Redigerer Tannhäuser (avsnitt)

=== Akt 3 ===
Wartburg-dalen om høsten. Elisabeth kneler og ber foran [[Jomfru Maria|jomfruens]] bilde mens [[Wolfram von Eschenbach|Wolfram]] kommer nedover stien og legger merke til henne.

'''Scene 1.''' Orkestermusikk beskriver pilegrimsreisen til Tannhäuser. Det er kveld. Wolfram funderer over Elisabeths sorg under Tannhäusers andre fravær, ''"Wohl wusst 'ich hier sie im Gebet zu finden"'' og hennes lengsel etter pilegrimenes hjemkomst. Han uttrykker bekymring for at  Tannhäuser ikke har blitt frikjent. Mens han gjør det, hører han en pilegrims bønn i det fjerne, ''"Beglückt darf nun dich, O Heimat, ich schauen".'' Elisabeth reiser seg og hun og Wolfram lytter til salmen og ser pilegrimene komme forbi. Hun leter desperat i prosesjonen, men forgjeves, og innser sorgfullt at han ikke er blant dem, ''"Er kehret nicht züruck!"''. Hun kneler igjen med en bønn til jomfruen som ser ut til å forutsi hennes død, ''"Allmächt'ge Jungfrau! Hör mein Flehen"'' (Allmektige jomfru, hør min bønn!). Når hun reiser seg, ser hun Wolfram, men gir ham beskjed om ikke å snakke. Han tilbyr å følge henne tilbake til Wartburg, men hun ber ham igjen om å være stille, og gestikulerer at hun er takknemlig for hans hengivenhet, men hennes vei fører til himmelen. Hun går sakte opp stien alene.

'''Scene 2.''' Wolfram, alene idet mørket faller over dalen og stjernene titter frem, begynner å spille på harpen og synger en hymne til [[Venus|aftenstjernen]] som også antyder Elisabeths nærliggende død, ''"Wie Todesahnung Dämmrung deckt die Lande ... O du mein holder Abendstern"''.

'''Scene 3.''' [[Fil:Richard Wagner Galerie Seite 32.jpg|miniatyr|høyre|Elisabeths død. <small>Wilhelm von Kaulbach (1876)</small>|268x268pk]] Det er nå natt. Tannhäuser trer frem, skranglete, blek og utmattet, han går svakt lenende på staven sin. Wolfram kjenner plutselig igjen Tannhäuser og konfronerer ham, siden han er forvist. Til Wolframs skrekk forklarer Tannhäuser at han igjen søker selskapet til Venus. Wolfram prøver å beherske ham, samtidig som han uttrykker medfølelse og ber ham fortelle om pilegrimsreisen sin. Tannhäuser oppfordrer Wolfram til å lytte til historien hans, ''"Nun denn, hör an! Du, Wolfram, du sollst es erfahren"''. Tannhäuser synger om sin bot og lidelse, og tenker hele tiden på Elisabeths gest og smerte, ''"Inbrunst im Herzen, wie kein Büsser noch"''. Han forklarer hvordan han nådde [[Roma|Rom]], og var vitne til at tusenvis av pilegrimer ble frikjent. Til slutt nærmer han seg og forteller sin historie. I stedet for å få tilgivelse ble han snarere forbannet, ''"bist nun ewig du verdammt!"'', og ble fortalt av paven at ''"Wie dieser Stab in meiner Hand, nie mehr sich schmückt mit frischem Grün, kann aus der Hölle heissem Brand, Erlösung nimmer dir erblühn!"''. Hvorpå han, helt knust, flyktet og søkte tilbake til Venusbergets lyster.

Etter å ha fullført fortellingen sin, kaller Tannhäuser på Venus for å ta ham tilbake, ''"Zu dir, Frau Venus, kehr ich wieder"''. Idet Wolfram forsøker å beherske Tannhäuser dukker plutselig Venus opp og ønsker ham velkommen tilbake, ''"Willkommen, ungetreuer Mann!"''. Mens Venus fortsetter å vinke: ''"Zu mir! Zu mir!"'', i desperasjon, husker Wolfram plutselig at det er ett ord som kan nå Tannhäusers hjerte, og utbryter ''"Elisabeth!"'' Tannhäuser gjentar navnet og vender oppmerksomheten vekk fra Venus. Mens han gjør det, sees fakler, og en begravelsessalme høres nærme seg, ''"Der Seele Heil, die nun entflohn"''. Wolfram innser at det må være Elisabeths legeme som bæres, og at i hennes død ligger Tannhäusers forløsning, ''"Heinrich, du bist erlöst!"''. Venus roper ut ''"Weh! Mir verloren"'' og forsvinner med sitt rike. Når det gryr av dag vises prosesjonen som bærer Elisabeths legeme på en katafalk. Wolfram signaliserer til dem om å legge den ned. Når Tannhäuser bøyer seg over henne og uttaler: ''"Heilige Elisabeth, bitte für mich!"'' dør han. Idet scenen bader i dagsslys ankommer de yngre pilegrimene som bærer pavens stav som spirer friske blader, og forkynner et mirakel: ''"Heil! Heil!'' Alle synger deretter ''"Der Gnade Heil ist dem Büsser beschieden, er geht nun ein in der Seligen Frieden!"'' (Guds hellige nåde er til den angrende gitt, som nå går inn i himmelens glede!).