Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====..Kulturrevolusjonen====
:''(Utdypende artikkel: [[Kulturrevolusjonen]])''

De ''patriotiske'' kirkestrukturer på katolsk og protestantisk side fortsatte så på samme vis, men med hver sine undertrykte ''«undergrunnskirker/husmenigheter»'', frem til [[1966]], da [[kulturrevolusjonen]] brøt inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite [[rødegradister|rødegardistene]] trengte å gjøre ytterligere for å bryte ned kirkens strukturer, de var for lengst knust. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over i sin kamp mot ''«de fire gamle»'' (i betydningen ''avleggse''): Gammel tenkning, gamle vaner, gammel kultur og gamle sedvaner. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, holdt vekk elle sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229</ref> Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen ''Franciscan Missionaries of Mary'' som drev en skole for utenlandske diplomaters barn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august 1966 og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som uvist, og de ble med væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229-230</ref> I [[1970]] løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop [[James E. Walsh]].

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere,  kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system  og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive talløse erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 46-47.</ref>

«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av [[Hanyang]] ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av [[Yantai]] (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48.</ref>

Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve ''de facto'' sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene ''pro forma''-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48-49.</ref>

En biskop i et fjernt nordøstlig bispedømme be fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville lette mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 49.</ref>

Forholdene i fengsler og tvangsarbeidsleirer forverret seg også vesentlig. Men det var likevel en fordel for kirkens folk å bli fengslet ellel sendt til leirer for ''[[Omskolering gjennom arbeid]]'' ''(láojiào)''; faren for grov mishandling og død var der mindre enn i rødegardistenes vold. Det hendte at kirkefolk ble henrettet i fengsel (som pavetro biskop Li Dehua og «patriotisk» biskop Lei Zhenxia tidlig i 1970), men vanligere var død av mishandling eller utmattelse ute i «friheten».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 50-51.</ref>

Den regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken]] ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.<ref>Jason Kindopp: ''Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule'', s. 126</ref>  Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder [[K. H. Ting]], som hadde vært en av lederne av den nå ''de facto'' nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra [[1973]] gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.<ref>Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 2</ref>

Da [[Lin Biao]] falt i unåde i [[1971]] skjedde det en liten endring. Etter påtrykk fra den [[italia|italienske]] ambassade ble en messe for diplomater godtatt i Beijing, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29</ref> Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april [[1972]] ble et antireligiøst verk av den ateistiske [[1700-tallet|1700-talls]]<nowiki></nowiki>filosofen [[Paul Henri Thiry d'Holbach|Paul-Henri Holbach]] trykket, en oversettelse av hans ''Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne'' (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai [[1973]] utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste historien om de imperialismens lakeier mordernonnene, og katolikker ble utkommandert til ''de ti tuseners grav'', det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29-30</ref>   
  
...

...