Redigerer Fransk Polynesia (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:U'u, Akau Too - Marquesas.jpg|miniatyr|Krigsklubber fra [[Marquesasøyene]]]]
[[Fil:Marae, Raiatea 1.jpg|mini|[[Raiatea]] var et viktig kultsted og et sjøfartssentrum. Her fra [[marae]]n [[Maraen Taputapuatea|Taputapuatea]] {{Byline|Michel-georges bernard}}]]
Fransk Polynesia ble folkesatt vestfra av [[polynesiere]] som kom seilende over havet fra området ved [[Samoa]]. Det er omdiskutert når dette skjedde og i hvilken rekkefølge de ulike øygruppene ble befolket.

En oppfatning er at polynesierne fra det første årtusen spredte seg fra Samoa og østover til øygruppene [[Cookøyene]], [[Marquesasøyene]], [[Selskapsøyene]], [[Tuamotuøyene]], [[Australøyene]], [[Pitcairnøyene]] og [[Påskeøya]], nordøstover til [[Hawaii]] og sørvestover til [[New Zealand]], [[Kermadecøyene]], [[Chathamøyene]] og [[Norfolkøya]].<ref>''The Pacific Islands: An Encyclopedia'', s. 58–59, 60–63.</ref> Analyser av språkene tyder på at Marquesasøyene ble bosatt først, omkring år 900, deretter Selskapsøyene og Hawaii omkring år 1000.<ref>Campbell, Ian C.: ''Worlds apart. A history of the Pacific Islands'', revidert utgave, Christchurch, New Zealand: Canterbury University Press, 2003, s. 56.</ref> Nyere arkeologisk forskning anser at spredningen fant sted senere enn det man før har ment, mellom 950 og 1150.<ref>Campbell, s. 54–56.</ref> Det er også argumentert for at ekspansjonen til det østlige Polynesia fant sted så sent som mellom 1025 og 1120 for Selskapsøyene og mellom 1190 og 1290 for de øvrige øygruppene i det østlige Polynesia og New Zealand.<ref>Wilmshurst, Janet M., Terry L. Hunt, Carl P. Lipo og Atholl J. Anderson: [http://www.pnas.org/content/108/5/1815.full «High-precision radiocarbon dating shows recent and rapid initial human colonization of East Polynesia»], ''Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America'', bd. 108, nr. 5, s. 1815–1820.</ref> [[Søtpotet|Søtpotetens]] utbredelse viser at polynesierne på et tidspunkt før europeernes ankomst har vært i kontakt med [[Sør-Amerika]].<ref>Roullier, Caroline, Laure Benoit, Doyle B. McKey og Vincent Lebota: «Historical collections reveal patterns of diffusion of sweet potato in Oceania obscured by modern plant movements and recombination», ''Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America'', bd. 110, nr. 6, 2013, s. 2205–2210.</ref>

Før europeerne kom, var øyene ingen samlet politisk enhet. Selv om befolkningen utgjorde et språklig og kulturelt fellesskap, hørte den til i små lokalsamfunn, der lojalitet var basert på slektskap. Samfunnene var hierarkisk organisert, med et [[aristokrati]] på toppen. Det var utstrakt rivalisering mellom lokalsamfunnene, og [[krig]] var utbredt.<ref name="hh6" />

Folket på den største øya Tahiti hadde nære forbindelser med de øvrige Selskapsøyene og Tuamotuøyene. Kontakten med Australøyene og Gambierøyene var mer begrenset. Forholdet til folkene på Marquesasøyene var vanskelig, også fordi det der ble talt et for tahitierne uforståelig språk.<ref name="hh6" />

=== Europeisk kontakt ===
[[Fil:Hodges, Resolution and Adventure in Matavai Bay.jpg|mini|To av skipene i [[James Cook]]s ekspedisjon i [[Matavaibukta]] på Tahiti. Malt av William Hodges i 1776]]
På 1500-tallet kom europeerne til øyene. I 1521 seilte portugiseren [[Ferdinand Magellan]] forbi Tuamotuøyene.<ref name="dict95" /> I 1595 gikk [[Álvaro de Mendaña]] i land på Marquesasøyene. Europeisk kontakt med øyene ble hyppigere fra andre halvdel av 1700-tallet. Briten [[Samuel Wallis]] besøkte øyene i 1767. Året etter utforsket britiske og franske ekspedisjoner Polynesia, med besøk av [[Louis-Antoine de Bougainville]] i 1768 og [[James Cook]] i 1768–69. Øyene fikk godt omdømme blant europeiske sjøfarende og ble populære stoppesteder for stillehavsfarere, særlig Tahiti.<ref name="dict96" /> 

Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av [[Hvalfangst|hvalfangere]] og handelsmenn. Papeete vokste fram som viktigste by fordi dette var det beste oppankringsstedet på Tahiti.<ref name="hh18" />

I tiden for den første europeiske kontakten, spilte polynesiske og europeiske mellommenn en viktig rolle. Europeiske utforskere dro nytte av polynesiernes [[navigasjon]]skunnskaper og kjennskap til øyene i det vidstrakte Stillehavet. Cook i 1769 tok om bord [[Tupaia]] som navigatør, kjentmann og tolk på reisen videre til [[New Zealand]].<ref>«Tupaia (?-1770)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 301.</ref> [[Louis Antoine de Bougainville|Bougainville]] tok i 1768 med seg [[Ahutoru]] tilbake til Paris,<ref>Liebersohn, Harry: ''Travelers' World. Europe to the Pacific'', Cambridge, MA: Harvard University Press, 2006, s. 142–149.</ref> mens [[Omai]] i 1773 ble med Cooks ekspedisjon på hele reisen tilbake til Storbritannia.<ref>«Omai (ca. 1753-1784)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 195–196.</ref> Den svenske sjømannen [[Peter Hagerstein]], som var på Tahiti mellom 1793 og 1810, ble en viktig mellommann mellom britiske misjonærer og [[Pomare II av Tahiti]].<ref>«Hagerstein, Peter (ca. 1757-1810», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 111.</ref>

De polynesiske samfunnene hadde ikke [[Skriftspråk|skriftkultur]],<ref name="hh1" /> og baserte seg på muntlig overlevering av tro og kunnskap. Kontakten med europeerne førte til store endringer i de polynesiske samfunnene. Polynesierne kjente ikke bruk av [[metall]], og europeernes ankomst medførte også introduksjon av ny teknologi. Polynesierne var særlig interessert i metallgjenstander, og skytevåpen ble tatt i bruk i den interne krigføringen på øyene. Bruk av metallredskaper erstattet redskaper i stein og tre.<ref>[[#refHenningham1992|Henningham, 1992]], s. 2 og 17.</ref>

Europeiske sjøfarende brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde [[immunforsvar]] mot dem. Krig og matmangel bidro også til nedgang i folketallet. Særlig hardt rammet ble Marquesasøyene, med stor befolkningsnedgang fra 1886 til 1923.<ref>Rallu, s. 169-171.</ref> Sykdommer, [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]konsum og introduksjon av skytevåpen i intern krig på øyene bidro til dette. På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn. Befolkningen ble satt i sving med byggevirksomhet for kirken, noe som ledet innsats bort fra nødvendig matproduksjon. Folketallet på Mangareva gikk fra 1831 til 1871 ned med en tredel, og en enda større andel ble borte mellom 1871 og 1900.<ref name="hh16" />

En langsiktig virkning av kontakten med europeerne var at samfunnene utviklet seg fra selvberging, til å supplere med inntekter fra salg av forskjellige produkter, blant annet kopra, lønnsarbeid og overføringer fra migrantarbeidere.<ref name="hh17" /> En annen følge var endring i [[kosthold]]et ved innføring av [[mel]], [[ris]] og [[hermetikk]]. Helseeffekten av dette var negativ.<ref name="hh17" />

=== Samlingsprosesser ===
[[Fil:John Webber's oil painting of Otoo, 1777 (restored).jpg|mini|[[Pomare I av Tahiti]] malt i 1777 av John Webber]]
Kontakten med europeerne forsterket den politiske samlingsprosessen der ledende høvdinger la under seg større områder. På Tahiti dominerte [[Pomare-dynastiet]] fra 1780-årene. Ved hjelp av kontakt med europeiske handelsmenn og skytevåpen skaffet [[Pomare I av Tahiti|Pomare I]] seg økt kontroll på Tahiti. Dynastiet utvidet sin makt også over naboøya [[Moorea]] og gjorde krav på andre øyer, særlig Tuamotuøyene og Gambierøyene. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer<ref name="hh2" /> og ble anerkjent som konger, en ny og hittil ukjent tittel blant polynesierne. Reformer ble gjennomført under innflytelse av misjonærene, blant annet ved [[Pomare-loven]], den første skriftlige lovsamling i Oseania, innført i 1819.<ref>«Pomare Law Code of 1819», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220-221.</ref>

