Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===..Folkerepublikken Kina etter Mao (1976- )=== 
To år etter Maos død (september 1976) begynte under [[Deng Xiaoping]]s regime en kritikk av den nære fortid og en forsiktig liberalisering. Da ''Det kinesiske folks politiske konsultative konferanse'' trådte sammen i februar [[1978]], var 16 delegater fra de godkjente religioner representert, to av dem katolske biskoper.<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s. 682</ref> Oppgjøret med den såkalte «[[firerbanden]]» pågikk til 1981, men de politiske endringer for de troende ble merkbare tidligere.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 35</ref> I [[1979]] ble mange politiske fanger løslatt, og blant dem var det også biskoper og prester. De fikk vende tilbake til sine hjemsteder, men ikke til å fungere som prester.

====''Dokument 19''====
Etter et par år med den nye religionspolitikk sammenfattet kommunistpartiet sine erfaringer i et policydokument publisert i ''[[Hongqi (tidsskrift)|Hongqi]] (Røde Fane)''<ref>''Women Dang Zai Shehui Zhuyi Shiqi Zongjiao Wenti Sheng De'' [Vårt partis grunnleggende politikk vedrørende religiøse spørsmål på dette sosialismens stadium]. i «Honqi» 12 (16. juni 1982), s. 2-8</ref> og dessuten i et internt gradert dokument kalt ''«Dokument 19»'', begge i 1982.<ref>''Zhonggong Zhongyang «Guangyu Woguo Shehui Zhuyi Shiqi Zongjiao Wenti De Jiben Guandian He Jiben Zhengce»'' (Wenjian № 19:1982) [Dokument 19 gitt av det kinesiske kommunistiske partis sentralkomité i 1982 - Vedrørende vårt lands grunnleggende synspunkter og politikk overfor religion på dette sosialismens stadium], kjent ved publikasjon i ''Zhongggong Yanjiu'' [Studies on Chinese Communism] (Taibei) 3 (15. mars 1983). Forskjellige engelske oversettelser hos Beatrice Leung: ''Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority 1976-1986,'' Cambridge University Press 1992, s. 348-367, og hos Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 262-286</ref> Dette siste dokumentet reflekterte blant annet over religionenes tallmessige stilling (katolikker: «mer enn 3 mill.», protestanter: «ca. 3 mill.»), religionsfrihet, patriotiske religiøse foreninger, gudstjenestesteder og overtro, og fastla en plan fremover. I virkeligheten holdt dokumentet fast på Maos ''Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket'' (1957), og gjeninnsetter den gamle ''fellesfront''strategien om at troende og ikke-troende på dette stadium kan samarbeide om å bygge en sterk sosialisme. Den avviser implisitt og eksplisitt mange års mellomliggende politikk slik:

:''«De som tror at de med ett slag kan utrydde religiøs tenkning og praksis ved administrative tiltak eller ved maktmidler avviker enda lenger fra marxistisk tenkning. De tar fullstendig feil og volder stor skade.»''

Dokument 19 påpeker at maktbruk ''«vil føre til at det skapes de gunstigste betingelser for en liten minoritet av kontrarevolusjonære til under dekke av religionen å anspore til lovløsheter og kontrarevolusjonære handlingere »'', det vil si at ''«bruk av makt skape martyrer og bare akselererer religionens utbredelse»''. Men dokumentet holdt fast på hevdvunnen marxistisk historieteori innenfor [[den historiske materialisme]]s rammer den om at religionene uansett ville dø en naturlig død før det sosialistiske samfunn gikk over til det kommunistiske stadium.

Dermed holdt man fast på partidogmet om religionen som et historisk fenomen som ville svinne hen så snart sosialismens triumf var fullstendig, samtidig som man tok skritt for å styrke de kinesiske religiøse institusjoners selvstendighet slik at de bedre kunne arbeide i isolasjon fra negativ utenlandsk innflytelse, skritt som blant innebar åpning av presteseminarer.

....

....

====Kirkeåpninger====
I [[1980]] ble noen katolske kirker åpnet for alminnelig folk i Beijing, og kort etter fikk man også den første åpning av en protestantisk kirke, i [[Ningbo]] i [[Zhejiang]].<ref name="ReferenceF">Angelo S. Lazzarotto: ''The Catholic Church in Post-Mao China'', Hong Kong 1982, s. 17</ref>  Deretter fulgte det slag i slag: Ved utgangen av [[1980]] ble det feiret katolske messer i minst 15 byer, og i alt var over 56 kirker skulle ha blitt tilbakeført til protestantene<ref>Det offisielle kinesiske nyhetsbyrået ''«Xinhua»'', 24. desember 1980</ref>, om enn ikke gudstjenestelivet var kommet i gang igjen over alt. Kommunistpartiets Fellesfrontsavdeling (fordømt og avskaffet under kulturrevolusjonen for å ha tatt for lett på trossamfunnene) ble gjenopprettet, og begynte å gjenopplive de gamle «patriotiske» religiøse organisasjoner som også hadde bukket under. I Shanghai hadde den lokale protestantiske [[Tre-Selv-kirken]] først nøyd seg med å ta imot én kirke, usikker på hvor stor responsen ville bli. Snart etter var tre protestantiske kirker åpnet, ettersom tilstrømningen viste seg å bli på 8&nbsp;000 til 9&nbsp;000 hver søndag. Lignende pågang ble meldt også i byer som Beijing, Guangzhou og [[Hangzhou]]<ref name="ReferenceF"/>.

====Protestantene etter 1980====

=====Nye strukturer=====
[[Fil:Church and skyscraper, Shanghai.JPG|thumb|Den protestantiske Mu'en-kirken i Shanghai (fra 1887). Fotografert i 2003, til venstre er det senere kommet nok en skyskraper.]] 
Protestantene opprettet under et møte i oktober [[1980]] en ny struktur, ''«Kinas kristne råd»'', som skulle fungere parallelt med [[Tre-selv-kirken]]. Tre-selv-kirken tilsluttet seg på nytt regjeringens ''fellesfronts''politikk ved å erklære kirkelig aktivt samarbeid i landets sosialistiske modernisering. Kinas kristne råd skulle hjelpe kirken med å oppfylle sine religiøse og sjelesørgeriske oppgaver. De to strukturene fikk felles underkomiteer, og mange personer holdt sammenlignbare stillinger både i Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Denne særegne dualiteten kan sies å reflektere at den offentlig anerkjente protestantisme hadde to innretninger: På den ene side vendte den blikket mot sine sjelesørgeriske oppgaver i forhold til sine troende, og på den annen side var den forpliktet på samarbeid med kommunistpartiets religionspolitikk. På statlig side var ''Rådet for religiøse anliggender'' det utøvende organ for statens religionspolitikk og det organ kirken måtte forholde seg til i alle kirke-stat-spørsmål.

Den kinesiske protestantisme var ikkekonfesjonell i den forstand at de forskjellige protestantiske trosretninger som ble lagt sammen i [[1950-årene]] nå var blitt homogenisert, og Kinas kristne råd var paraplyorganisasjon over alle lokalmenigheter. Det ble utviklet en felles katekisme. Selv om de tidligere protestantiske trosretninger ikke lenger eksisterte, vedvarte spor av de forskjellige skikker og trosretninger i daglig kirkeliv.

