Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Protestantene etter 1980====

=====Nye strukturer=====
[[Fil:Church and skyscraper, Shanghai.JPG|thumb|Den protestantiske Mu'en-kirken i Shanghai (fra 1887). Fotografert i 2003, til venstre er det senere kommet nok en skyskraper.]] 
Protestantene opprettet under et møte i oktober [[1980]] en ny struktur, ''«Kinas kristne råd»'', som skulle fungere parallelt med [[Tre-selv-kirken]]. Tre-selv-kirken tilsluttet seg på nytt regjeringens ''fellesfronts''politikk ved å erklære kirkelig aktivt samarbeid i landets sosialistiske modernisering. Kinas kristne råd skulle hjelpe kirken med å oppfylle sine religiøse og sjelesørgeriske oppgaver. De to strukturene fikk felles underkomiteer, og mange personer holdt sammenlignbare stillinger både i Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Denne særegne dualiteten kan sies å reflektere at den offentlig anerkjente protestantisme hadde to innretninger: På den ene side vendte den blikket mot sine sjelesørgeriske oppgaver i forhold til sine troende, og på den annen side var den forpliktet på samarbeid med kommunistpartiets religionspolitikk. På statlig side var ''Rådet for religiøse anliggender'' det utøvende organ for statens religionspolitikk og det organ kirken måtte forholde seg til i alle kirke-stat-spørsmål.

Den kinesiske protestantisme var ikkekonfesjonell i den forstand at de forskjellige protestantiske trosretninger som ble lagt sammen i [[1950-årene]] nå var blitt homogenisert, og Kinas kristne råd var paraplyorganisasjon over alle lokalmenigheter. Det ble utviklet en felles katekisme. Selv om de tidligere protestantiske trosretninger ikke lenger eksisterte, vedvarte spor av de forskjellige skikker og trosretninger i daglig kirkeliv.

Det forente nasjonale teologiske seminar i [[Nanjing]] var det første seminaret som ble åpnet etter kulturrevolusjonen. Siden åpnet et dusin flere seminarer og teologiske skoler i de viktigste storbyer, med både mannlige og kvinnelige studenter.

=====Husmenigheter=====
I tillegg til de etter hvert 12&nbsp;000 offisielt registrerte protestantiske kirker (2000) var det et meget stort antall grupper med protestantisk kristen selvforståelse som foretrakk å møtes i hjemmene eller andre steder. Uttrykket [[kinesiske husmenigheter|huskirke]]r (eller husmenigheter) ble benyttet hyppig i Vesten, da med den tilleggskarakteristikk at de møtes slik fordi de tok avstand fra ''Kinas kristne råd''. Dette var sikkert riktig i mange tilfeller, men likevel er bildet ikke så entydig. Det er en overforenkling å forestille seg de registrerte protestantiske menigheter og husmenighetene som to diametralsk motsatte størrelser. Slike utenomkirkelige forsamlingsmåter er intet ukjent fenomen innen protestantisk kristenliv, og det finnes også fremdeles en rekke fellesskap som ikke har noen lokal kirke i rimelig nærhet. Mange av de titusener av «møtesteder» er registrerte og anerkjente av  Kinas kristne råd.

Samtidig må det fastholdes at det er en rekke av huskirkene som samlet seg slik nettopp i avstandtagen fra enhver regjeringsregulering og nektet ethvert samarbeide med Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Mange av de kristne det her dreier seg om tilhørte bibelfundamentalistiske miljøer, og levde under konstant trussel om bøtelegging og arrestasjon, og fare for at deres uregistrerte møtesteder skulle bli tatt fra dem eller regelrett revet. Etter kampanjen mot [[Falun Gong]] tok til i [[1999]] tiltok slike forfølgelsestiltak kraftig.

=====Statistiske overslag=====
En del i den etablerte protestantiske kirke var av den mening at de selvisolerende kristne fellesskapene hadde utviklet alvorlige læremessige uregelmessigheter, og det oppstod en debatt om alle disse kristent inspirerte bevegelsene kunne betraktes som genuint kristne. Overslag over det totale antall protestantiske kristne har blant annet av den grunn spriket sterkt. Rundt år 2000 tenderte de fleste overslag både i og utenfor Kina mot et antall på rundt 15 millioner protestanter i den registrerte kirke, og i tillegg minst like mange i undergrunnen. Det ble regnet med mer enn 1&nbsp;400 pastorer og flere tusen evangelister og andre leke medarbeidere. Tendensen var utvilsomt stigende, og mange har lagt merke til at det langt i fra bare er landsens folk som blir kristne, men også velutdannede unge byborgere.<ref name="usccb.net">{{kilde www |url=http://www.usccb.net/conference/conference21/Paper_Fielder15Jul05.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-05-13 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20081007090752/http://www.usccb.net/conference/conference21/Paper_Fielder15Jul05.pdf |arkivdato=2008-10-07 }} Caroline Fielder: ''The Growth of the Protestant Church in China''. Dokument presentert for 21st National Catholic China Conference i Seattle i USA i juli 2005. Nettsted besøkt 6. mai 2007.</ref><ref>David Aikman: ''Jesus in Beijing: How Christianity is Transforming China and Changing the Global Balance of Power'', Washington DC: Regnery Publishing, Inc. 2003</ref>

