Redigerer Den eritreisk-etiopiske krig (avsnitt)

=== Stillstanden ===
Ingen av partene hadde kommet nærmere en militær løsning på konflikten, som hadde kjørt seg fast i  løpet av sommeren, og den årlige [[monsun]]en på høsten og vinteren nærmet seg. Den glohete sommeren hadde tørket ut landskapet langs grensen som er gjennomskåret av uttørrede elveløper og våtmark som raskt blir oversvømmet med regnet. Det ville ikke ha vært mulig å innlede større operasjoner før enn tidlig i det neste året, dermed var en skrøpelig stillstand oppstått mens begge parter forberedte seg på det neste året. 

Diplomatisk sett ble årstiden meget intens mens det rådet stillstand mellom styrkene på de tre frontene. USA og [[Algerie]] støttet av OAU, [[EU]] og [[FN]] forsøkte å få bilegge konflikten med diplomatene [[Anthony Lake]] som representerte USA og [[Ahmed Ouyahia]] som representerte Algerie, i spissen. Eritrea annonserte 14. juli at de sluttet seg til fredsplanen basert på tre hovedtekster for en avslutning på krigen: enigheten om en rammeplan (''the Framework Agreement''), den formelle planen (''the Modalities'') og den tekniske enigheten (''the Technical Agreement''). Men eritreerne gjorde verden oppmerksom på den kontroversielle deportasjonen av etiopierne med eritreiske pass, og etiopierne reagert ved å sette seg på bakbeina. Forhandlingene ble langvarige og frustrerende for samtidige parter, der begge krigsførende parter gradvis manøvrerte seg om hverandre under kraftige press fra USA, EU, OAU og FN.

Den etiopiske fremferden under forhandlingene på senåret skyldtes statsminister Meles' hensikter om å fremstille Etiopia som et offer for eritreisk aggresjon, og forsøkte å vinne seg ryggdekning internasjonalt sett, men endte opp med å skape sterk frustrasjon med kraftig kritikk mot Etiopia. Et viktig møte fant sted mellom representanter fra begge land i Alger fra 29. april til 5. mai 2000, men uten resultat. Eritrea ønsket at Etiopia også skulle slutte seg til fredsplanen, men Etiopia var av den meningen at eritreerne også måtte slutte seg til den tekniske enigheten som forutsatte en tilbaketrekning fra de omstridte områdene. Eritrea ønsket å gjøre dette først etter at en våpenhvile var innført. Dette ville ikke Etiopia gå med på.

Den amerikanske utsendingen [[Richard Holbrooke]], på vegne av [[FN]], dro til Addis Abeba og Asmara, men oppnådde ikke noe mer etter det siste møtet med Afwerki den 9. mai 2000. [[International Institute of Strategic Studies|Det internasjonale institutt for strategiske studier]] (IISS) kom med en foreløpig konklusjon at fredsforhandlingene under krigen hadde mislyktes fordi meglerne forsto ikke dybden av konflikten hos ledelsene i begge land. Grensekonflikten var i virkeligheten en kollisjon mellom personligheter, president Afwerki og statsminister Zenawi, som ble trukket inn sentrale interesser knyttet til begge land. Med et så nært forhold i fortiden var krigen blitt meget personlige mellom regjeringene.

I mellomtiden fortsatte krigen med mindre oppblussninger. Et sivilt privatfly, fløyet av en svenske og en brite, av type Learjet 35A, kom ved en feil over grensetraktene, og ble skutt ned av etiopisk luftvern den 28. august. Et mindre slag brøt ut på Tsorona-Zalambessa-fronten den 6. september, etiopierne hevdet de hadde slått tilbake en eritreisk bataljon og påført dem et tap på «90 døde og 120 sårede». På Mereb-Setit-fronten raste et syv timer langt slag ved en mindre elv i området, etiopierne hevdet eritreerne hadde et tap på «335 falne» 23. oktober 1999. På Bure-fronten brøt et mindre slag ut sytti kilometer fra Assab den 23. februar 2000.

I den etiopiske hovedstaden hadde man konkluderte med at det ikke vil være mulig å få en aksepterbar løsning på konflikten så lenge eritreerne okkuperte de omstridte områder med sterke militære styrker. Statsminister Zenawi hadde besluttet seg for å ødelegge det eritreiske militæret, og fra den 4. mai 2000 startet de etiopiske artilleristene en tung beskytning av mål langs de tre frontene. FN reagerte resolutt på dette, og vedtok resolusjon 1298 med [[embargo]] mot våpenkjøp av begge land den 17. mai 2000.