Det forente nasjonale teologiske seminar i [[Nanjing]] var det første seminaret som ble åpnet etter kulturrevolusjonen. Siden åpnet et dusin flere seminarer og teologiske skoler i de viktigste storbyer, med både mannlige og kvinnelige studenter.

=====Husmenigheter=====
I tillegg til de etter hvert 12&nbsp;000 offisielt registrerte protestantiske kirker (2000) var det et meget stort antall grupper med protestantisk kristen selvforståelse som foretrakk å møtes i hjemmene eller andre steder. Uttrykket [[kinesiske husmenigheter|huskirke]]r (eller husmenigheter) ble benyttet hyppig i Vesten, da med den tilleggskarakteristikk at de møtes slik fordi de tok avstand fra ''Kinas kristne råd''. Dette var sikkert riktig i mange tilfeller, men likevel er bildet ikke så entydig. Det er en overforenkling å forestille seg de registrerte protestantiske menigheter og husmenighetene som to diametralsk motsatte størrelser. Slike utenomkirkelige forsamlingsmåter er intet ukjent fenomen innen protestantisk kristenliv, og det finnes også fremdeles en rekke fellesskap som ikke har noen lokal kirke i rimelig nærhet. Mange av de titusener av «møtesteder» er registrerte og anerkjente av  Kinas kristne råd.

Samtidig må det fastholdes at det er en rekke av huskirkene som samlet seg slik nettopp i avstandtagen fra enhver regjeringsregulering og nektet ethvert samarbeide med Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Mange av de kristne det her dreier seg om tilhørte bibelfundamentalistiske miljøer, og levde under konstant trussel om bøtelegging og arrestasjon, og fare for at deres uregistrerte møtesteder skulle bli tatt fra dem eller regelrett revet. Etter kampanjen mot [[Falun Gong]] tok til i [[1999]] tiltok slike forfølgelsestiltak kraftig.

=====Statistiske overslag=====
En del i den etablerte protestantiske kirke var av den mening at de selvisolerende kristne fellesskapene hadde utviklet alvorlige læremessige uregelmessigheter, og det oppstod en debatt om alle disse kristent inspirerte bevegelsene kunne betraktes som genuint kristne. Overslag over det totale antall protestantiske kristne har blant annet av den grunn spriket sterkt. Rundt år 2000 tenderte de fleste overslag både i og utenfor Kina mot et antall på rundt 15 millioner protestanter i den registrerte kirke, og i tillegg minst like mange i undergrunnen. Det ble regnet med mer enn 1&nbsp;400 pastorer og flere tusen evangelister og andre leke medarbeidere. Tendensen var utvilsomt stigende, og mange har lagt merke til at det langt i fra bare er landsens folk som blir kristne, men også velutdannede unge byborgere.<ref name="usccb.net">{{kilde www |url=http://www.usccb.net/conference/conference21/Paper_Fielder15Jul05.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-05-13 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20081007090752/http://www.usccb.net/conference/conference21/Paper_Fielder15Jul05.pdf |arkivdato=2008-10-07 }} Caroline Fielder: ''The Growth of the Protestant Church in China''. Dokument presentert for 21st National Catholic China Conference i Seattle i USA i juli 2005. Nettsted besøkt 6. mai 2007.</ref><ref>David Aikman: ''Jesus in Beijing: How Christianity is Transforming China and Changing the Global Balance of Power'', Washington DC: Regnery Publishing, Inc. 2003</ref>

Senere overslag, fremdeles sterkt sprikende og de høyeste utvilsomt påvirket av en ubendig optimisme, er kommet opp i mellom 60 og 100 millioner protestanter (tall hørt i 2005 - 2007), ja man har til og med sett at vilt optimistiske overslag er blitt tolket som tilbakeholdne og så er blitt ytterligere ekstrapolert til 150 til 200 millioner, noe som har utløst oppgitthet i fagkretser.<ref>Tony Lambert: ''«Counting Christians in China: A Cautionary Report»'' i ''International Bulletin of Missionary Research'' 1/1/2003, s. 1</ref> Men selv om det rette antallet kanskje skulle være en del under dette spennet, noe som er mulig/sannsynlig, men ikke sikkert, står man overfor den paradoksale situasjonen at protestantisk forkynnelse aldri har hatt noen mer fruktbar grobunn verken i Kina eller noe annet sted i verden enn den har hatt i Folkerepublikken etter Mao Zedongs død. Det er på det rene at et er skjedd en fenomenal vekst; et uttrykk som har vært brukt er ''Jidujiao Re'' («kristendomsfeber»).<ref name="usccb.net"/> Den har ikke vært jevnlig fordelt; særlig påtakelig har den vært i visse storbyer og for eksempel i provinsen Fujian, der protestantismen alltid hadde vært sterkere enn i omliggende områder. Veksten er under enhver omstendighet langt kraftigere enn befolkningsveksten og raskere en noen annen religions vekst i landet.<ref>Xiao Zhitian: ''«Reflections on the Long Term Character of Religion: Insights from Christianity Fever»'' i ''China Study Journal'', December 1991, s. 20</ref> Dette var bakgrunnen for et internt dokument fra Det kinesiske kommunistpartis Sentralkomite i [[2004]] som gikk inn for at man igjen styrket fremmet av areisme innenfor utdannelsessystemet.<ref name="usccb.net"/><ref>Jfr. «Notice on further strengthening Marxist atheism research, propaganda and research» fra Department of Propaganda of the Central Committee of the CPC: No (2003) 13, gjengitt i ''China Study Journal'', vol. 19 No 2/3, 2004, s. 51</ref> Antallet studieplasser for religionsplasser er blitt redusert, og det kan spores en frykt blant myndighetene for utenlandsk «infiltrasjon».<ref name="usccb.net"/>

At antallet kristne er økt kraftig ble også rapportert i kinesisk presse. I februar [[2007]] skrev [[Folkets Dagblad]] om en religionssosiologisk undersøkelse foretatt av et universitet i Shanghai som kom til at antallet religiøse var på ca. 300 millioner, tre ganger flere enn myndighetenes overslag, og at 40 millioner av dem var kristne (protestanter og katolikker).<ref>{{kilde www |url=http://www.usccb.net/church-updates/Religious%20Believers%20Thrice%20the%20Estimate07Feb07.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-05-07 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070928015212/http://www.usccb.net/church-updates/Religious%20Believers%20Thrice%20the%20Estimate07Feb07.pdf |arkivdato=2007-09-28 }} Wu Jiao: ''«Religious Believers Thrice the Estimate»'', i ''China Daily'' 7. februar 2007. Nettsted besøkt 7. mai 2007</ref>

Protestantismen i Kina er ingen enhetlig størrelse. I 1949/1950 var den delt i to hovedstrømninger: På den ene side de klassiske konfesjonelle trossamfunn (anglikanske, metodistiske, lutherske, osv) som så ble tvunget sammen i Tre-selv-kirken, og på den annen side de mange og sammenlagt svært store kinesiske stort sett ikkekonfesjonelle små og store kirker og menigheter av generell protestantisk type og oftest med karismatiske trekk. Disse ble i liten grad med i Tre-selv-kirken og ble dermed nesten umiddelbart hardt forfulgt. Etter kulturrevolusjonen finnes fremdeles Tre-selv-kirken selv om det er gjenoppstått til en viss grad egne grupper som tidligere var tvunget inn i den; de gamle kinesiske huskirkemiljøer er også kommet for dagen igjen.  Men det som kanskje er den protestantiske hovedtyngde er tilkommet ved helt nye menighetsdannelser og som ikke i særlig grad har - eller i praksis forholder seg til - røtter i den protestantiske kirkelige geografi fra før kommunismen. Av dem er det også miljøer der religiøse sammenblandinger er funnet sted. Statistiske overslag over disse forskjellige segmenters relative styrke er det ennå (2007) vanskelig å foreta.

