Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Europa etter Napoléon===
[[Fil:Europe 1815 map en.png|miniatyr|Europa etter [[Kielerfreden]] og [[Wienerkongressen]].]]
Allerede i januar 1814 ble Norges skjebne avgjort gjennom [[Kielfreden]], der de ble gitt fra Danmark til Sverige. Island, Færøyene og Grønland ble ikke rørt av traktaten, og forble danske, muligens fordi det var enighet om dette.<ref name=Hvene/> Norge hadde, muligens inspirert av Napoléons tro på grunnlover, skrevet en egen grunnlov og erklært selvstendighet. Truet av den svenske hæren ledet av tronarvingen [[Karl III Johan|Carl Johan]] (den dyktige forhenværende franske generalen Jean Baptiste Bernadotte), måtte nordmennene imidlertid fort gi etter. Norge kom i en svak union med Sverige der de var uavhengige innen alt annet enn utenrikspolitikk.<ref>[https://snl.no/1814_-_Det_selvstendige_Norges_fødsel Det selvstendige Norges fødsel] - SNL.no</ref>

Frankrikes videre skjebne ble avgjort i en drakamp mellom to av Europas dyktigste politikere på den tiden, Metternich og [[Charles-Maurice de Talleyrand]]. Talleyrand hadde tjenestegjort før, under og etter revolusjonen gjennom dyktig politisk manøvrering. Han lyktes i å sikre Frankrikes grenser fra før 1792 og kongetronen tilbake til Bourbon, da med [[Ludvig XVIII av Frankrike]], den henrettede [[Ludvig XVI av Frankrike]]s bror, som konge.{{#tag:ref|Ludvig XVIs sønn ble regnet som Ludvig XVII av rojalistene, kongen inkludert.|group=n}}<ref name="Side 467, Greer, Lewis">Side 467, Greer, Lewis</ref>

Metternich på sin side lyktes i å legge fredsforhandlingene til [[Wien]], og til tross for Østerrikes beskjedne innsats rent militært, fikk de mye å si for hvordan Europa skulle se ut. [[Wienerkongressen]]s tema var «legitimitet» og «restaurering».<ref name="Side 467, Greer, Lewis"/> Talleyrand ble utnevnt til utenriksminister, og deltok på Frankrikes vegne. Russland ble representert av Aleksander I, britene av [[Robert Stewart|Lord Castlereagh]], Preussen av [[Karl August von Hardenberg]] og Østerrike av Metternich. Disse fire hadde mest innflytelse på hvordan kongressen ville ende.<ref name="firefireseks">Side 446, Palmer Colton</ref> Grensene var på ingen måte en ren tilbakeføring av grensene til før 1792, men skapte en rekke nye grenser og løsninger<ref>Side 468–69, Greer, Lewis</ref>:

* Russland gikk med på møtet på betingelsen at deres erobring av [[Bessarabia]] (hovedsakelig [[Moldova]] og deler av [[Ukraina]] mellom Moldova og Svartehavet), og alt snakk om Tyrkia ble holdt utenfor.<ref name="firefirefem">Side 445, Palmer, Colton</ref>
* Storbritannia beholdt [[Malta]], [[De ioniske øyer]], [[Trinidad og Tobago]], [[St. Lucia]] og [[Mauritius]] i tillegg til store deler av India.<ref name="firefirefem" />
* Tysktalende områder som tidligere var del av Det tysk-romerske rike og under Napoléon ble til Rhinforbundet, ble nå til [[Det tyske forbund]].<ref name="fireseksnigl">Side 469, Greer, Lewis</ref> Preussen fikk mesteparten av de tyske områdene vest for Rhinen.<ref name="firefireseks" /> Østerrike og Preussen ble begge de dominante statene i Det tyske forbund, med Østerrike som den største.<ref name="fireseksnigl" />
* Nederland og Belgia ble begge selvstendige fra Frankrike, men samtidig slått sammen under [[Det forente kongeriket Nederlandene]].<ref>Side 132, Louis Vos: «Shifting Nationalism: Belgians, Flemings and Walloons» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref> [[Luxembourg]] ble selvstendig formelt, men [[Vilhelm I av Nederland]] aksepterte ikke Luxembourgs selvstendighet, og styrte det som om det var del av Det forente kongeriket.<ref>[http://www.luxembourg.public.lu/en/le-grand-duche-se-presente/histoire/histoire-mots/grand-duche-1839/index.html The emergence of the Grand Duchy in its current shape (1839)] {{Wayback|url=http://www.luxembourg.public.lu/en/le-grand-duche-se-presente/histoire/histoire-mots/grand-duche-1839/index.html |date=20171106195012 }} - Luxembourg.lu</ref> 
* I Italia ble [[Kongedømmet Sardinia|kongedømmet Sardinia-Piemonte]] (heretter «Piemonte») igjen en selvstendig stat med Sardinia og Genoa som del av riket, mens Lombardia og Veneto ble slått sammen til [[kongedømmet Lombardia-Venetia]] under Østerrike. Også Toscana gikk til Østerrike, ved at [[storhertugdømmet Toscana]] oppsto med noe utvidede områder (se også [[Italias samling]]). Kirkestaten gjenoppsto og kongeriket Napoli og Sicilia slo seg sammen til De to Sicilier, mens Sardinia gikk til Piemonte.<ref>Side 169–70, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref>
* Polen ble et dilemma. Aleksander I ønsket et selvstendig Polen med alle sine tidligere områder, og med ham som konge i en ren personalunion. Preussen gikk med på dette om [[kongeriket Sachsen]] ble gitt til Preussen. Metternich var sterkt imot dette, delvis fordi dette ville gjøre Preussen for mektig i Det tyske forbund, og delvis fordi det ville gi Russland en for stor innflytelse i Europa. Lord Castlereagh delte Metternichs bekymring, spesielt om Russland. Dette temaet ble diskutert i lang tid, og det ble til slutt Talleyrand som avgjorde det da han la sin innflytelse inn med den britisk-østerrikske linjen. Kompromisset ble at et lite Polen, [[Kongress-Polen]], ble til, med omtrent samme grenser som storhertugdømmet Warszawa. Preussen fikk to femtedeler av Sachsen, mens resten gikk til kongen av Sachsen.
* De illyriske provinser ble gitt tilbake til Østerrike som respektive Dalmatia (langs kysten) og Kroatia (inne i landet).<ref>Side 448–49, Palmer, Colton</ref>