Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

== De senere år ==
Da Elizabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som ''Belphoebe'' (= den vakre Diana) eller ''Astraia'' (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som ''Gloriana'', den evige ungdommelige ''[[Faerie Queene]]'' (= ''alvedronningen'') i [[Edmund Spenser]]s storstilte dikt.<ref>[[Blanche Parry]], Elizabeths fremste hoffdame bestilte hennes gravskrift i kirken Bacton Church. Datert til før november 1578, og er den første beskrivelsen av dronning Elizabeth I som Gloriana: Richardson, 145–148.</ref> Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull [[Ikonografi|ikoner]] som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.<ref name=loades92>Loades, side 92; Gaunt, side 37.</ref> Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden».<ref>Haigh, 171: «a lady whom time had surprised».</ref> Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.<ref name=loades92/>

Elizabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle,<ref>«Metaforen av drama er en passende for Elizabeths regime, for hennes makt var en illusjon – og en illusjon var hennes makt. Som Henrik IV av Frankrike overførte hun et bilde av seg selv som førte med seg stabilitet og prestisje for hennes land. Ved konstant oppmerksomhet på detaljene i hennes fullstendige framføringen holde hun de øvrige rollene på tåspissene og beholdt hennes egen rolle som dronning.» Haigh, 179.</ref> men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.<ref name = "Lds">Loades, 93.</ref> Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elizabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans [[monopol]]er.<ref>Loades, side 97.</ref> I februar 1601 forsøkte han å reise et opprør i London for å ta dronningen til fange, men svært få ble med på hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elizabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex».<ref>Black, 410.</ref>

De monopoler som Elizabeth fratok Essex var hennes typiske belønninger hun ga til hoffmenn i løpet av de siste årene av hennes regime. Hun hadde begynt å stole på dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse, framfor å spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av handel eller produksjon av ferdigvarer.<ref>Neale, side 382.</ref> Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse på offentlighetens kostnad, utstrakt krenkelser og irritasjoner.<ref>Williams, 208.</ref> Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.<ref>Black, 192–194.</ref> I hennes berømte «Gylne tale» den [[30. november]] [[1601]] viste Elizabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over til sin side med løfter og med sin vanlige appell til følelsene: <ref>Hun ga sin gylne tale ved [[Whitehall Palace]] til en deputasjon på 140 medlemmer som alle etterpå kysset hennes hånd. Neale, 383–384.</ref> «Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av våre undersåtters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha pådratt om mislighetene av vår gavmildhet, vårt folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!»<ref>Loades, side 86: «Who keeps their sovereign from the lapse of error, in which, by ignorance and not by intent they might have fallen, what thank they deserve, we know, though you may guess. And as nothing is more dear to us than the loving conservation of our subjects' hearts, what an undeserved doubt might we have incurred if the abusers of our liberality, the thrallers of our people, the wringers of the poor, had not been told us!»</ref>

[[Fil:Devereaux essex4.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Devereux, 2. jarl av Essex]], malt av [[William Segar]] i 1590.]]
[[Fil:Nicholas Hilliard 020.jpg|thumb|Maria Stuarts sønn, Jakob VI av Skottland, ble utropt til konge av England som [[Jakob I av England|Jakob I]] noen få timer etter Elizabeths død. han forlot Skottland for aldri mer å vendte tilbake.]]
Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elizabeth i hele de femten årene fram til slutten av hennes regime.<ref name = "xucglh"/> Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, økonomien ble rammet av feilslåtte innhøstinger og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.<ref>Haigh, 155; Black, 355–356.</ref> I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene. Elizabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier.<ref>Black, 355.</ref> For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på [[spion]]er og [[propaganda]] i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne et fall i offentlighetens begeistring for henne.<ref>Haigh: «The Queen and the People», s. 149–169.</ref>

En av årsakene for dette «andre regimet» til Elizabeth, slik det stundom blir karakterisert,<ref>Adams, 7; Hammer, 1</ref> var selve karakteren til Elizabeths styreorgan, det kongelige råd i [[1590-årene]], var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir [[Christopher Hatton]] i 1591.<ref>Lacey, 50</ref> Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.<ref>Doran ''Monarchy'', 216; Hammer, 1–2</ref> En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury|Robert Cecil]], sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, om de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble demonstrert i saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og at hun ikke syntes å tro på hans skyld (1594).<ref>Lacey, 117–120</ref>

Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England<ref>Black, 239.</ref> De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elizabeths regime med [[John Lyly]]s ''Euphues'' og [[Edmund Spenser]]s ''Hyrdenes kalender'' i [[1578]]. I løpet av 1590-årene nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sine glansdager, blant annet [[William Shakespeare]] og [[Christopher Marlowe]]. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper.<ref>Black, 239–245.</ref> Oppfatningen av en stor [[elisabethansk tid]] er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elizabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.<ref>Haigh, 176.</ref>