Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Nye strukturer=====
[[Fil:Church and skyscraper, Shanghai.JPG|thumb|Den protestantiske Mu'en-kirken i Shanghai (fra 1887). Fotografert i 2003, til venstre er det senere kommet nok en skyskraper.]] 
Protestantene opprettet under et møte i oktober [[1980]] en ny struktur, ''«Kinas kristne råd»'', som skulle fungere parallelt med [[Tre-selv-kirken]]. Tre-selv-kirken tilsluttet seg på nytt regjeringens ''fellesfronts''politikk ved å erklære kirkelig aktivt samarbeid i landets sosialistiske modernisering. Kinas kristne råd skulle hjelpe kirken med å oppfylle sine religiøse og sjelesørgeriske oppgaver. De to strukturene fikk felles underkomiteer, og mange personer holdt sammenlignbare stillinger både i Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Denne særegne dualiteten kan sies å reflektere at den offentlig anerkjente protestantisme hadde to innretninger: På den ene side vendte den blikket mot sine sjelesørgeriske oppgaver i forhold til sine troende, og på den annen side var den forpliktet på samarbeid med kommunistpartiets religionspolitikk. På statlig side var ''Rådet for religiøse anliggender'' det utøvende organ for statens religionspolitikk og det organ kirken måtte forholde seg til i alle kirke-stat-spørsmål.

Den kinesiske protestantisme var ikkekonfesjonell i den forstand at de forskjellige protestantiske trosretninger som ble lagt sammen i [[1950-årene]] nå var blitt homogenisert, og Kinas kristne råd var paraplyorganisasjon over alle lokalmenigheter. Det ble utviklet en felles katekisme. Selv om de tidligere protestantiske trosretninger ikke lenger eksisterte, vedvarte spor av de forskjellige skikker og trosretninger i daglig kirkeliv.

Det forente nasjonale teologiske seminar i [[Nanjing]] var det første seminaret som ble åpnet etter kulturrevolusjonen. Siden åpnet et dusin flere seminarer og teologiske skoler i de viktigste storbyer, med både mannlige og kvinnelige studenter.