Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

==Seier og etterspill==
Historikere har diskutert om hvorvidt Konføderasjonen kunne ha vunnet krigen. De fleste forskere legger vekt på at Unionen hadde en uoverstigelig langsiktig fordel over Konføderasjonen med tanke på industriell styrke og befolkning. Konføderasjonens handlinger kunne bare forsinke nederlaget, hevdes det. Historikeren [[Shelby Foote]] uttrykte dette slik: «Jeg tror at Nord kjempet krigen med en hånd på ryggen... Dersom det hadde vært flere seiere for Sør, og langt flere, ville Nord rett og slett tatt frem den andre hånda fra ryggen. Jeg tror ikke Sør noen gang hadde mulighet til å vinne den krigen.<ref>Ward 1990 s. 272</ref>» Konføderasjonen forsøkte å vinne uavhengighet ved å holde ut til Lincoln ble erstattet som president. Men etter at Atlanta falt og Lincoln beseiret McClellan i valget i 1864, forsvant alt håp om en politisk seier for Sørstatene. På dette tidspunktet hadde Lincoln lyktes i å skaffe seg støtte fra grensestatene, krigsdemokratene, frigjorte slaver, Storbritannia og Frankrike. Ved å beseire demokratene og McClellan, beseiret han også [[Copperheads]] og deres fredsplattform.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 771–772</ref> Lincoln hadde også funnet militære ledere som Grant og Sherman som kunne utnytte Unionens tallmessige fordel i slag ovenfor Konføderasjonens arméer. Generaler som ikke nølte med å utgyte blod vant krigen, og fra slutten av 1864 var det ikke håp for Sørstatene. 

På den andre siden har [[James M. McPherson|James McPherson]] hevdet at Nords fordel i befolkning og ressurser gjorde en seier for Nordstatene sannsynlig, men ikke uunngåelig. Konføderasjonen trengte ikke invadere og holde fiendtlig territorium for å vinne, men trengte bare å utkjempe en forsvarskrig for å overbevise Nord om at krigens pris for å vinne var for høy. Nord måtte erobre og holde store fiendtlige territorier og beseire de konfødererte arméene for å vinne.<ref>James McPherson, Why did the Confederacy Lose?</ref>