Selv om protestantiske grupper vokser meget sterkt over hele landet, peker særlig provinsene [[Henan]], [[Zhejiang]] og [[Fujian]] seg ut. En fremskriving av økningen inntil årene etter årtusenskiftet og frem til 2025 kan til og med gi en kristen (protestantisk og katolsk) befolkningsandel på over 50 prosent før da. Men det er ingen gitt å oppgi en slik prognose som sannsynlig; den betinger at ingen faktorer endrer seg, noe som er usannsynlig over en så lang tid.<ref>Thierry Meynard, S.J.: «Christianity, State and Civil Society in Today's China», i ''The Ricci Bulletin'', Taipei Ricci Institute, 2005, s. 19</ref>

=====Protestantisk samfunnsaksjon og offentlighetsarbeid=====
I [[1985]] ble ''Vennskapelighetsstiftelsen'' (engelsk: Amity Foundation) opprettet på initiativ blant annet av den tidligere anglikanske biskop [[K. H. Ting]]. Den representerte en helt ny form for protestantisk samfunnsinnsats i det moderne Kina. Stiftelsen konsentrerte sin innsats om særlige behov innen utdannelse, helse og velferd, og hadde prosjekter i fattigslige deler av Vest-Kina, prosjekter for eldre og for arbeidsløse.

Stiftelsen lyktes også i å få støtte fra utenlandske kristne organisasjoner til sitt virke; penger, utstyr, eksperter, språklærere.

Vennskapelighetsstiftelsens andre store virksomhet var dens forlagshus og trykkeri. Tidligere var protestantiske publikasjoner avhengige av statseide trykkerier. I juli 1995 begynte deres trykkeri med bibeltrykk, og kom i løpet av få år over ti millioner trykte bibler. Det ble også trykket annet kristent materiale, og rent allmennyttige utgivelser. Tre-selv-kirkens og Kinas kristne råds offisielle publikasjon ''Tianfeng'' («Den himmelske vind») var som forsåvidt all religiøs litteratur underlagt strikt kontroll og var utilgjengelige gjennom vanlige bokhandlere. Det var bare tillatt å distribuere den i kirkens lokaler eller ved abonnement eller etter bestilling.

=====Teologisk opplæring i Kina og utenlands=====
Kinas kristne råd hadde frem til 1999 opprettet og begynt å drive 18 protestantiske teologiske seminarer og bibelskoler, enten på nasjonalt, regionalt eller provinsielt nivå. Antallet menn og kvinner som søkte slik teologisk utdannelse var sterkt økende, og gitt både den personalmangel man kom ut av kulturrevolusjonen med og den eksplosive kirkevekst var disse 18 institusjoner utilstrekkelige for å møte behovet for nye pastorer og teologer. Protestantiske kirker utenfor Kina var tidlig rede til å assistere der det var mulig og ønsket. Fra 1987/1988 begynte det å dukke opp studieprogrammer for kinesiske protestanter ved seminarer og universiteter utenfor Kina. Et voksende antall ble sendt til [[USA]], [[Canada]], [[Storbritannia]] og [[Tyskland]] med det for øye å kunne vende tilbake til hjemlandet som dosenter ved kinesiske seminarer. Fra [[1989]] ble dette brått stanset, men bare i forhold til Vesten. Tidlig i [[1990-årene]] var det særlig [[Hongkong]] og [[Singapore]] som fikk motta slike studenter, og etter hvert begynte tilstrømningen til vestlige land på nytt.<ref>Winfried Grüer: ''«Training Programs for Chinese Protestant Theologians»'', i ''European Ecumenical Chine Communication No. 5 (Papers and Materials of the Third European Catholic China Colloquium in Krynica Mora, Poland, 15-18 September 1999, and the Fourth European Ecumenical China Conference, Dalgan Park, Ireland, 13-17 June 2002'', s. 84-85</ref> Også Norge fikk noen slike studenter.

====Den katolske kirke etter 1980====

=====Skisma mellom to katolske kirker?=====
I motsetning til det som ofte er blitt hevdet, har det aldri vært erklært noe skisma i kirkerettslig forstand blant Kinas katolikker. Noen av betingelsene for å kalle hendelser for eksempel i 1950-årene for skismatiske, men ikke nødvendigvis alle. Det er nå snarere slik at kirken eksisterer i to former, med ett ansikt vendt mot Roma, og ett i utgangspunktet mot Beijing. Men det ansiktet som er vendt mot Beijing, er i virkeligheten i ferd mot å vende seg mot Roma. Den ene gruppen er anerkjent av regjeringen og knyttet opp mot [[Den kinesiske patriotiske katolske forening]]. Den kalles nå vanligvis for Den åpne kirke fordi den fungerer åpent og dens institusjoner er regjeringsregisterte. Den andre gruppen kalles gjerne for Undergrunnskirken, og avviser enhver kontroll fra det kommunistiske regime og opererer derfor i stor grad uten å søke regjeringsgodkjenning.

=====Den åpne kirke=====
Selv om røttene kan forfølges tilbake til Den katolske patriotiske forenings endelige tilkomst 1957, ble skillet ikke skikkelig åpenbart før prestene vendte tilbake til virke i sine bispedømmer i 1978 og 1979. Ettersom regjeringens politikk etter kulturrevolusjonen tillot dem å virke i det åpne i stedet for i skjul, var det mange som valgte det. Under 30 biskoper var fremdeles i live. Noen hadde sittet fengslet på grunn av sin usvikelige troskap mot paven og hadde nektet enhver tilknytning til Den katolske patriotiske forening, men var nå mer villige til å samarbeide med organisasjonen for å kunne bidra best mulig til kirkens fremtid. Etter 1981 sluttet Den katolske patriotiske forening å kreve at både konsekrerende biskoper og de som skulle konsekrert skulle sverge på deres uavhengighet fra Roma. Det førte til at flere prester var villige til å la seg bispevie. Flere av disse biskopene innhentet i all hemmelighet en legitimering av sin status fra paven. Det var også dem som aktivt søkte seg til høyere posisjoner innen Den katolske patriotiske forening i den hensikt å påvirke beslutninger og tøyle deres tendens til unilateral kontrollutøvelse.