Den lange regjeringstiden til dronning [[Pomare IV av Tahiti|Pomare IV]] fra 1827 til 1877, var preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser, ensbetydende med protestantisk eller katolsk innflytelse. Dette ledet til etableringen av fransk protektorat i 1842, og etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene. [[Pomare V av Tahiti|Pomare V]] avsto i 1880 sitt rike til Frankrike, som gjorde det til [[koloni]].<ref>«Pomare Family», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.</ref>

=== Misjon ===
Fra slutten av 1700-tallet drev europeere kristen [[misjon]]svirksomhet i Polynesia, og polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt. Misjonærer fra det britiske misjonsselskapet [[London Missionary Society]] kom til øyene i 1797.<ref name="dict96" /> Det gikk trådt med omvendelser og først et stykke ut på 1800-tallet fikk kristendommen gjennomslag. På Tahiti gikk kong [[Pomare II av Tahiti|Pomare II]] over til kristendommen i 1819.<ref name="religious" />

I 1836 kom også katolske misjonærer fra Frankrike. Det utviklet seg til rivalisering mellom britiske og franske interesser i Polynesia, der misjonærene også var med. Etter at Frankrike tok kontroll med Selskapsøyene, ble britenes misjonsaktivitet i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet [[Société des missions évangéliques de Paris]].<ref name="religious" />

=== Fra europeisk rivalisering til fransk protektorat ===
[[Fil:Society kingdoms.svg|mini|Kart over riker på [[Selskapsøyene]] ved overgang til kolonitiden]]
[[Fil:M. Radiguet, Proclamation du protectorat, Tahiti.jpg|mini|Det franske protektoratet utropes. Tegning av M. Radiguet, fra ca. 1842-1848]]
I første halvdel av 1800-tallet gikk fransk politikk i Stillehavet ut på å beskytte franske handelsinteresser og misjonsvirksomhet.<ref>Newbury, s. 46.</ref> Før protektoratet ble etablert var den franske tilstedeværelsen imidlertid beskjeden. Det bodde bare en håndfull franskmenn på Tahiti.<ref name="hh21" /> Den britiske innflytelsen var stor, gjennom misjonærer og handelsmenn, og også [[Tysklands historie (1814–1871)|tyske]] handelsinteresser gjorde seg gjeldende. [[United States Navy|USAs marine]] besøkte også øyene, sammen med amerikanske hvalfangere, handelsmenn og misjonærer.<ref name="hh2" />

Den franske viseadmiral [[Abel Aubert du Petit-Thouars]] grep inn til fordel for de franske, katolske misjonærene. I 1842 tok han Tahiti med de nærmeste Selskapsøyene og Marquesasøyene i besittelse for Frankrike.<ref>«Bruat, Armand Joseph (1796-1855)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 42-43.</ref> Øyene ble gjort til fransk [[protektorat]] og i 1843 ble [[Armand Joseph Bruat]] Frankrikes første guvernør.<ref>«Dupetit-Thouars, Abel Aubert (1793-1864)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 72-73.</ref> I 1844 ble [[Gambierøyene]] gjort til fransk protektorat.<ref>Newbury, s. 48.</ref> Frankrikes videre ekspansjon støtte mot britiske, amerikanske og tyske interesser. Îles Sous-le-Vent, med Bora Bora, Huahine og Raiatea, beholdt sin uavhengighet, garantert av traktater mellom Frankrike og Storbritannia.<ref name="newb50" />

Det franske protektoratet ble møtt med motstand på Tahiti, der den britiske innflytelsen var sterk og der protestantene viste motvilje mot økt katolsk og fransk innflytelse. Mellom 1844 og 1847 utkjempet tahitiere basert i fjellene en krig mot franskmennene. Også på Marquesasøyene møtte Frankrike voldelig motstand. Da Frankrike i 1880 annekterte Îles Sous-le-Vent, måtte også disse undertvinges med makt.<ref name="hh9" /> På Gambierøyene ble franske tjenestemenn møtt med uvilje av katolske misjonærer som styrte samfunnene der.
På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn.<ref name="hh16" />

Protektoratet medførte gradvis styrking av fransk politisk kontroll. Aristokratiet ble ikke integrert i franskmennenes nye styringsstruktur, men beholdt sin sosiale status og øvde innflytelse gjennom eierskap til jord.<ref name="hh18" /> Den europeiske kontakten medførte også at det på Tahiti vokste fram en gruppe med blandet polynesisk og europeisk bakgrunn, ofte etterkommere etter forbindelser mellom europeiske menn og døtre av tahitiske aristokrater. Personer fra denne gruppen kom til å spille er politisk viktig rolle.<ref name="hh16" />