Viktig var også Lincolns overbevisende rasjonalisering av det nasjonale formålet og hans dyktighet i å holde grensestatene forpliktet på Nordstatenes sak. Lincolns tilnærming til emansipasjonen var treg, men erklæringen var effektiv bruk av presidentens krigsmakt.<ref name="WarLeader">{{cite web |last=Fehrenbacher |first=Don |title=Lincoln's Wartime Leadership: The First Hundred Days |url=http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |date=2004 |publisher=University of Illinois |accessdate=2007-10-16 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20060513052953/http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |archivedate=2006-05-13 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-10-16 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20060513052953/http://www.historycooperative.org/journals/jala/9/fehrenbacher.html |arkivdato=2006-05-13 |url-status=død }}</ref>
{| align=right class="wikitable" style="text-align: center; margin:2em"
|+ Sammenligning av Nord og Sør<ref>Jernbanelengden er fra: [[Chauncey Depew]] (red.), ''One Hundred Years of American Commerce 1795–1895'', s. 111; For andre data se: [http://www2.census.gov/prod2/decennial/documents/1860c-01.pdf 1860 US census] and Carter, Susan B., red. ''The Historical Statistics of the United States: Millennial Edition'' (5 vols), 2006.</ref>
! !! Nord !! Sør
|-
| Total befolkning || 22 100 000 (71 %) || 9 100 000 (29 %)
|-
| Fri befolkning || 21 700 000 || 5 600 000
|-
| Slaver i grensestatene i 1860 || 400 000 || -
|-
| Slaver i Sør i 1860 || - || 3 500 000
|-
| Soldater || 2 100 000 (67 %) || 1 064 000 (33 %)
|-
| Jernbane ([[miles]])|| 21 788 (71 %) || 8 838 (29 %) 
|-
| Industriell produksjon || 90 % || 10 %
|-
| Våpenproduksjon || 97 % || 3 %
|-
| Bomullsballer i 1860|| Ubetydelig || 4 500 000 
|-
| Bomullsballer i 1864|| Ubetydelig || 300 000 
|-
| Eksport før krigen|| 30 % || 70 %
|}
Den mer industrialiserte økonomien i Nord hjalp til i produksjonen av våpen, ammunisjon og forsyninger, i tillegg til finanser og transport. Tabellen viser den relative fordelen til Unionen over Amerikas konfødererte stater i begynnelsen av krigen. Fordelene økte raskt under krigen siden den nordlige økonomien vokste, Konføderasjonens territorium skrumpet inn og dens økonomi ble svekket. Nordstatenes befolkning var 22 millioner mot Sørstatenes 9 millioner i 1861. Den sørlige befolkningen inkluderte mer enn 3,5 millioner slaver og rundt 5,5 millioner hvite. Dette gjorde at den sørlige hvite befolkningen var tallmessig underlegne i forholdet fire til en, sammenlignet med Nord.<ref name="Tread">{{cite book|last=Crocker III|first=H. W.|title=Don't Tread on Me|url=https://archive.org/details/donttreadonme40000croc|publisher=Crown Forum|date=2006|location=New York|page=[https://archive.org/details/donttreadonme40000croc/page/162 162]|isbn=9781400053636}}</ref> Forskjellen vokste ettersom Unionen kontrollerte flere og flere sørlige territorier med garnisoner og avskar delen av Konføderasjonen vest for Mississippi. Til å begynne med kontrollerte Unionen 80 % av skipsverft, dampskip, elvebåter og marinen. Dette ble forsterket gjennom et massivt byggeprogram for båter. Dette gjorde det mulig for Unionen å kontrollere elvesystemene og å legge hele den sørlige kystlinjen under blokade.<ref>McPherson 313–16, 392–3</ref> Gode jernbaneforbindelser mellom Unionens byer gjorde det mulig med rask og billig bevegelse av styrker og forsyninger. Transporten var mye tregere og vanskeligere i Sørstatene som ikke var i stand til å styrke sitt mye mindre jernbanesystem, reparere skader eller til og med utføre rutinemessig vedlikehold.<ref>Heidler, David Stephen, ed. Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History (2002), 1591–98</ref> Davis mislyktes i å opprettholde positive og produktive forhold med statsguvernørene (særlig [[Joseph E. Brown]] i Georgia og [[Zebulon Baird Vance]] i Nord-Carolina). Dette skadet hans evne til å trekke fordel av regionale ressurser.<ref>McPherson 432–44</ref> Konføderasjonens «[[King Cotton]]»-fortolkning av verdensøkonomien førte til slett diplomati, som å nekte å levere bomull før blokaden startet.<ref>Heidler, David Stephen, ed. Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History (2002), 598–603</ref> 

Emansipasjonserklæringen gjorde det mulig for afroamerikanere, både frie fargede og flyktende slaver, å slutte seg til Unionshæren. Rundt 190 000 meldte seg frivillig<ref name="SpartSchool">{{cite web|title=Black Regiments|url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|accessdate=2007-10-16|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20071010140324/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|archivedate=2007-10-10|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2007-10-16|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071010140324/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm|arkivdato=2007-10-10|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-07-16 |arkiv-dato=2014-04-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140419160044/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/USACWcolored.htm |url-status=yes }}</ref>, noe som ytterligere forsterket den tallmessige fordelen Unionshæren hadde over de konfødererte som ikke våget å bruke den tilsvarende mannskapskilden av frykt for å fundamentalt undergrave slaveriets legitimitet. Frigjorte slaver tok seg for det meste av garnisonstjenester og kjempet i tallrike slag i 1864–65.<ref>Ira Berlin et al., eds. ''Freedom's Soldiers: The Black Military Experience in the Civil War'' (1998)</ref> Europeiske [[innvandring til USA|immigranter]] sluttet seg til Unionshæren i store antall, inkludert 177 000 som var født i Tyskland og 144 000 født i Irland.<ref>Albert Bernhardt Faust, ''The German Element in the United States'' (1909) [http://books.google.com/books?id=4xgOAAAAIAAJ&pg=PA522&lpg=PA522&dq=germans+AND+civil+AND+war+AND+gould&source=web&ots=KhtwwD2mGo&sig=7rs7jopLtN3azHzg0pBDsKVlTf4&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=1&ct=result#PPA523,M1 p. 523 online]</ref>
===Rekonstruksjon===
Lederne i Nordstatene var enige om at seier ville kreve mer enn slutt på kampene. Den måtte inneholde de to krigsmålene: Utmeldingene fra Unionen måtte fullstendig omgjøres og alle former for slaveri måtte fjernes. De var kraftig uenige i kriteriene for disse målene. De var også uenige i graden av føderal kontroll som skulle innføres på Sør og prosessen som Sørstatene skulle reintegreres i Unionen med. 