=====..''Den katolske patriotiske forening''s virke=====

:''Se også [[Michael Fu Tieshan]]''

I mai [[1980]] kunne [[Den kinesiske patriotiske katolske forening]] holde sin tredje nasjonale konferanse. (De tidligere hadde vært i 1957 og 1962.) Mer enn to hundre delegater fra den regjeringsregistrerte katolske kirke samlet i Beijing for dette, og i umiddelbar tilslutning var det dagene etter et møte for det som ble kalt «Den nasjonale forsamling av katolske representanter».

Møtene bekreftet de gamle selvstyreprinsippene, og selv om man ville ha kontakt med «utenlandske venner» skulle det ikke være noen innblanding aller avhengighet. Dette var naturligvis en antipavelig markering. Leder for foreningen ble [[Joseph Zhong Huaide]], en av de første som i [[1958]] var blitt bispeviet uten pavelig mandat.

Man organiserte også en patriotisk bispekonferanse, og noe som ble kalt «Den kirkelige administrative kommisjon», og den «patriotiske» biskop av Shanghai, eks-jesuitten [[Louis Zhang Jiashu]], ble valgt til formann for begge. Noe av det første konferansen gjorde, var å forfatte en skarp uttalelse mot «onde mennesker og reaksjonære krefter som i religionens navn skaper mirakler, sprer rykter, sår splid og forårsaker splittelser». Bakgrunnen var at etterkommere av katolske fiskere noen uker før hadde hatt en spontan tredagers pilegrimsferd til det stengte valfartsstedet [[Zose]] ved Shanghai, og brutt seg inn i de stengte og ramponerte kapeller for å be, og begynt med reparasjoner. Noen hadde hevdet at de hadde hatt visjoner av [[jomfru Maria]]. (I 1981 overtok Den patriotiske forening stedet; de to kirkene der ble åpnet og likeså ble et «patriotisk» presteseminar etablert der.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 36-37</ref>)

Fra nå av frasa Den katolske patriotiske forening seg formelt rollen som tilsynsmyndighet over alle kirkelige anliggender, og omdefinerte sin rolle til eksterne anliggender og kirke-stat-relasjoner. Ansvaret for læremessige og sjelesørgeriske anliggender ble gitt til kleresiet og kirkelige ledere.

I 1992 kom nok en reorganisering, idet Bispekonferansen ble satt på samme nivå som Den katolske patriotiske forening, mens Den kirkelige administrative kommisjon ble redusert til en komite understilt Bispekonferansen og med ansvar for sjelesørgeriske anliggender. Det ble dessuten etablert fem komiteer i tillegg, for seminarutdannelse, liturgi, teologistudier, finansiell utvikling og internasjonale relasjoner. Initiativer innen disse områder gjorde det klart at de nye strukturendringer ble effektivt implementert. Fra 1990-årene har utvalgte seminarister og geistlige kunnet reise ut for videre teologisk utdannelse ved katolske seminarer og universiteter i USA. Et resultat for dette har vært utviklingen av flere kanaler for en fremtidig forsoning mellom Pavestolen og Den åpne kirke.

Med mange opp- og nedturer har den åpne kirkes holdning til det pavelige primat blitt mer og mer imøtekommende. Bønnen for paven som var blitt fjernet fra boken «Kompendium av viktige bønner», ble gjeninnført i 1982. I februar 1989 tillot regjeringen i det såkalte Dokument 3 at man hadde en åndelig affiliering til Pavestolen, og ved Bispekongeransens møte i april 1989 anerkjente de straks og offentlig paven som den katolske kirke som kirkens åndelige leder. Ved slutten av 1990-årene hadde de fleste åpne menigheter også gjeninnsatt bønnen for paven under Messens eukaristiske bønn.

=====Katolsk preste- og søsterutdannelse etter 1980=====
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:25%"
|+ ''Tabell over offisielle katolske teologisk-filosofiske presteseminarer åpnet 1981-88''<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004</ref><ref name="Anthony S.K. Lam 1997">Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre'', Hongkong 1997, s. 94-104</ref>
! År !! Nasjonalt seminar !! Regionale seminarer !! Provins- seminarer  
|-
| 1981- 1982 || <small>Beijing-1981</small>  || <small>Shanghai-1982</small> ||      
|-
| 1983- 1984 ||  || <small>Beijing-1983, Chengdu-1983, Shenyang-1983, Wuhan-1983</small> || <small>Shijiazhuang-1984</small>    
|-
| 1985- 1986 ||  || <small>Xian-1985</small> || <small>Hohhot-1985, Taiyuan-1985</small>   
|-
| 1987- 1988 ||  ||  || <small>Changchun-1987</small><ref>Flyttet til Jilin 1990: Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s. 162</ref>, <small>Jinan-1988</small>    
|-
|}
I 1980 var det færre enn 1&nbsp;300 sjelesørgerisk aktive katolske prester i Kina, og det overveldende flertall var godt opp i årene. Med nonnene var det minst like ille: Under tusen nonner.<ref>Jean-Paul Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C. 2004, i bind 4, s. 506</ref> Fra 1979 og fremover ble det åpnet mer enn 30 katolske presteseminarer. De kan inndeles i fem grupper: Det nasjonale seminar, regionale seminarer (betjener mer enn én provins), provinsseminarer, forberedende seminarer på provins- eller bispedømmenivå, og uoffisielle («undergrunnskirkens») seminarer.

Grunnstammen med tolv seminarer ble etablert i løpet av få år i 1980-årene. Opprinnelig var det meningen at alle seminarer skulle være regionale, men etter hvert ble fem lokale forberedende seminarer utvidet til provinsseminarer.<ref name="Anthony S.K. Lam 1997"/> Ingen av Folkerepublikkens seminarer ligger (2007) i Sør-Kina (hvis man bortser fra seminarene i Hongkong og Macao), noe som reflekterer det forhold at katolisismens tyngdepunkt er i Nord-Kina og Shanghaiområdet.

