Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== 1863 til 1906 ===
[[Fil:Yrjö Koskinen 2.jpg|thumb|[[Yrjö Koskinen]] ledet det finske partiet i maktperioden på slutten av 1800-tallet.]]
Tsaren nølte først med å innkalle riksdagen fordi polske og russiske liberale samtidig krevde tilsvarende demokratiseringer. Men etter finsk press gjenoppstod riksdagen i september 1863, og derved fikk politikken innpass i det allmenne samfunnslivet. I perioden 1863–1898 signerte ikke Tsaren en eneste lov som ikke fikk flertall i den finske riksdagen, og Riksdagsloven av 1869 definerte grensene for Tsarens makt i Finland.<ref>Jutikkala, side 330-331.</ref>

Den nye lederskikkelsen, [[Yrjö Koskinen]], skapte  i 1860-årene Fennomanibevegelsen om til en politisk bevegelse som snart fikk navnet ''[[Finska partiet]]''. Grunnlaget lå hos akademikere med fennomanske sympatier og store deler av den finskspråklige befolkningen. De arbeidet for at finsk skulle bli offisielt embetsspråk, for gjennomføring av økonomiske og sosiale reformer, men også for ubetinget lojalitet til den russiske monarken. I stenderforsamlingen var det finske partiet dominerende blant bonde- og prestestanden, mens de fleste av adel og borgerskap var tilhengere av det svenske partiet. En rekke forsøk på å utvide stemmeretten falt på det svenske partiets bekymringer om at den rådende maktbalansen skulle bli avgjørende endret om den finskspråklige bybefolkningen slapp til.

I 1870-årene dannet det seg en motreaksjon mot de politiske fennomanene, ''[[svekoman]]ene'' forsvarte det svenske språkets stilling. I tillegg tenderte de under sin leder [[Axel Olof Freudenthal]] mot [[konservatisme]], og enkelte lot seg lede av reaksjonær raseteori inspirert av Sohlman. Blant annet påvirket av det forrige århundrets [[skandinavisme]], inntok tilhengerne en distansert og til dels fiendtlig holdning overfor Russland, men også overfor fennomanerne.<ref>Virrankoski II, s. 512 f.</ref> Skandinavismen fikk en viktig og avklarende rolle i finsk åndsliv.

Tanken om et samlet Norden stod sterkt i deler av Sverige inklusive hoffet, og under [[Krimkrigen]] foreslo Storbritannia at svenskene skulle utnytte krigssituasjonen til å gjenerobre Finland. Dette ble avvist fordi en finsk provins vanskelig lot seg balansere mot den statsrettslige norske suvereniteten i personalunionen – finnene måtte nødvendigvis bli skuffet om de fikk lavere status enn Norge. Særlig Snellman forsto at nordisk samling ville gjøre Finland underdanig, og trolig følges av hardhendt anti-finsk språkpolitikk. Overbevist om at finsk språk og kultur hadde bedre kår under Tsar-Russland enn under et mer nærværende, svensk styre utviklet han og de fleste andre finner en direkte fiendtlig holdning til skandinavismen.<ref>Jutikkala, side 321-322.</ref>

De [[liberalisme|liberalistiske]] strømningene i Finland skriver seg tilbake til [[1848]]-revolusjonen i Europa. På Kontinentet tok de liberale til orde mot det autokratiske imperie-Europa som hadde knuget og undertrykt små nasjoner etter 1815. De finske liberale var derimot ikke utpreget nasjonalt innstilt. Mens fennomanene mente Finland bestod av étt folk og derfor ønsket étt språk, og svekomannerne mente Finland bestod av to folk, inntok de liberale en mellomstilling med tanken om at Finland bestod av étt folk med to språk.<ref>Jutikkala, side 323.</ref>