Selv om Frankrike skaffet seg politisk kontroll, fortsatte skipsfart og handel å være dominert av britiske og amerikanske firma, som benyttet Papeete som transitthavn.<ref>Newbury, s. 47.</ref> I andre halvdel av 1800-tallet kom forsøk på å etablere plantasjer på Tahiti. Det ble rekruttert arbeidskraft fra andre steder i Polynesia, særlig [[Gilbertøyene]], samt [[Ny-Hebridene]] i [[Melanesia]] og fra [[Hongkong]]. Mens arbeiderne fra stillehavsøyene vendte hjem etter endt kontraktsperiode, ble en del kinesere værende. Videre rekruttering av arbeidsinnvandrere ble stanset av franske myndigheter på grunn av tvilsomme rekrutteringsmetoder og klager på at kinesere etablerte seg som handelsmenn og ga europeere konkurranse.<ref>Newbury, s. 49-50.</ref>

=== Europeisk fascinasjon ===
[[Fil:Paul Gauguin 056.jpg|mini|''Tahitiske kvinner på stranden''. Oljemaleri av [[Paul Gauguin]] fra 1891]]
I Europa utga sjøfarere som besøkte Polynesia sist på 1700-tallet [[reiseskildring]]er, der øyene ble framstilt i et romantisk lys og som idylliske steder med en fredelig befolkning som levde i en naturlig samfunnstilstand. Fortellingene falt sammen med europeiske filosofers tanker om de edle ville og samfunn som befant seg i naturtilstanden.<ref name="hh1" />

Historier om pene og lettlivete [[kvinner]] i et tropisk [[paradis]] fikk forfattere og kunstnere, som [[Robert Louis Stevenson]] og [[Paul Gauguin]], til å besøke øyene (Gauguins grav er på Hiva Oa i Marquesasøyene).

=== Fransk koloni ===
[[Fil:Lowering of the Tahitian Protectorate Flag by Governor Lacascade and Prince Hinoi, 1881.jpg|mini|Protektoratet Tahitis flagg fires i forbindelse med Frankrikes anneksjon 18. juni 1881 {{Byline|Charles Georges Spitz}}]]
Etter at [[Pomare IV av Tahiti|dronning Pomare IV]] døde i 1877 åpnet det seg muligheter for Frankrike til å sikre seg fullstendig kontroll med protektoratene og underlegge seg øvrige øygrupper i området. I 1880 ble Tahiti og de øvrige Selskapsøyene, inkludert Îles Sous-le-Vent, annektert og gjort til koloni sammen med Marquesasøyene og Gambierøyene. Anneksjonen av Îles Sous-le-Vent ble nedfelt i traktat med britene i 1887, da de to landene ble enig om [[Ny-Hebridene]].<ref>Newbury, s. 53.</ref> Îles Sous-le-Vent ble administrert ved særordninger fram til andre verdenskrig.<ref name="hh18" /> Australøyene kom under fransk kontroll i 1881 og [[Rapa Iti]] i 1900.<ref name="dict96" /> Frankrike avviste imidlertid anmodning om ratifikasjon av traktater med [[Tonga]] i 1885 og anmodning om proteksjon fra [[Påskeøya]].<ref>Newbury, s. 54.</ref>

Forsøk på plantasjedrift i andre halvdel av 1800-tallet var mislykket og kolonien Frankrike skaffet seg i 1880 var av begrenset økonomisk verdi.<ref name="hh5" />

Under [[første verdenskrig]] bombarderte de tyske krysserne [[SMS «Scharnhorst»|«Scharnhorst»]] og [[SMS «Gneisenau»|«Gneisenau»]] Papeete i september 1914. Omkring {{formatnum:1000}} polynesiere ble sendt til Europa for å kjempe på fransk side.<ref name="dict96" />

1920-tallet ble økonomiske nedgangstider. Politiske protester medførte at en rådgivende forsamling på 13 medlemmer, derav sju folkevalgte, ble innført.<ref name="dict96" />

