Redigerer Europas historie (avsnitt)

==Nyere historie==

===De to verdenskriger===
{{utdypende|Første verdenskrig|Andre verdenskrig}}

Etter en relativt fredelig tid gjennom den største delen av det 19. århundre, skulle nå rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene eksplodere i [[1914]] med [[den første verdenskrig]]. På den ene siden sto [[trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]] (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) og Tyrkia, på den andre siden Serbia og [[trippelententen]] (Frankrike, Storbritannia og Russland). Italia skiftet side i [[1915]] og [[USA]] sluttet seg til ententen i [[1917]]. Til tross for at Russland trakk seg ut av krigen (på grunn av [[den russiske revolusjon]]) klarte ententen til slutt å beseire sentralmaktene høsten [[1918]].

I [[Versaillestraktaten]] fra [[1919]] påla vinnerne harde kompensasjonsplikter på Tyskland og anerkjente de nye statene (som Polen, [[Tsjekkoslovakia]] og [[Jugoslavia]]) som hadde blitt dannet i Øst-Europa av de gamle imperiene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland), på grunnlag av nasjonal selvbestemmelse. I de følgende tiår førte redsel for kommunismen og den økonomiske depresjonen til dannelsen av ekstreme [[Fascisme|fascistiske]] eller [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] regjeringer &ndash; i Italia ([[1922]]), Tyskland ([[1933]]), Spania ([[1939]])) og andre land som Ungarn.
[[Fil:Second world war europe 1941-1942 map de.png|200px|thumb|Aksemaktenes kontrollområde 1941]]

Etter å ha alliert seg med [[Mussolini]]s Italia i [[stålpakten]], underskrevet en [[Molotov–Ribbentrop-pakten|ikkeangrepsavtale]] med [[Sovjetunionen]], og etter en militær oppbygging gjennom den siste halvdel av [[1930-årene]], startet den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] [[den andre verdenskrig]] i [[september]] [[1939]]. Aksemaktene hadde i starten av krigene flere store suksesser (som [[Felttoget i Polen i 1939|erobringen av Polen]], [[Angrepet på Norge i 1940|Norge]], [[Slaget om Frankrike|Frankrike]] og Balkan før [[1941]]), men i 1941 begynte de å overstrekke ressursene. Hitlers ideologiske fiender var kommunistene i Sovjetunionen, men på grunn av at Tyskland ikke klarte å beseire Storbritannia og Italia sviktet i Nord-Afrika og Middelhavet ble aksemaktenes hærer delt mellom å forsvare Vest-Europa og Skandinavia og også å angripe Afrika. [[Operasjon Barbarossa|Angrepet på Sovjetunionen]] ble derfor ikke kraftig nok, og de tyske troppene ble [[Slaget om Moskva|stoppet utenfor Moskva]] i [[desember]] [[1941]].

De neste årene snudde krigslykken. [[Japan]], som var alliert med aksemaktene, angrep britene i Sørøst-Asia og den amerikanske marinebasen [[Angrepet på Pearl Harbor|Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], Tyskland erklærte så krig mot USA. De allierte statene vant i Nord-Afrika og [[Operasjon Avalanche|invaderte Italia]] i [[1943]], og [[Operasjon Overlord|invaderte så Frankrike]] i [[1944]]. Våren [[1945]] ble Tyskland selv angrepet av Sovjetunionen fra øst og vest av de andre allierte. Hitler begikk selvmord og Tyskland overga seg tidlig i [[mai]].

===Den kalde krigen===
{{hovedartikkel|Den kalde krigen}}

Den første og spesielt den andre verdenskrig avsluttet den førende posisjonen Vest-Europa holdt over verden. Kartet over Europa ble tegnet opp på nytt på [[Jalta-konferansen]] og senere delt mellom to maktblokker; de kapitalistiske vestlige landene i allianse med USA gjennom [[NATO]] og den østlige kommunistiske [[Warszawapakten]] ledet av Sovjetunionen.

Spenningen mellom NATO-landene og Warszawapakten økte utover på 1950- og 60-tallet, også på grunn av forhold andre steder i verden. [[Koreakrigen]] 1950-53, [[oppstanden i Ungarn]] [[1956]], [[U2-affæren]] [[1960]], byggingen av [[Berlinmuren]] [[1961]] og [[Cubakrisen]] [[1962]] brakte verden nær en ny verdenskrig. Senere på 1960-tallet ble spenningen holdt ved like gjennom [[Vietnamkrigen]] [[1965]]&ndash;[[1975]], [[Prahavåren|invasjonen i Tsjekkoslovakia]] i [[1968]] og flere andre konflikter.

Samtidig begynte de vestlige landene en prosess for politisk og økonomisk integrasjon, for å forene Europa og forhindre en ny verdenskrig. Denne prosessen førte til utviklingen av organisasjoner som [[Den europeiske union]] og [[Europarådet]].

