Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

== Ettermæle ==
[[New York Post|''Evening Post'']] fra New York kommenterte i McClellans [[nekrolog]] at «antagelig har ingen soldat som kjempet så lite fått sine kvaliteter som kommandant så nøye og, må vi kunne legge til, intenst debattert.»<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 401.</ref> Denne intense diskusjonen har fortsatt i mer enn et århundre. McClellan rangeres vanligvis i nederste sjiktet blant borgerkrigs- og militærhistorikere. Han har generelt blitt hyllet for sine organisatoriske evner og for sitt svært gode forhold til soldatene. De henviste hengivent til ham som «Little Mac», andre kalte ham av og til «Young Napoleon». Det har blitt foreslått at hans nøling med å gå inn i slag skyldtes delvis et intenst ønske om å unngå blodsutgytelser blant sine menn. Ironisk nok førte dette til at han ikke klarte å ta initiativet mot fienden og derfor unngikk gode muligheter for avgjørende seirer som kunne ha fått slutt på krigen tidligere, og dermed ha spart livene til titusenvis av soldater som døde i de etterfølgende slagene. Generaler som viste seg å lykkes i krigen, som Lee og Grant, hadde en tendens til å være mer aggressive og mer villige til å risikere store slag selv om alle forberedelsene ikke var perfekt. McClellan selv oppsummerte sin forsiktige natur i et utkast til sine memoarer: «Det har alltid vært min mening at den virkelige kursen i å føre militære operasjoner, er å ikke rykke frem før forberedelsene er så fullstendige som omstendighetene tillater, og aldri kjempe et slag uten definitive mål som er verdt et antagelig tap.»<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 293.</ref>

McClellans nøling med å presse sin fiende aggressivt skyldtes antageligvis ikke personlig mot, slik han demonstrerte godt nok i sitt mot under beskytning i [[den mexicansk-amerikanske krig]]. Stephen Sears skrev, «der er virkelig nok av bevis for at det forferdelige stresset med å lede menn i slag, særlig de høyt avholdte mennene i sin høyt avholdte Army of the Potomac, knuste hans moralske mot. Under presset av hans fremste soldats ansvarlighet, forlot hans vilje til å lede ham. Glendale og Malvern Hill viste ham på høyden av sin redsel under syvdagersslaget, og han flyktet fra markene for å unnslippe ansvaret. Ved Antietam var der ingen steder for ham å flykte, dermed ble han handlingslammet. Sett i et lengre perspektiv, kunne general McClellan ha vært både komfortabel og vellykket som utøvende offiser, og også, dersom mindre vellykket, som stor strateg. Men som kommandant på slagmarken, var han i feil yrke.»<ref>Sears, ''Controversies'', s. 19–20.</ref>

En av grunnene til at McClellans rykte har blitt dårlig er på grunn av hans egne memoarer. Historikeren [[Allan Nevins]] skrev at «historiestudenter må alltid være takknemlige for at McClellan så ærlig avslørte sine egne svakheter i sin bok etter at han døde.»<ref>Nevins, s. 294-95.</ref> Hans opprinnelige utkast ble fullført i 1881, men den eneste kopien ble ødelagt av brann. Han begynte å skrive et nytt utkast av det som kom til å bli utgitt etter at han døde, i 1887, som ''McClellan's Own Story''. Men han døde før den var halvferdig, og hans redaktør, William C. Prime inkluderte utdrag fra rundt 250 av McClellans brev fra krigstiden til hans kone hvor han hadde gjort det til sin vane å avsløre sin innerste følelser og meninger uten å sile.<ref>Sears, ''Controversies'', s. 6.</ref>

Mens McClellans rykte ble dårligere med tiden, særlig i de siste 75 årene, er der en liten, men intens gruppe amerikanske borgerkrigs-historikere som tror at generalen har fått dårlig behandling på minst fire nivåer. For det første sier McClellans forsvarere at fordi generalen var konservativ demokrat med stor personlig karisma, fryktet radikale republikanere hans politiske potensial undergravde hans feltoperasjoner. For det andre var de radikale republikanerne de virkelige vinnerne da de kom ut av borgerkrigen, de var i stand til å skrive dens historie og plasserte deres fremste politiske rival på den tiden, McClellan, i det verst tenkelige lys. For det tredje var historikerne ivrige etter å hylle Lincoln som Amerikas største politiske ikon og arbeidet for å overgå hverandre i å ta skylden på tidlige militære nederlag fra Lincoln og krigsminister Edwin M. Stanton og legge den på McClellan. For det fjerde undergravde Lincoln og Stanton bevisst McClellan på grunn av hans forsonende holdning til Sørstatene som ville ha resultert i en mindre destruktiv slutt på krigen hadde Richmond falt som resultat av Peninsula-felttoget. Forkjemper for denne retningen hevder at McClellan er kritisert mer for sin innrømte brautende personlighet enn for sine faktiske prestasjoner i felten.<ref>{{Cite web |publisher=McClellan Society |author=Rotov, Dimitri |year=1998 |url=http://www.georgebmcclellan.org/faq-toc.html |title=McClellan FACs, FAQs, and Facts |accessdate=2007-03-25 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070316044019/http://www.georgebmcclellan.org/faq-toc.html |archivedate=2007-03-16 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-03-25 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070316044019/http://www.georgebmcclellan.org/faq-toc.html |arkivdato=2007-03-16 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.georgebmcclellan.org/faq-toc.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-08-11 |arkiv-dato=2007-03-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070316044019/http://www.georgebmcclellan.org/faq-toc.html |url-status=yes }}</ref>