Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Filosofien og mytene===
[[Fil:Plato-raphael.jpg|thumb|[[Rafael]]s Platon i ''[[Skolen i Athen]]''. Filosofen kastet ut studiene av Homer, tragediene og de relaterte mytologiske tradisjonene fra sin utopiske republikk.]]

Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og [[rasjonalisme]] sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i [[Thukydid]]s historie.<ref>Griffin, J.: ''Greek Myth and Hesiod'', s. 80</ref> Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.<ref>Miles, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 7</ref>

Noen få radikale filosofer som [[Xenofanes]] begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 169-170</ref>».

Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i [[Platon]]s ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' og ''[[Lovene (dialog)|Lovene]]''. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i ''Staten'', angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling<ref>Platon: ''Theaetetus'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0172&layout=&loc=Theaet.+176b 176b]</ref>,» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.

[[Aristoteles]] kritiserte den [[Førsokratikerne|førsokratiske]] kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»

Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av [[Sokrates]] er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer<ref>Platon: ''Apology'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0170&layout=&loc=Apol.+28b 28b-c]</ref>:
:«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert [[Thetis]] sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:

:Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)

Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.

Tragedieforfatteren [[Evripides]] på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for [[antropomorfisme|antropomorfistiske]].