutz]], [[Erwin Schrödinger]] (se f.eks. Niemann, [[#n16|2016]], s.&nbsp;408)</ref> Bakgrunnen for populariteten blant en del forskere kan være at «Popper taler som en utøvende vitenskapsmann til en utøvende vitenskapsmann».<ref>Bondi & Kilmister ([[#bk59|1959]])</ref> Motviljen blant fagkollegene kan ifølge Popper-eleven [[W.W. Bartley]] ha følgende forklaring:<ref>Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;249–289)</ref> Popper var en prinsippfast kritisk rasjonalist, og hans kommunikasjonsform bestod stort sett i å kritisere andres teorier, både når det gjaldt studenter, gjesteforelesere og kolleger. Han så på dette som den beste formen for tilbakemelding, og var nøye med å holde kritikken på et faglig nivå. Men i et fagmiljø der omgangsformen ellers bestod i at professorer bekreftet hverandres autoritet, var ikke Poppers motvilje mot autoriteter egnet til å skaffe ham venner. I&nbsp;tillegg kan mange filosofer ha oppfattet Popper som en faglig trussel: Han hadde løst flere problemer som de ledende fagmiljøene hadde definert som uløselige (for eksempel induksjonsproblemet). Motsatt så han på mange av spørsmålene som ledende filosofimiljøer syslet med, som pseudoproblemer, og nølte ikke med å si det høyt. Poppers filosofi innebærer derfor, «så sant [den] er på rett spor, [at] flertallet av profesjonelle filosofer verden over har kastet bort eller kaster bort sine faglige karrierer»; som en konsekvens har «Poppers arbeid enten bli[tt] ignorert eller fullstendig misforstått.»<ref> Begge sitater er fra Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;269)</ref>

Den faglige kritikken av Poppers filosofi tar hovedsakelig for seg hans vitenskapsteori:<ref>f.eks. Johansson ([[#j75|1975]]); Thornton ([[#t16|2016]])</ref> Det har f.eks. ofte blitt påpekt at observasjoner, som er nødvendig for å falsifisere en hypotese, ikke er sikre; at man aldri kan vite om en observasjon tilbakeviser selve hypotesen eller noen av bakgrunnsantagelsene; at dette betyr at heller ikke falsifikasjon er endelig, og at asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon dermed bryter sammen; at falsifikasjon ikke er anvendelig på statistiske hypoteser; eller at falsifikasjon ikke spiller noen rolle i samfunnsvitenskapene. Mesteparten av denne kritikken har, som f.eks. [[Ian Jarvie]] har påpekt,<ref>Jarvie ([[#j98|1998]])</ref> allerede blitt imøtegått i Poppers første bok<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']])</ref> og har deretter blitt besvart en rekke ganger.<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;1; [[#ras|''Realism'']]; [[#sbw|''Suche'']]; «[[#rcr|Replies]]»); Miller (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;17–49; [[#m94|1994]], kap.&nbsp;2)</ref> Popper selv uttalte om dette: «Kritikken av mine angivelige synspunkter har vært utbredt og svært vellykket. Jeg har til gode å møte kritikk av mine synspunkter.»<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1)</ref>

Han formodet at mange av kritikerne hans ikke hadde gjort seg bryet med å lese hans skrifter, men nøyet seg med å angripe «Popper-myten».<ref>Popper («[[#rcr|Replies]]», avsn. 2–3)</ref> Denne Popper-myten består delvis av en karikatur av Poppers synspunkter (f.eks. at han skal ha vært en «[[falsifikasjonisme|naiv falsifikasjonist]]», dvs. anså falsifikasjon for å være en enkel og endelig affære); delvis tillegger den Popper meninger som er det stikk motsatte av hans lære (f.eks. at han skal ha vært en positivist).<ref>Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;249–289)</ref>