Senere overslag, fremdeles sterkt sprikende og de høyeste utvilsomt påvirket av en ubendig optimisme, er kommet opp i mellom 60 og 100 millioner protestanter (tall hørt i 2005 - 2007), ja man har til og med sett at vilt optimistiske overslag er blitt tolket som tilbakeholdne og så er blitt ytterligere ekstrapolert til 150 til 200 millioner, noe som har utløst oppgitthet i fagkretser.<ref>Tony Lambert: ''«Counting Christians in China: A Cautionary Report»'' i ''International Bulletin of Missionary Research'' 1/1/2003, s. 1</ref> Men selv om det rette antallet kanskje skulle være en del under dette spennet, noe som er mulig/sannsynlig, men ikke sikkert, står man overfor den paradoksale situasjonen at protestantisk forkynnelse aldri har hatt noen mer fruktbar grobunn verken i Kina eller noe annet sted i verden enn den har hatt i Folkerepublikken etter Mao Zedongs død. Det er på det rene at et er skjedd en fenomenal vekst; et uttrykk som har vært brukt er ''Jidujiao Re'' («kristendomsfeber»).<ref name="usccb.net"/> Den har ikke vært jevnlig fordelt; særlig påtakelig har den vært i visse storbyer og for eksempel i provinsen Fujian, der protestantismen alltid hadde vært sterkere enn i omliggende områder. Veksten er under enhver omstendighet langt kraftigere enn befolkningsveksten og raskere en noen annen religions vekst i landet.<ref>Xiao Zhitian: ''«Reflections on the Long Term Character of Religion: Insights from Christianity Fever»'' i ''China Study Journal'', December 1991, s. 20</ref> Dette var bakgrunnen for et internt dokument fra Det kinesiske kommunistpartis Sentralkomite i [[2004]] som gikk inn for at man igjen styrket fremmet av areisme innenfor utdannelsessystemet.<ref name="usccb.net"/><ref>Jfr. «Notice on further strengthening Marxist atheism research, propaganda and research» fra Department of Propaganda of the Central Committee of the CPC: No (2003) 13, gjengitt i ''China Study Journal'', vol. 19 No 2/3, 2004, s. 51</ref> Antallet studieplasser for religionsplasser er blitt redusert, og det kan spores en frykt blant myndighetene for utenlandsk «infiltrasjon».<ref name="usccb.net"/>

At antallet kristne er økt kraftig ble også rapportert i kinesisk presse. I februar [[2007]] skrev [[Folkets Dagblad]] om en religionssosiologisk undersøkelse foretatt av et universitet i Shanghai som kom til at antallet religiøse var på ca. 300 millioner, tre ganger flere enn myndighetenes overslag, og at 40 millioner av dem var kristne (protestanter og katolikker).<ref>{{kilde www |url=http://www.usccb.net/church-updates/Religious%20Believers%20Thrice%20the%20Estimate07Feb07.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-05-07 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070928015212/http://www.usccb.net/church-updates/Religious%20Believers%20Thrice%20the%20Estimate07Feb07.pdf |arkivdato=2007-09-28 }} Wu Jiao: ''«Religious Believers Thrice the Estimate»'', i ''China Daily'' 7. februar 2007. Nettsted besøkt 7. mai 2007</ref>

Protestantismen i Kina er ingen enhetlig størrelse. I 1949/1950 var den delt i to hovedstrømninger: På den ene side de klassiske konfesjonelle trossamfunn (anglikanske, metodistiske, lutherske, osv) som så ble tvunget sammen i Tre-selv-kirken, og på den annen side de mange og sammenlagt svært store kinesiske stort sett ikkekonfesjonelle små og store kirker og menigheter av generell protestantisk type og oftest med karismatiske trekk. Disse ble i liten grad med i Tre-selv-kirken og ble dermed nesten umiddelbart hardt forfulgt. Etter kulturrevolusjonen finnes fremdeles Tre-selv-kirken selv om det er gjenoppstått til en viss grad egne grupper som tidligere var tvunget inn i den; de gamle kinesiske huskirkemiljøer er også kommet for dagen igjen.  Men det som kanskje er den protestantiske hovedtyngde er tilkommet ved helt nye menighetsdannelser og som ikke i særlig grad har - eller i praksis forholder seg til - røtter i den protestantiske kirkelige geografi fra før kommunismen. Av dem er det også miljøer der religiøse sammenblandinger er funnet sted. Statistiske overslag over disse forskjellige segmenters relative styrke er det ennå (2007) vanskelig å foreta.

