Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Militære erfaringer fra krigen ==
General [[Sebastiano Viscont Prasca]] stadfestet i sine memoarer om at den mislykkede offensiven først og fremst skyldes dårlig organisering, personlige agendaer hos de involverte personligheter, korrupsjon og manglende samarbeid mellom de italienske generaler ansvarlig for planlegging og den operative ledelsen. Prasca sammenlignet den hardnakkende greske motstanden i Epiros med tyrkernes i [[slaget ved Gallipoli]] under [[1. verdenskrig]]. Samtidig er Prasca ansett som en av de ansvarlige for den fatale undervurderingen av den greske hærens reelle styrke med påfølgende tilbakeslag som skyldes utilstrekkelige planlegging som ikke tok i betraktning de topografiske betingelser omkring et felttog i Epirus. De italienske styrkene hadde dels alvorlige taktiske problemer, ettersom de var forholdsvis svake på infanteriområdet med kun to regimenter per. divisjon. Men italienerne var overlegne i artilleri og morterskyts, og hadde absolutt herredømme i luften, selv om man hadde ikke klarte å utnytte det på en ordentlige måte. Dårlig motivasjon i motsetning til grekerne og det vanskelige terrenget i Epiros, som var vitalt for det greske forsvaret, hadde også en betydelig rolle for resultatet av kampene.

Dessuten hadde italienerne begått feil på det strategiske nivået som affekterte krigsinnsatsen under ledelse av Mussolini og overkommandoen. Knapt en måned før invasjonen, den [[1. oktober]] [[1940]], beordret Mussolini demobilisering av halvdelen av den italienske hær, et tiltak som ble uten motmæle akseptert av generalstaben, selv om general [[Mario Roatta]] advart om at dette vil gjør en stor del av hæren ubrukelig i mange måneder. Hertil skulle den vedvarende undervurderingen av den greske beredskapsevnen dømme den planlagte invasjonen til mislykkelse allerede i starten.

Som den italienske historiker Renzo De Felice skrev: «Den militære overlegenhet (numerisk og teknologisk) var alltid, i de første måneder av krigen på grekernes side. Italienerne hadde kun åtte divisjoner i Albania (og to av disse stod overfor den jugoslaviske hær) i oktober 1940 mens grekerne i starten hadde 14 divisjoner, som var veltrent på å kjempe i deres fjellrike terreng. Den greske hær brukte alle stående ressurser til rådighet for å gjennomføre deres seierrike forsvar og motangrep. Som et resultat ble det tyske angrepet i Operasjon Marita kun møtt med begrenset motstand fra de utmattede grekerne i april 1941.» En andre bemerkelsesverdig feil med den italienske offensiven var at man hadde ikke gjort angrep på De joniske øyer eller Kreta, som var åpenbare og forholdsvis vergeløse mål, som kunne ha gitt Italia sterke fremskutte baser for deres flåte og flyvåpen.