1970-tallet blir kalt ''[[Avspenningspolitikk|avspenningstiåret]]''. Bedre dialog mellom Øst- og Vest-Tyskland under [[Willy Brandt]]s ''[[Ostpolitik]]'' og inngåelser av nedrustningsavtalene [[Salt 1]] og [[Salt 2]] var fremskritt, men fremdeles måtte forholdet mellom øst og vest betegnes som en ''kald krig''. Sovjetunionens [[Den afghansk-sovjetiske krig|krig og innblanding i Afghanistan]] og uroen i [[Polen]] rundt fagforeningen [[Solidaritet (fagforbund)|Solidaritet]] var viktige årsaker til dette.

Den sovjetiske lederen [[Mikhail Gorbatsjov]] kom til makten i [[1985]]. med sin ''[[perestrojka]]''- og ''[[glasnost]]''-politikk minsket den sovjetiske innflytelsen over Øst-Europa. De gamle kommunistiske regjeringene brøt sammen og [[Tysklands gjenforening|Vest-Tyskland absorberte Øst-Tyskland]] i [[1990]]. I [[1991]] falt Sovjetunionen selv fra hverandre, den gamle unionen ble delt i tretten nye stater, med Den russiske føderasjon som den staten som tok over Sovjetunionens sete i [[FN]]s [[Sikkerhetsrådet|sikkerhetsråd]].

Det mest voldelige bruddet skjedde i Jugoslavia. Fire av de seks jugoslaviske republikkene ([[Slovenia]], [[Kroatia]], [[Bosnia-Hercegovina]] og [[Nord-Makedonia|Makedonia]]) erklærte seg selvstendige, noe som førte til en serie kriger som i noen områder varte til [[1995]]. De siste to republikkene dannet den føderale jugoslaviske republikk under [[Slobodan Milošević]]. Milošević førte landet til krig mot NATO over [[Kosovo]], og ble avsatt av en fredelig revolusjon i oktober [[2000]]. Den føderale republikken ble omdannet til en union mellom de to republikkene [[Serbia]] og [[Montenegro]] og et vestlig demokratisk styresett ble innført.

===Den europeiske union===
{{hovedartikkel|EUs historie}}
[[Fil:European Union.png|200px|thumb|Den europeiske union, 2005]]
Prosessen for [[europeisk integrasjon]] begynte med etableringen av [[Det europeiske kull- og stålfellesskap]] mellom [[Tyskland]], [[Frankrike]], [[Italia]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]] i [[1952]], og utvidelsen til nye samarbeidsområder gjennom [[Romatraktaten]] i [[1957]]. Arbeidet var styrt av ønsket om å skape et felles europeisk marked som skulle gi bedrifter og næringsliv tilgang til markeder, kapital og arbeidskraft og på den måten skape positiv utvikling og fred mellom landene. Gjennom opprettelsen av [[Det europeiske fellesskap]] ble det etablert sterkere felles styringsorganisasjon. I [[1992]] ble [[Den europeiske union]] etablert og det ble fastsatt målsettinger om sterkere integrasjon innen økonomisk og monetær politikk, felles forsvarspolitikk og justissamarbeid.

Samarbeidet ble utvidet til nye land i [[1973]] med [[Storbritannia]], [[Danmark]] og [[Irland]], i [[1981]] med [[Hellas]] og i [[1986]] med [[Spania]] og [[Portugal]]. I [[1995]] kom [[Sverige]], [[Finland]] og [[Østerrike]] med, mens [[Norge]] for annen gang valgte å stå utenfor. 

Ved begynnelsen til det nye århundret hadde nasjonene i unionen skapt en frihandelssone og eliminert de fleste barrierer for å reise over grensene. En ny felles valuta, [[euro]]en, ble etablert elektronisk i [[1999]] og knyttet sammen de deltagende landenes valuta. Den nye valutaen ble åpnet for sirkulasjon i [[2002]] og de gamle valutaer ble etter hvert tatt ut av sirkulasjon. Men ikke alle EU medlemmene valgte å bli med i den monetære unionen, bl. a. [[Storbritannia]], [[Danmark]] og [[Sverige]].

I [[2004]] ble EU utvidet med 10 nye medlemsland i Øst- og Sør-Europa: [[Estland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Polen]], [[Tsjekkia]], [[Slovakia]], [[Ungarn]], [[Slovenia]], [[Malta]] og [[Kypros]]. Dette har gitt store konsekvenser både for de nye og de tidligere medlemmene. Størst har trolig oppmerksomheten vært om det nye store arbeidsmarkedet, som ga mange fra de nye medlemslandene en mulighet til å finne bedre betalt arbeid i Vest-Europa.

I [[2005]] strandet EUs forsøk på å skape en felles grunnlov, etter at både [[Frankrike]] og [[Nederland]] gjennomførte folkeavstemninger med negativt resultat. I debatten som fulgte, har det blitt økende tvil om de politiske lederne er i utakt med store velgergrupper. EU-systemet har som tidligere tilpasset seg realitetene og fortsetter sin integrasjon med små skritt. 

I [[2006]] ble medlemskapsforhandlingene med [[Romania]] og [[Bulgaria]] sluttført, med sikte på medlemskap fra [[2007]]. [[Tyrkia]]s forhandling om medlemskap er imidlertid mer usikkert, og det er stor indre uenighet dette temaet blant EU-landene.