Under [[andre verdenskrig]] stilte Fransk Polynesia seg i løpet av 1941 på [[Charles de Gaulle]] og [[De frie franske styrker]]s side. Fler enn 300 franskpolynesiere meldte seg frivillig til De frie franske styrker og 76 av dem ble drept.<ref>Fisher, Denise: [http://epress.anu.edu.au/titles/france-in-the-south-pacific/pdf-download ''France in the South Pacific: Power and Politics''], Australian National University E Press, 2013, s. 72.</ref> USA etablerte i 1942 en militærbase på Bora Bora, der {{formatnum:5000}} soldater ble stasjonert.<ref>''Historical Dictionary of Polynesia'', s. 97.</ref> Basen ble benyttet som forsyningsstasjon for ruten mellom USA og [[Australia]]. Få lokale ble sysselsatt på basen, men den fikk likevel stor økonomisk betydning. Havnen ble utbygd, det ble anlagt kystartilleri og luftforsvarsanlegg, samt flyplass på land og anlegg for å ta imot sjøfly. Det var ikke kamper i Fransk Polynesia under andre verdenskrig og betydningen av basen avtok etter hvert som amerikanerne [[Stillehavskrigen|rykket fram]] over Stillehavet. Den ble avviklet 2. juni 1946.<ref>Rottman, Gordon L.: ''World War II Pacific Island Guide. A Geo-Military Study'', Westport, CT: Greenwood Press, 2001, s. 59-64.</ref>

=== Fra koloni til territorium ===
Fram til andre verdenskrig var polynesierne franske undersåtter, men fikk statsborgerskap bare om bestemte vilkår, blant annet om utdannelse, var oppfylt. Et skifte kom etter verdenskrigen, da innbyggerne fikk [[statsborgerskap]] og det ble innført egne politiske institusjoner for territoriet. Samtidig vokste det fram en nasjonal bevegelse og i 1950 ble det første politiske partiet grunnlagt.<ref>[[#refHenningham1992|Henningham, 1992]], s. 23.</ref>

Betydningen av Tahiti økte og folk flyttet dit fra de andre øyene. I 1951 bodde halve befolkningen på Tahiti.<ref name="hh18" />

I 1958 ble det avholdt [[folkeavstemning]] om tilknytning til Frankrike. Valget sto mellom full uavhengighet og fortsatt tilknytning til Frankrike som delvis selvstyrt territorium. [[Pouvanaa a Oopa]] ledet an i kampen for selvstendighet, men det ble et flertall på 64 % for fortsatt tilknytning til Frankrike.<ref>[[#refHenningham1992|Henningham, 1992]], s. 24.</ref>

=== Atomprøvesprengninger og økt selvstyre ===
[[Fil:Mururoa lg.jpg|mini|Amerikansk spionsatellittfoto av anlegg på [[Moruroa]], der Frankrike prøvesprengte atomvåpen fra 1966 til 1996 {{Byline|[[National Reconnaissance Office]]}}]]
Frankrike gjennomførte i mange år prøvesprengninger av atombomber på atollene [[Moruroa]] og [[Fangataufa]] i Tuamotuøyene. På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur og militæranlegg i forbindelse med oppstart av [[atomprøvesprengning]]sprogrammet. Lokal arbeidskraft ble rekruttert for å ta del i byggeprosjektene. Utbyggingen fant særlig sted i Tahiti, med utbygging av havn og flyplass, og på [[Hao (Fransk Polynesia)|Hao]], [[Moruroa]] og Fangataufa. Dette medførte store offentlige investeringer og overføringer som forandret økonomien og skapte avhengighet av Frankrike. Sammen med dette fulgte velstandsutvikling, som medførte bedre helsetjenester, redusert [[spedbarnsdødelighet]] og økt levealder.<ref name="Poirine" />

På 1970-tallet medførte økt lokalt selvstyre utbygging av offentlig sektor, der tjenestemenn i selvstyreforvaltningen ble sikret lønnsnivå tilsvarende det velbetalte tilreisende franske offentlige tjenestemenn fikk.<ref name="Poirine" /> 

Fransk Polynesia fikk indre selvstyre i 1984. Selvstyreordningen ble revidert og utvidet i 1996. En ny revisjon ble foretatt i 2019.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rnz.co.nz/international/pacific-news/389950/french-polynesia-s-new-autonomy-statute-has-been-adopted|tittel=French Polynesia's new autonomy statute has been adopted|besøksdato=2019-05-26|dato=2019-05-24|språk=en-nz|verk=RNZ}}</ref> I 2004 ble Fransk Polynesia et oversjøisk land (''pays d'outre-mer'', POM) tilknyttet Frankrike.<ref>''Historical Dictionary of Polynesia'', s. 97, 99 og 101.</ref>

I mai 2013 vedtok [[FNs generalforsamling]] å sette Fransk Polynesia på listen over avhengige områder der innbyggerne har rett til å utøve selvbestemmelse om områdets framtidige tilhørighet eller uavhengighet.<ref>[http://www.france24.com/en/20130517-un-adds-french-polynesia-decolonisation-list «UN adds French Polynesia to decolonisation list»], ''France 24'', 18. mai 2013.</ref> Fransk Polynesia sto på avkoloniseringslisten også fra 1946 til 1986.