Regner man presteseminarer på alle nivåer, også forberedende seminarer, var det i år [[2000]] 24 seminarer som fungerte med regjeringens godkjenning, og i tillegg ti drevet av undergrunnskirken. Det var også etablert formasjons- og utdannelsesprogrammer for de kvinnelige ordener: 40 slike læresteder i den åpne kirke og ca. 20 i undergrunnskirken.<ref>J.P. Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 506</ref> (De samme tall ble også oppgitt av kinaeksperten Jean Charbonnier i 2004.)<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s. 18</ref>

Ingen mannlige ordenssamfunn er representert i Kina (2004), og nonnene i Kina kunne ifølge etter kinesisk religionspolitikk ikke knytte sine formelle bånd til de internasjonale nonneordener som mange av deres fellesskap hadde tilhørt. Noen få av dem hadde hele tiden vært lokale kinesiske kongregasjonen (av biskoppelig rett), men mange hadde vært av pavelig rett. Uformelt er nok en del bånd blitt knyttet. De kinesiske søsterkongregasjoner har også som regel beholdt sine opprinnelige (og internasjonale) navn, og mange av dem etterlever også så godt de evner den særegne åndelige innretning (spiritualitet) de hadde som unge kongregasjoner i landet. Slik er det for eksempel dominikanerinner i Fujian, en provins de sjelesorgen tradisjonelt var betrodd [[dominikanerordenen]]. Og nonnene i Guangzhou bærer fremdeles navnet ''Søstrene av den uplettede unnfangelse'', etter den fransk-kanadiske kongregasjon som i sin tid kom til byen, men hvis utenlandske søstre ble tvunget ut i 1950-årene.<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, s. 408, 657</ref>

Et stort problem både for preste- og søsterformasjonen viste seg å bli «de tapte generasjoner», nemlig at den offentlige religionspolitikk og -forfølgelse gjorde at antall nye prester og søstre sank fra 1950-tallet og omtrent bortfalt under kulturrevolusjonen. Særlig for søstrene, som lever religiøst kommunitetsliv, ble det en utfordring. Kvinner som trådte inn for eksempel i [[1980-årene]] kunne ikke alltid få så meget formasjon om hvordan man lever et religiøst ordensliv. De eldre søstre, som regelt svært mye eldre, gjorde som best de kunne. Men de hadde gjennomlevd kulturrevolusjonen da               noe slikt fellesliv var umulig, og grep tilbake til det de kunne huske fra langt tidligere.<ref>[http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/0701903.htm] Barb Fraze: «Seminarians, nuns need formation directors, say Chinese religious», ''Catholic News Service'', artikkel 4. april 2007. Nettsted besøkt 10. april 2007.</ref>

Søsterkongregasjoner av forskjellig slag blomstret opp igjen på forskjellige steder i Kina<ref>Janet Carroll, M.M.: ''«Ministry of Leadership with Women in China»'', i ''Sisters Today'', september 1999 Vol. 71 No. 5, s. 323-332</ref>, særlig fra [[1990-tallet]], for eksempel ''Sisters of Our Lady of All Holy Souls'' i provinsen Hebei<ref>[http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/0701906.htm] Barb Fraze: ''«For religious who study abroad, returning to China can be a challenge»'' , i ''Catholic News Service'' 5. april 2007. Nettsted besøkt 6. mai 2007</ref>, ''Sisters of the Presentation of Mary'' i Shanghai,<ref>{{kilde www |url=http://www.usccb.net/resources/082005Commonweal_article.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-05-06 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070221122950/http://www.usccb.net/resources/082005Commonweal_article.pdf |arkivdato=2007-02-21 }} Adam Minter: ''«The Sisters of Shanghai: A Congregation of Nuns Flourishes in China»'' i ''Commonweal'' august 2005</ref> ''Franciscan Missionaries of Mary'' i hele landet, men med hovedsete i Xi'an<ref>«Xi'an nuns reach out-of-court settlement in assault case», UCAN, gjengitt bl.a. i ''Indian Catholic - News Service of the Catholic Bishops'' Conference of India 10. februar 2006. Nettsted besøkt 6. mai 2007</ref> og ''Søstrene av den uplettede unnfangelse'' i Kanton som trenger et nytt kloster for å huse over hundre søstre (2007).<ref>[http://news.xinhuanet.com/english/2007-02/06/content_5703645.htm] ''«Repair gives new life to Guangzhou church»'', nyhetsbyrået Xinhua 6. februar 2007. Nettsted besøkt 6. mai 2007.</ref>

Høsten 2007 gjenåpnet det lokale presteseminaret i [[Macao]], som hadde vært stengt i 43 år. Blant studentene var det også kandidater fra Fastlands-Kina.

=====Den katolske undergrunnskirken=====       
Mange geistlige som ble løslatt ved slutten av kulturrevolusjonen var helt i mot å gå inn i noen katolsk organisasjon som var regjeringsregistrert. De nektet å bo i prestegårder sammen med prester som hadde giftet seg, eller forrådt andre, eller offentlig avvist pavens primat. Derfor drev de sin sjelesorg på privat plan, og snart tiltrakk de seg et meget høyt antall katolikker. Biskop [[Fan Xueyan]] av [[Baoding]] i [[Hebei]] ble løslatt i [[1979]], og ble snart den ubestridte leder av undergrunnskirken. Han så det prekære behov for biskoper i flere bispedømmer, og konsekrerte tre slike uten å blande inn regjeringen eller innhente tillatelse fra den åpne kirke. Da pave [[Johannes Paul II]] ble kjent med omstendighetene som utløste denne handlemåten, legitimerte han de nye biskopene og gav biskop Fan særlige fullmakter til å fortsette slik, det vil si tillatelse til å ordinere koadjutor-biskoper og nye biskoper i vakante nabobispedømmer. Kort etter ble biskop Fan arrestert på nytt, men da var det hele i gang og undergrunnskirken fikk stadig flere nye bispevielser ved at andre videreførte de hemmelige bispevielser.

I [[1989]] hadde undergrunnskirken således mer enn 50 biskoper, og den organiserte i november samme år sin egen bispekonferanse, og sørget for å gjøre det godt kjent. Bispekonferanser er nasjonale strukturer som var vokst frem fra [[annet vatikankonsil]] (1962-1965), og de innebærer på én måte en grad av kirkelig nasjonalt selvstyre som ikke var tilstede i den katolske kirke forut for konsilet. Opprettelsen av en slik konferanse kunne også bestaktes en demokratisk fornyelse som var i pakt med [[Deng Xiaoping]]s intensjoner. Tar man med at undergrunnskirken også så smått var kommet i gang med å innføre messefeiring på kinesisk (i stedet for latin), ble den regimenære patriotiske forening stilt i forlegenhet også på dette punktet. (Det var først i [[Shanghai]] at den «åpne» kirke under ledelse av biskop [[Aloysius Jin Luxian]] begynte messefeiring på kinesisk i 1989.<ref>[http://www.theatlantic.com/doc/200707/chinese-bishop Adam Minter: «Keeping Faith», i ''The Atlantic Monthly'', juli/august 2007] Nettsted siste besøkt 17. september 2007</ref>)

Roma hadde også gitt undergrunnsbiskoper tillatelse til å prestevie menn som ikke hadde den ellers påkrevede lange seminarsutdannelse. Det man da har måttet ta med på kjøpet, er at en del undergrunnsprester ble svakere teologisk enn godt var. Noen steder er det også blitt uoversiktige situasjoner, med noen bispedømmer der opptil tre biskoper har ansett seg som den rettmessige embetsinnehaver.

Fra 1989 ble undergrunnskirken utsatt for økt press fra myndighetene. I det samme dokumentet fra februar det året der myndighetene tillot katolikkene å betrakte paven som sin åndelige leder, ble det også satt opp hva slags tiltak man skulle bekjempe undergrunnskirken med. De kommunistiske kadre ble bedt om å skjelne mellom to grupper undergrunnskatolikker: Dem som holdt fast ved en fiendtlig innstilling og som oppildnet de troende, og dem som ikke ville tilslutte seg den åpne kirke på grunn av sin troskap til paven. Den første gruppen måtte det slås hardt ned på, men den annen skulle behandles med tålmodighet. Mange ble arrestert, blant annet biskop Fan.