Selv om protestantiske grupper vokser meget sterkt over hele landet, peker særlig provinsene [[Henan]], [[Zhejiang]] og [[Fujian]] seg ut. En fremskriving av økningen inntil årene etter årtusenskiftet og frem til 2025 kan til og med gi en kristen (protestantisk og katolsk) befolkningsandel på over 50 prosent før da. Men det er ingen gitt å oppgi en slik prognose som sannsynlig; den betinger at ingen faktorer endrer seg, noe som er usannsynlig over en så lang tid.<ref>Thierry Meynard, S.J.: «Christianity, State and Civil Society in Today's China», i ''The Ricci Bulletin'', Taipei Ricci Institute, 2005, s. 19</ref>

=====Protestantisk samfunnsaksjon og offentlighetsarbeid=====
I [[1985]] ble ''Vennskapelighetsstiftelsen'' (engelsk: Amity Foundation) opprettet på initiativ blant annet av den tidligere anglikanske biskop [[K. H. Ting]]. Den representerte en helt ny form for protestantisk samfunnsinnsats i det moderne Kina. Stiftelsen konsentrerte sin innsats om særlige behov innen utdannelse, helse og velferd, og hadde prosjekter i fattigslige deler av Vest-Kina, prosjekter for eldre og for arbeidsløse.

Stiftelsen lyktes også i å få støtte fra utenlandske kristne organisasjoner til sitt virke; penger, utstyr, eksperter, språklærere.

Vennskapelighetsstiftelsens andre store virksomhet var dens forlagshus og trykkeri. Tidligere var protestantiske publikasjoner avhengige av statseide trykkerier. I juli 1995 begynte deres trykkeri med bibeltrykk, og kom i løpet av få år over ti millioner trykte bibler. Det ble også trykket annet kristent materiale, og rent allmennyttige utgivelser. Tre-selv-kirkens og Kinas kristne råds offisielle publikasjon ''Tianfeng'' («Den himmelske vind») var som forsåvidt all religiøs litteratur underlagt strikt kontroll og var utilgjengelige gjennom vanlige bokhandlere. Det var bare tillatt å distribuere den i kirkens lokaler eller ved abonnement eller etter bestilling.

=====Teologisk opplæring i Kina og utenlands=====
Kinas kristne råd hadde frem til 1999 opprettet og begynt å drive 18 protestantiske teologiske seminarer og bibelskoler, enten på nasjonalt, regionalt eller provinsielt nivå. Antallet menn og kvinner som søkte slik teologisk utdannelse var sterkt økende, og gitt både den personalmangel man kom ut av kulturrevolusjonen med og den eksplosive kirkevekst var disse 18 institusjoner utilstrekkelige for å møte behovet for nye pastorer og teologer. Protestantiske kirker utenfor Kina var tidlig rede til å assistere der det var mulig og ønsket. Fra 1987/1988 begynte det å dukke opp studieprogrammer for kinesiske protestanter ved seminarer og universiteter utenfor Kina. Et voksende antall ble sendt til [[USA]], [[Canada]], [[Storbritannia]] og [[Tyskland]] med det for øye å kunne vende tilbake til hjemlandet som dosenter ved kinesiske seminarer. Fra [[1989]] ble dette brått stanset, men bare i forhold til Vesten. Tidlig i [[1990-årene]] var det særlig [[Hongkong]] og [[Singapore]] som fikk motta slike studenter, og etter hvert begynte tilstrømningen til vestlige land på nytt.<ref>Winfried Grüer: ''«Training Programs for Chinese Protestant Theologians»'', i ''European Ecumenical Chine Communication No. 5 (Papers and Materials of the Third European Catholic China Colloquium in Krynica Mora, Poland, 15-18 September 1999, and the Fourth European Ecumenical China Conference, Dalgan Park, Ireland, 13-17 June 2002'', s. 84-85</ref> Også Norge fikk noen slike studenter.