Deres hovedfiender var ekstreme pan-skandinavister som mente finnene var underlegne «asiater» og at svenskene var et arisk herrefolk som burde lede et samlet Norden. Liberale tilhørte ofte de svenskspråklige elitene, men fungerte som en forsonende kraft i språkspørsmålet og konsentrerte seg mest om økonomiske og rettsstatlige spørsmål. De ønsket bredere stemmerett og pressefrihet uten sensur. Disse kravene ble avvist, men de liberale satte et varig stempel på en rekke sosiale og økonomiske reformer i 1860-årene, som retten til å anlegge bygdeskoler med statsstøtte fra [[1865]]. Handelsforholdet mellom Finland og Russland begynte å minne om frihandel.<ref>Jutikkala, side 332.</ref> I [[1869]] ga Kirkeloven svakere statlig styring med kirken, og introduserte menighetsråd som fikk en rolle i sognets styre og stell.

Mens fennomanene, svekomanene og pan-skandinavistene var politiske strømninger uten faste partiorganisasjoner, ble ''Det liberale partiet'' Finlands første politiske parti i moderne forstand i 1880, under ledelse av [[Leo Mechelin]]. De finske liberale var mest influert av britiske meningsfeller, og utviklet en realistisk og jordnær tilbakeholdenhet som hindret revolusjonære utbrudd. Men de var samtidig langt forut for sin tid, og fikk aldri stor oppslutning.<ref>Jutikkala, side 323-324.</ref> Partiet ble derimot etter hvert splittet da frontene i språkstriden ble mer uforsonlige, og forsvant rundt 1885. Deres avis ''[[Helsingfors Dagblad]]'' innstilte i 1889, og de fleste liberale sluttet seg til svekomannerne. Dette medførte at det svenske partiet fikk et modererende element, og kom til å stå langt framme i kampen for konstitusjonelt demokrati. Mechelin ble dermed rundt århundreskiftet en av de sentrale forkjemperne for de konstitusjonelt sinnede.

I den nye riksdagen vokste det fram tre klare «partier» med tydelige standpunkter og ledere:

{| class="wikitable"
|-
! Riksdagsgrupper 1863-85
! Språkstandpunkt
! Andre standpunkter
! Ledere
|-
|Fennomanene
| Ett folk, ett språk
| Finsk språk i administrasjon, skole, rettsvesen
| [[Johan Vilhelm Snellman]], [[Yrjö Koskinen]] (G. Z. Forsman), [[Agathon Meurman]]
|-
| Svekomanene
| To folk, to språk
| Egne svenske skoler. Svensk språk i rettsvesen.
| [[Carl Gustaf Estlander]], [[Viktor Magnus von Born]], [[Rabbe Axel Wrede]], [[Axel Olof Freudenthal]]
|-
| De liberale
| Et folk, to språk
| Bred stemmerett, pressefrihet, skole for alle 
| [[Leo Mechelin]]
|}

Aleksander III hadde helt fra begynnelsen av sin regjeringstid for vane å ta hensyn til samfunnsmessige forhold når han bekledde senatet med politiske ledere. Under hans styre ble fennomanene et slags regjeringsparti fram til 1905. Særlig under generalguvernør [[Fjodor Logginovitsj Heiden]] i 1881–1897 ble fennomanerne favorisert. Radikale fennomaner rettet kritikk mot Yrjö Koskinens lojalitetslinje og det kritikerne betegnet som en altfor konservativ sosialpolitikk. Samtidig ble finskspråklige liberale partiløse etter at Det liberale partiet ble sprengt i 1885.

Da ''Helsingfors Dagblad'' gikk inn i 1889 startet finskspråklige liberale straks avisen ''[[Päivälehti]]''. Finskspråklige liberale bevirket en regelrett splittelse av det fennomanske partiet, i de konservative ''Gammelfinnerna'' og de yngre og mer liberale ''Ungfinnerna''. I 1894 dannet sistnevnte gruppe et formelt parti – ''[[Ungfinska partiet]]''. Tross partisplittelsene ble partiene samtidig mer viktige, allerede i [[1882]] satt tre partiledere i Senatet, og grupperingene opptrådte stadig mer som moderne, politiske parlamentariske partigrupper.<ref>Jutikkala, side 337-338.</ref>