Den nye generalsekretær for kommunistpartiet, [[Jiang Zemin]], var etter alt å dømme enige med dem som mente at det var den polske fagforeningen [[Solidaritet]], støttet av den katolske kirke og særlig av den polske pave [[Johannes Paul II]], som satte i gang den utvikling som førte til kommunismens fall i Polen og så til dens kollaps i hele Øst-Europa. Jiang og andre så i dette en viktig grunn til å holde kirken under partiets kontroll, og slå ned  undergrunnskatolikkene.<ref>Beatrice Leung: «Catholic Bridging Efforts with China», i ''Religion, State & Society'', Vol. 28, No. 2, 2000, s. 186</ref>

Den ekstraordinære tillatelsen gitt til undergrunnsbiskoper om nye bispevielser uten forhåndsklarering med paven gjaldt helt til Roma tolv år etter fant at forholdene hadde endret seg slik at slik klarering var praktisk gjennomførbar, og på et møte i Vatikanet mellom sakkyndige og ansvarlige innen [[Statssekretariatet]] og [[Kongregasjonen for troens utbredelse]] ble det den [[26. september]] [[1993]] besluttet å trekke tilbake spesialtillatelsen.<ref name="30giorni.it">[http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=12905] {{Wayback|url=http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=12905 |date=20070929091050 }} www.30giorni.it: The long road and "accidents along the way". Nettsted besøkt 8. april 2007]</ref> Dette skiftet sammenfalt med at de illegitime [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|KPKA]]-biskoper begynte å henvende seg underhånden for å få sine ordinasjoner legitimert. Romas nye holdning fra 1993 hadde etter hvert den effekt at det ble slutt på ordinasjonen av nye «undergrunnsbiskoper»: Siden annen halvdel av [[1990-årene]] er det så vidt kjent ikke kommet noe ''nihil obstat'' for flere undergrunnsbiskoper.<ref name="30giorni.it"/>

På lokalplanet etterfulgte myndighetene de forskjellige sentrale direktiver om opptreden overfor ikke-registrerte religiøse grupper meget forskjellig og tildels lunefullt. Man opplevde flere steder rivninger av kirker, arrestasjoner og forsvinninger, kraftig bøtelegging.

Etter at [[Falun Gong]]-bevegelsen ble forbudt i juli [[1999]] økte også repressive tiltak mot uregistrerte katolske menigheter.<ref name="ReferenceG">J.P. Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 505</ref>  En ledende av de «regimetro» katolske biskoper som ikke hadde forsøkt å innhente noen pavelig legitimering av sitt verv som biskop av Beijing, Michael Fu Tieshan, kom offentlig med et sterkt forsvar av myndighetenes inngripen mot Falun Gong.<ref name="asianews.it">[http://www.asianews.it/index.php?l=en&art=9060&size=A] Bernardo Cervellera i Asianews.it 25. april 2007 - ''Fu Tieshan, "tragic" figure of the Chinese Patriotic Church, dies''. Nettsted besøkt 25. april 2007</ref>

=====Tilnærming mellom de katolske fraksjoner=====  
[[Fil:Statue of Xu Guangqi.jpg|thumb|Byste av [[Xu Guangqi]], i Guangqiparken i [[Shanghai]]]]
I årene etter 1980 var det mange steder en dyp kløft mellom de katolikker som levde sitt kirkelige liv i statsautoriserte former, og de som nektet å gjøre det. Men bitterhet og mistro begynte gradvis sluppet taket hos stadig flere, og de to gruppene begynte gå innlede praktisk samarbeide på en del steder og felter. Forsoningen mellom gruppene førte til at skillelinjene mellom dem begynte å bli utvisket. Troskap overfor paven var ikke lenger samme prøvestein som før etter at pave Johannes Paul II legitimiserte stadig flere av den åpne kirkes biskoper og de fleste av deres nye biskoper ble ordinert etter å ha innhentet pavelig godkjenning. For yngre generasjoner av prester, nonner og lekfolk betød de gamle skillelinjer mindre og mindre.<ref name="ReferenceG"/>

Tilnærmingen opplevde imidlertid stadige tilbakeslag. På begge sider fantes det miljøer som ikke ønsket noen forsoning (eller kun ville ha den på egne premisser). Det er også dem som antar at det er de blant myndighetene som har sett det som fordelaktig at katolikkene i Kina plages av indre strid og ikke er i stand til å opptre som en enhetlig størrelse i samfunnet. Det har også vist seg å være et voksende problem at personer innenfor de offisielle strukturer, det være seg i den regjeringsregistrerte kirke selv, den patriotiske forening eller med forbindelser med de regionale eller det sentrale myndigheters råd for religiøse anliggender, fikk foretatt salg av kirkelig eiendom og latt inntektene forsvinne til personlige formål. Slik har enkelte meget verdifulle og på grunn av beliggenheten i praksis uerstattelige tomter i det sentrale Beijing i tilknytning til to av de fire katolske hovedkirker gått tapt, de fleste ved at en person som stod den «registrerte» beijingbiskopen [[Michael Fu Tieshan]] (død april 2007) under hans lange sykeleie med eller uten hans fulle viten klarte å selge dem unna. Forbitrelsen over slike salg er imidlertid ikke bare tilstede blant «undergrunns»katolikkene, men også blant de andre troende.<ref>[http://www.asianews.it/index.php?l=en&art=8691&geo=&theme=&size=A] AsiaNews.it 9. mars 2007 - Beijing’s Catholics appeal: Save Church property from being sacked. Nettsted besøkt 25. april 2007</ref>

=====Sino-vatikanske forbindelser=====
Da Mao Zedong kom til makt og utropte Folkerepublikken i 1949 i Beijing bad Pavestolens diplomatiske representant i Kina om et møte med Mao Zedong. Han satt likesom det øvrige diplomati i Nanjing, der Republikken Kina hadde hatt sin hovedstad inntil den trakk seg over til Taiwan. De fleste vestlige diplomater hadde forlatt fastlandet, men internuntien, erkebiskop [[Antonio Riberi]], ble igjen i håp om å kunne videreføre relasjonene med den nye regjering. I stedet ble han til slutt utvist i september 1951; Folkerepublikken avviste dermed diplomatiske forbindelser med Vatikanet.<ref>Beatrice Leung: ''Sino-Vatican Relations: Problems in conflicting authority 1976-1986'', New York: Cambridge University Press 1992, s. 1</ref> Dermed fulgte Pavestolen noe forsinket med på det diplomatiske flyttelass til Taipei.