Rekonstruksjonen som startet tidlig i krigen og tok slutt i 1877, involverte en kompleks og raskt endrende serie av føderal og statlig politikk. Langtidsvirkningen kom i de tre [[Reconstruction Amendments|rekonstruksjonstilleggene]] til [[USAs grunnlov|den amerikanske konstitusjonen]]: det trettende som avskaffet slaveriet, det fjortende som utvidet føderal beskyttelse gjennom lov til borgere uten tanke på rase og det femtende tillegget som avskaffet raserestriksjoner i stemmeretten. Rekonstruksjonen endte i forskjellige stater på forskjellige tidspunkt, de siste tre gjennom [[1877-kompromisset]]. Kompromisset førte til at føderale styrker forlot Sørstatene. Etterpå fulgte rasesegregering og [[Jim Crow-lovene]].

===Resultater===
[[Fil:Grand Army of the Republic by Swatjester.jpg|thumb|Monument til ære for [[Grand Army of the Republic]], organisert etter krigen.]]
Slaveriet opphørte i USA våren 1865 da Konføderasjonens arméer overga seg. Alle slaver i Sørstatene ble frigjort av Emansipasjonserklæringen som sa at slaver i Konføderasjonens områder var frie. Slaver i grensestatene og områder i sør kontrollert av Unionen, ble satt fri gjennom statenes handlinger eller av det trettende grunnlovstillegget den 6. desember 1865. Total gjenoppretting av Unionen var resultatet av den turbulente perioden kjent som rekonstruksjonen. Krigen førte til rundt 1 030 000 døde og sårede (3 % av befolkningen), inkludert rundt {{formatnum:620000}} døde soldater, av disse døde to tredjedeler av sykdom.<ref name="StatsWarCost">{{cite web |last=Nofi |first=Al |title=Statistics on the War's Costs |publisher=Louisiana State University |date=2001-06-13 |url=http://www.cwc.lsu.edu/other/stats/warcost.htm |accessdate=2007-10-14 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070711050249/http://www.cwc.lsu.edu/other/stats/warcost.htm |archivedate=2007-07-11 }}</ref> Krigen førte til like mange amerikanske dødsfall som alle dødsfall i andre amerikanske kriger til sammen.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, page xix (from the introduction by C. Vann Woodward as of 1988)</ref> Basert på tall fra folketellingen i 1860, døde 8 % av alle hvite menn mellom 13 og 43 år i krigen, 6 % i nord og hele 18 % i sør.<ref name="HarvardCraig">{{cite web |last=Lambert |first=Craig |title=The Deadliest War |publisher=Harvard Magazine |date=mai–juni 2001 |url=http://www.harvardmagazine.com/on-line/050155.html |accessdate=2007-10-14 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070927225020/http://www.harvardmagazine.com/on-line/050155.html |archivedate=2007-09-27 }}</ref> En grunn til det høye antallet drepte på slagmarken var bruken av taktikker fra [[Napoleonskrigene]] som direkte frontalangrep. Soldatene ble [[desimering|desimert]] da de stod oppstilt i linjer på slagmarken på grunn av at riflene var mer nøyaktige, [[minié-prosjektil]]er og (nær slutten av krigen for Unionshæren) våpen som [[Spencer-karabin]] og noen få eksperimentelle [[Gatlingvåpen]]. Dette førte til [[skyttergravskrig]]føring, en taktikk som var mye i bruk under [[første verdenskrig]].
{{-}}