Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

===Den første utvidelsen===
I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt, i juli 1967 søkte også Norge. Sverige (uspesifisert tilknytningsform), Danmark og Irland søkte også medlemskap. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.<ref name=":1">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan | isbn = 8200223833 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060920003 | side = }} </ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170307 | isbn = 8203164935 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082106070 | side = }} </ref> Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.<ref name="Rike" /> EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».<ref name="Tiden" />

Danmark, Irland, Norge og Storbritannias søkeprosess var mer eller mindre ferdig i 1972. Det ble holdt folkeavstemninger i de fire landene i forbindelse med å tre inn i EF høsten og vinteren 1972. I alle landene unntatt Norge var befolkningen for medlemskap. Danmark, Irland og Storbritannia trådte inn i fellesskapet med virkning fra 1. januar 1973.

Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.<ref name="aarhundret2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012|tittel=Det 20. århundre|forlag=Aschehoug|isbn=8203164935|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref> USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.<ref name="Bergesen2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014072406087|tittel=Internasjonal politikk|forfatter=Bergesen, Helge Ole|forlag=Aschehoug|isbn=8203320317|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1994}}</ref>