En fullstendig normalisering mellom Pavestolen og Folkerepublikken Kina avhenger av en normalisering på det religiøse plan, dvs. av om Den katolske kirke i Kina får anledning til å virkeliggjøre sine relasjoner til paven i henhold til katolsk troslære. Uformelle samtaler mellom Vatikanet og den kinesiske regjering pågitt periodisk siden 1980. Beijing innså at landet hadde meget å vinne med å gjenopprette slike forbindelser, men har insistert på at Vatikanet først brøt forbindelsene med Taiwan. Vatikanet anså en normalisering som et mål for å kunne forsvare trosfriheten for Kinas katolikker.<ref name="ReferenceG"/>

Kontaktene var etter manges mening nær et gjennombrudd i 1999, og på tegnebrettet lå det etter sigende en rekke kirkelige tiltak med utnevnelser av biskoper og koadjutor-biskoper og andre reguleringer. Men i år [[2000]] kom et tilbakeslag, vel planlagt fra de kinesiske myndigheters side. I hemmelighet hadde man foretatt forberedelsene - det skulle bispevies tolv biskoper uten pavelig mandat.<ref>[http://www.thetablet.co.uk/search.php?q=&type=category - søk etter tittelen:] {{Wayback|url=http://www.thetablet.co.uk/search.php?q=&type=category |date=20150623181524 }} Jeroom Heyndrickx: ''«Why China snubbed the Vatican»,'' i ''The Tablet'' 15. januar 2000. Nettsted besøkt 6. mai 2007.</ref> Den [[6. januar]] ble det så konsekrert fem biskoper for den åpne kirke uten at dette mandat (flere av de tolv kandidatene trakk seg eller stakk av), og senere gjennomdrev myndighetene en bispevielse også den [[25. januar]].<ref>J.P. Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 505-506</ref> Noe slikt hadde ikke skjedd på mange år. Da planene om bispevielsene ble kjent, reagerte Vatikanet ved sin pressetalsmann [[Joaquin Navarro-Valls]] offentlig: ''«Jeg må gi uttrykk for Den hellige Stols overraskelse og skuffelse, fordi denne beslutning kommer på en tid da det fra alle sider høres stemmer som reiser ekte håp om en normalisering av forbindelsene mellom Den hellige Stol og Beijing. Denne handling oppsetter hindringer som uten tvil hindrer denne prosess.»''<ref>[http://www.katolsk.no/nyheter/2000/01/n000110h.htm katolsk.no 10. januar 2000]. Originalversjon: ''Devo manifestare la meraviglia e il disappunto della Santa Sede perché questa decisione interviene in un momento in cui da più parti si levano delle voci che lasciano ben sperare per una normalizzazione dei rapporti tra la Santa Sede e Pechino, mentre questo gesto viene a porre degli ostacoli che certamente intralciano tale processo.'' [http://212.77.1.245/news_services/bulletin/news/6211.php?index=6211&po_date=04.01.2000&lang=en Vatikanets nettsider, 4. januar 2000]. Nettsteder besøkt 22. mars 2007.</ref> Alle dem som ble konsekrert var under press, de tre yngre var særlig plaget av tvil. Én av dem betrodde seg etterpå og sa: «Presset var sterkt, og jeg er svak.» For Vatikanet ville det vært lite aktuelt å gjenopprette de diplomatiske forbindelser med Beijing bare for diplomatiets egen skyld. De kontakter som hadde vært mellom partene hadde gitt Vatikanet et håp om at en nyordning av de diplomatiske forbindelser ville ledsages av en nyordning og normalisering av de kirkelige forhold. Ifølge den italienske avisen [[Il Messaggero]] skulle den avtalen som man trodde holdt på å bane seg frem, gå ut på at Vatikanet skulle fremlegge navnene på sine bispekandidater for regjeringsgodkjenning før utnevnelsene ble offentliggjort og ordinasjonene foretatt. I dette lys ble de uhjemlede bispevielsene i Peking ha manifestert for Roma de de løfter eller signaler som kineserne måtte ha gitt, likevel ikke var til å stole på. Derfor reagerte Roma.<ref>Claes Tande, kommentar på [http://www.katolsk.no/nyheter/2000/01/n000110h.htm katolsk.no 10. januar 2000]. Nettsted besøkt 22. mars 2007.</ref> Det er mye som tyder på at det var personer i Den patriotiske bevegelse og i Rådet for religiøse anliggender som med de uhjemlede bispevielser så seg tjent med å stikke kjepper i hjulene for tilnærmingen.<ref name="asianews.it"/> Kanskje fryktet noen av dem en vesentlig svekket fremtidig rolle, og andre en utvikling sammenlignet med [[Falun Gong]]-bevegelsen som man nettopp hadde stått ned på.

Senere samme år, den [[1. oktober]], ble 120 kinesiske martyrer<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/120kina.htm] Hovedbiografi på katolsk.no, med referanser videre til biografier for samtlige helligkårede, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 22. mars 2007.</ref> helligkåret i Roma. Dette utløste krass kritikk fra Beijing, og ble et nytt tilbakeslag for underhåndstilnærmelsene mellom Roma og Beijing. Beijing reagerte på valget av datoen, som er den kinesiske nasjonaldagen og årsdagen for formann Mao Zedongs proklamering av Folkerepublikken Kina i 1949. Men de raste også mot helligkåringen av 86 av ofrene fra det såkalte [[Bokseropprøret]] i 1900, som hadde som formål å eliminere den europeiske innflytelsen i Kina. Den kommunistiske propagandaen hyller de fanatiske Bokserne som tidlige patriotiske helter. Hundrevis av kinesiske katolske nonner, prester og misjonærer ble slaktet ned under opprøret. Beijing hevdet at Vatikanet med denne handlingen forfalsket historien, forherliget imperialismens invasjon og såret det kinesiske folk ved å ære mennesker som har begått «alvorlige forbrytelser». ''«Det fleste av dem ble henrettet fordi de under kolonialismens og imperialismens invasjon brøt kinesiske lover, eller de ble drept fordi de tyranniserte det kinesiske folk under Opiumskrigen eller invasjonen fra de utenlandske maktene»'', sa en talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet.<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/120kina.htm] Per Einar Odden. Nettsted besøkt 22. mars 2007.</ref>

Vatikanet understreket at det ikke lå noen politiske eller diplomatiske vurderinger bak datoen 1. oktober. Dagen ble valgt fordi det var en søndag og fordi det er minnedagen for [[Teresa av Lisieux]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/tlisieux.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, misjonærenes skytshelgen, og Vatikanet insisterte på at dagen ikke var ment som noen provokasjon. De avviste også kinesiske beskyldninger om at regjeringen på Taiwan sto bak anmodningen om å helligkåre martyrene. Alle martyrene døde før 1930, og ingen av de mange kristne som er myrdet av det ateistiske kommunistpartiet var inkludert.<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/120kina.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 22. mars 2007.</ref> Da paven i [[2001]] skrev et etter manges mening rørende brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier» men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide Den patriotiske forening ved biskop Fu Tieshan det hele offentlig som ''«utilstrekkelig»''.<ref name="asianews.it"/>      
  
....

