Redigerer Den greske antikkens litteratur (avsnitt)

=== Filosofi ===
[[Fil:Raffael, Leonardo als Platon.JPG|thumb|Detalj fra [[Rafael]]s berømte [[freske]] «[[Skolen i Athen]]»; [[Platon]] til venstre peker oppover mot den åndelige verden, mens [[Aristoteles]] til høyre peker utover mot den menneskelige verden]]
Den største nyvinningen på 300-tallet f.Kr. var i [[filosofi]]en. Det var mange greske filosofer, men tre navn ruver over de mange: [[Sokrates]], [[Platon]] og [[Aristoteles]]. Det er umulig å beregne den enorme innflytelse disse tenkerne hadde på det vestlige samfunn. Sokrates (død 399 f.Kr.) selv skrev antagelig ingenting, men hans tanker (eller rimelige presentasjoner av dem) er gitt av Platons tidlige sokratiske dialoger. Platon (død 347 f.Kr.) var en student av Sokrates, og grunnla Akademiet i Athen, den første [[Akademi|institusjon]] for høyere utdannelse i den vestlige verden. Platon bidro til å legge grunnlaget for vestlig filosofi og vitenskap, og hans litterære raffinement kom til uttrykk i hans dialoger, som har blitt benyttet til å undervise i en rekke emner, blant annet filosofi, [[logikk]], [[etikk]], [[retorikk]] og matematikk.

Aristoteles (død 322 f.Kr.), elev av Platon, er bortimot uten rivaler blant vitenskapsmenn og filosofer. Den første setningen i hans ''Metafysikken'' (τὰ μετὰ τὰ φυσικά) er: «Alle mennesker ved naturen ønsker å vite». Som Platon skrev han dialoger, men ingen av disse er blitt bevart. Hans hovedverker er hva som synes å representere forelesninger som han holdt i sin egen skole i Athen, ''Lyceum''. 

Med Aristoteles fikk grekerne og verden den første reelle [[Litterær teori|litteraturteorien]] i verket ''[[Poetikken]]''. Poetikken inneholdt både deskriptive og normative elementer, og ga opphav til den filosofiske [[estetikk]]en og sekundært til [[Kanon (kultur)|kanondannelsen]], det vil si «rettesnor» eller «forbilde» for litterære samlinger av hva som regnes som best ut fra bestemte kriterier. Med Aristoteles begynte ideer om skjønnlitteraturens kompliserte forhold til virkeligheten å bli diskutert. Aristoteles selv la vekt på det håndverksmessige i diktningen. Den aristoteliske estetikken verdsetter ''[[mimesis]]'', det vil si [[kunst]] som imiterer eller etterligner virkeligheten eller annen kunst, mens dikternes originalitet i seg selv ikke hadde samme verdi. Diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk.

Aristoteles var på måter en overveldende filosof som dominerte mange emner: [[fysikk]], [[metafysikk]], [[poesi]], [[teater]], [[musikk]], [[logikk]], [[retorikk]], [[politikk]], [[etikk]], [[biologi]] og [[zoologi]]. Sammen med Platon er han en av de viktigste innen vestlige filosofi. Hans syn på fysikk strakte seg langt inn i [[renessansen]]. Innenfor biologien ble hans observasjoner først korrigert på 1800-tallet. Hans verker inneholder de første kjente formelle studiene av logikk. Innen [[metafysikk]] har «aristotelisme» hatt stor innflytelse på filosofien i [[jødedommen]] og [[islam]] under [[middelalderen]], og fortsetter å påvirke [[kristen]] [[teologi]]. Hans interesseområder var enormt, og med hans død gikk den klassiske tid i gresk litteratur mot sin slutt.