Redigerer Josef Stalin (avsnitt)

===Tysk invasjon===
{{utdypende|Den tyske invasjonen av Sovjetunionen}}
[[File:Katyn - decision of massacre p1.jpg|thumb|Notat fra Beria til Stalin om å [[Katyn-massakren|henrette de polske offiserene i Katyn-skogen]]. Dette originaldokumentet har Stalins signatur som bekrefter at han godkjente operasjonen.]]
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til [[22. juni]] [[1941]] da Tyskland invaderte Sovjetunionen under kodeordet «[[Operasjon Barbarossa]]». Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men var ikke forberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok tolket han etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Forsvarskommissariatet skrev en ordre om «storalarm», og kl 00:30 ringte general [[Zjukov]] og opplyste ham om at en tredje tysk desertør, [[Alfred Liskow]], en arbeider fra Berlin som også var kommunist, hadde svømt over elven [[Prut]] for å advare de sovjetiske grensevaktene om at hans enhet hadde fått ordre om å angripe. Stalin beordret tyskeren skutt på grunn av «feilinformasjon».<ref name="Davies" /> Offiserene ville imidlertid se det an til neste dag, og da kom angrepet virkelig. Da krigen var et faktum, gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset i 1930-årene. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. [[Den røde armé]] var dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. [[Wehrmacht]] tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av [[Moskva]] i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetiske soldater hadde imidlertid ordre om å fortelle lokalbefolkningen at utstyr merket «Made in the USA» egentlig betød «Lagd i (Sovjet for å eksporteres til) USA». Men få lot seg lure.<ref name="Davies" />

Under krigen, som ble kjent som ''den store fedrelandskrigen'', appellerte Stalins propaganda-apparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde prøvd å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet [[krimtatarene]], [[russlandstyskerne]] ([[volgatyskere]]) og [[tsjetsjenerne]] tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der [[permafrost]]en umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over [[armenerne]] og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra [[Fiskarhalvøya]] og tilgrensende områder på [[Kolahalvøya]].

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med [[Storbritannia]] og [[USA]] i kampen mot [[aksemaktene]] [[Tyskland]] og [[Italia]]. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i [[slaget ved Stalingrad]] ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra [[Adolf Hitler]]s og [[Hermann Göring]]s side. Men også til dels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om [[Stalingrad]] ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. [[Antony Beevor]] anslår at 13 500 sovjetiske soldater ble henrettet av sine egne under slaget ved Stalingrad<ref>{{Kilde www|forfatter=Antony Beevor|url=https://www.youtube.com/watch?v=THBNJKCjTXA|verk=YouTube, startpunkt 17:23|utgiver=Forelesning på Hillsdale College; 2017-2018 CCA|dato=2017|besøksdato=2022-05-21}}</ref>. Beevor mener videre at kun den [[Røde Hær]] under total kontroll av Stalin kunne vunnet. Ingen vestlig hær kunne levd med de enorme tapstallene. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral.

[[Fil:Teheran conference-1943.jpg|thumb|Bilde fra [[Teherankonferansen i 1943]]. Fra venstre: Stalin sammen med [[Franklin D. Roosevelt]] og [[Winston Churchill]]]]
[[Fil:Jalta 1945.jpg|thumb|Bilde fra [[Jaltakonferansen]] 1945. Fra høyre: Stalin sammen med [[Franklin D. Roosevelt]] og [[Winston Churchill]]]]