Etter en kort pause kom det stilltiende og underhånden på plass en ny prosedyre ved bispeutnevnelser. Det var stadig mange dødsfall blant de aldrende katolske biskoper, og set skapte problemer i de mange titallsbispedømmer som ble uten overhode. I mer enn fem år lot de kinesiske myndigheter det skje at de lokale prester, noen ganger sammen med nonner og med ledende lekfolk, nominerte ved valg en bispekandidat og sendte navnet også til Roma for godkjenning. Myndighetenes godkjenning ble så innhentet i etterkant, skjønt rekkefølgen kunne også være den omvendte, eller prosessene løp parallelt. Slik gikk det for seg i bispedømmene [[Xianxian]] og [[Jinxiang]] (provinsen Hebei), i [[Nanning]] (Guangxi), [[Bameng]] (Indre Mongolia) og [[Xi'an]] (Shaanxi) og [[Wanzhou]] (Sichuan). At et slikt system var kommet på plass, kan betegnes som «en stille revolusjon»; det ble aldri offentlig eller åpent innrømmet, skjønt det hendte at kinesiske lokale embetsmenn eksplisitt sa til lokale prester: «Nå har vi gjort vår jobb, nå får dere gjøre deres».<ref name="kuleuven.be">Jeroom Heyndrickx, C.I.C.M.: [http://www.kuleuven.be/verbiest/Varia/Kunming%20Event/KunmingEvent-eng.pdf ''Confrontation and Lack of dialogue cause A new China-Vatican conflict'', 2006] Nettsted sist besøkt 16. juli 2007</ref>          
  
Tidlig 2006 var det altså god grunn til å tro at  de sino-vatikanske forbindelser var kommet inn i smulere farvann. Men i løpet av noen uker i mai-juni ble to unge biskoper ordinert uten at mandat fra Roma, den ene for [[Kunming]] og den annen for [[Anhui]]. [[Den kinesiske katolske patriotiske forening]], som stod bak, viste til kirken i Kina selvstendighet, det vil si gav dermed implisitt tilkjenne at de stilltiende ordninger der bispenominerte ble gitt tid til å innhente pavelig grønt lys før de gikk med på å la seg ordinere, ikke lenger ville videreføres. En tredje biskop, en av dem som i Romas øyne var blitt ulovlig ordinert i januar 2006, ble innsatt som biskop i [[Mindong]] i Fujian. Det var også en bispekandidat som faktisk hadde fått underhånds godkjenning av Roma, og han ble omtrent på samme tid, i mai 2006, ordinert som hjelpebiskop for [[Shenyang]].».<ref name="kuleuven.be"/>

Grunnen til at den fem års stille nyordning kom til en brå slutt, er ennå ikke klar. Det har vært spekulert i at pave [[Benedikt XVI]]s utnevnelse av [[Hongkong]]s biskop [[Joseph Zen Ze-kiun]] til kardinal ble oppfattet som en provokasjon som kalte på mottrekk som en markering overfor den nye pave. Msgr. Zen var like frittalende etter han ble kardinal som han hadde vært før, og det kom snart til en åpen, offentlig og skarp strid mellom ham og Den patriotiske forenings leder [[Anthony Liu Bainian]]».<ref name="kuleuven.be"/>   
     
....

I juni 2007 sendte pave [[Benedikt XVI]] et omfattende «brev til biskopene, prestene, de konsekrerte og det troende lekfolk i den katolske kirke i Folkerepublikken Kina».<ref>[http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/letters/2007/documents/hf_ben-xvi_let_20070527_china-dichiaraz_en.html Letter of the Holy Father Benedict XVI to the Bishops, priests, consecrated men and women, and lay faithful of the Catholic Church.] Nettsted sist besøkt 30. juni 2007.</ref> Brevet ble først gjort kjent for myndighetene før det den allmenne offentliggjøringsdato 30. juni.<ref>[http://www.katolsk.no/nyheter/2007/06/29-0001.htm Katolsk.no. - Kina forbereder reaksjoner på pavens budskap?] Nettsted sist besøkt 29. juni 2007</ref> Brevet ble først gjort kjent for myndighetene før det den allmenne offentliggjøringsdato 30. juni.<ref>[http://www.katolsk.no/nyheter/2007/06/29-0001.htm Katolsk.no. - Kina forbereder reaksjoner på pavens budskap?] Nettsted besøkt 29. juni 2007</ref>

Det gav uttrykk for en stor vilje til forståelse for tilpasninger til de rådende forhold, så lenge dette ikke gikk på bekostning av kirkens ekklesiologi og dens prinsipielle uavhengighet fra statsmaktene. I brevet modifiserte paven et direktiv fra 1988 der Vatikanet på det sterkeste frarådet kontakt med regimeutnevnte biskoper, et direktiv som i virkeligheten lenge hadde vært inoperativt selv om Roma ikke eksplisitt hadde trukket det tilbake. Men samtidig trakk paven også tilbake særtillatelser gitt til kinesisk presteskap blant annet vide dispensasjoner om forvaltningen av ekteskapets sakrament - grunnen til reverseringen var at det nå var bedre kommunikasjonsmuligheter mellom kirkelige instanser.

En rekke biskoper uttrykte umiddelbart stor takknemlighet og tilslutning til pavens brev. Det gjaldt både legitimerte «åpne» biskoper som Shanghais biskop [[Aloysius Jin Luxian]]<ref>[http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=9201 Aloyius Jin Luxian: «Our Lady of Sheshan, Help of Christians, Pray for Us!», i ''30 Days'', No. 6/ 7, år XXV - June/ July 2007] {{Wayback|url=http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=9201 |date=20060812092503 }} Nettsted sist besøkt 17. september 2007</ref> «undergrunnsbiskoper» som [[Joseph Wei Jingyi]] av [[Qiqihar]],<ref>[http://www.ucanews.com/ UCANews] 3. juli 2007. Søkbarhet og nettsted sist kontrollert 17. september 2007</ref>, «undergrunnsbiskoper» som senere er blitt godtatt av kinesiske myndigheter som biskop [[Lucas Li Jingfeng]] av [[Fengxiang]]<ref>[http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=15043 Lucas Li Jingfeng: «O mirae litterae!», i ''30 Days'', No. 6/ 7, år XXV - June/ July 2007] {{Wayback|url=http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=15043 |date=20071010224737 }} Nettsted sist besøkt 17. september 2007</ref>, og biskoper som er blitt godkjent av Roma innen de ble ordinert med myndighetenes tillatelse, altså legitime «åpne» biskoper som [[Peter Feng Xinmao]], koadjutor av [[Hengshui]]<ref>[http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=15044 Peter Feng Xinmao: «The confusion is over», i ''30 Days'', No. 6/ 7, år XXV - June/ July 2007] {{Wayback|url=http://www.30giorni.it/us/articolo.asp?id=15044 |date=20071010225241 }} Nettsted sist besøkt 17. september 2007</ref>.

I september 2007 fant det sted to bispevielser, begge av prester som var blitt gitt pavelig mandat av Vatikanet<ref>''L'Osservatore Romano''s italienske dagsutgave 21. september 2007</ref> og var regjeringsapproberte: [[Guiyang]] fikk den 8. september en koadjutor-biskop (Paul Xiao Zejiang), og Beijing fikk en ny (erke)biskop den 21. samme måned, msgr. [[Joseph Li Shan]].