I tillegg til den faglige kritikken har Popper blitt angrepet på politisk grunnlag. I&nbsp;konservative kretser var Popper suspekt på grunn av sin marxistiske ungdom og sin kraftige kritikk av markedsøkonomien.<ref>f.eks. Dykes ([[#d3|2003]])</ref> I&nbsp;sosialistiske kretser derimot tilga man Popper aldri hans kritikk av Marx. I&nbsp;det minste fikk Popper her anerkjennelse for å være den «kanskje mest eminente» kritikeren av marxismen.<ref>Cornforth ([[#c68|1968]], s. 5)</ref> Men Popper betegnet like fullt marxismen som en i utgangspunktet «humanitær bevegelse», og han beundret Marx både som en av «menneskehetens frigjørere» og som tenker, fordi han gjorde et hederlig forsøk på å anvende rasjonelle metoder på kompliserte samfunnsproblemer.<ref>For den kritiske rasjonalisten som Popper var, lå det ingen motsigelse i å kritisere og beundre en person på samme tid (sitatene er fra Popper, [[#ose|''Open Society'']], kap.&nbsp;13 resp. kap.&nbsp;17)</ref> Siden Popper i 1947 var blant grunnleggerne av [[Mont Pelerin Society]] (sammen med blant andre [[Friedrich von Hayek]], [[Ludwig von Mises]] og [[Milton Friedman]]), har han blitt mistenkt for å støtte (neo)klassisk liberalisme. Liberalismen som Popper forsvarte var imidlertid en [[sosialliberalisme|sosialliberal]] form.<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;17; [[#sbw|''Suche'']]); jf. Shearmur (i&nbsp;Shearmur & Stokes, [[#s16|2016]], s. 352–376)</ref>

En oppfatning som fremgår av ulike lærebøker, er at Popper mer eller mindre er gått av moten og har blitt forbigått av [[Thomas Kuhn]] («[[paradigmeskifte]]r»), [[Imre Lakatos]] («[[forskningsprogram]]mer») og [[Paul Feyerabend]] ([[epistemologisk anarkisme]]). En slik oppfatning er imidlertid ikke generelt akseptert og må således betraktes som et partsinnlegg, muligens under påvirkning av «Popper-myten».<ref>Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;249–289)</ref> For det første er f.eks. Kuhns vitenskapsfilosofi deskriptiv («hva ''gjør'' forskere?»), mens Poppers filosofi har en sterk normativ komponent («hva ''bør'' forskere gjøre?»).<ref>Fuller ([[#f3|2003]])</ref> For det andre har Kuhns, Lakatos’ og Feyerabends filosofier til dels store problemer som Poppers filosofi unngår.<ref>Watkins (i&nbsp;Lakatos & Musgrave, [[#lm70|1970]], s.&nbsp;25–37); Agassi ([[#a76|1976]]; [[#a86|1986]])</ref> Både Lakatos og Feyerabend var forhenværende Popper-elever, som vendte seg mot sin «læremester». Mens deres bidrag av enkelte blir fremstilt som forbedringer av Poppers filosofi, ser andre på dem som tilbakeskritt.<ref>f.eks. Bartley (i&nbsp;Levinson, [[#l82|1982]], s.&nbsp;273); Andersson ([[#a94|1994]])</ref> Også mellom Kuhn og Popper er det nokså store likhetstrekk; og Popper anerkjente at han lærte mye av Kuhns oppdagelse av «[[normalvitenskap]]» (faser av en rutinepreget forskning uten nye oppdagelser).<ref>Kuhn (i Schilpp, [[#s74|1974]], s.&nbsp;798–819); Wisdom (i Schilpp, [[#s74|1974]], s.&nbsp;820–842); Popper («[[#rcr|Replies]]», avsn. 39 og 40)</ref> Hovedforskjellene kan sammenfattes i to punkt:<ref>Popper («[[#nsd|Normal Science]]»; «[[#rcr|Replies]]», avsn. 39 og 40)</ref> at Popper så på Kuhns rutinepregede «normalvitenskap» ikke som noen «normal» tilstand, men som «en farlig trussel mot alt [Popper] setter pris på ved vitenskapen»;<ref>Popper («[[#rcr|Replies]]», s. 1149)</ref> og at Kuhn støttet opp om «[[myten om rammen]]», mens Popper bekjempet enhver relativisme.