Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
[[Fil:Marechal Ney à Waterloo.jpg|mini|Marskalk [[Michel Ney]] i spissen for det franske kavaleriangrepet {{Byline|Louis Dumoulin (1860–1924)|type = Malt av}}]]

Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri.<ref name="Siborne439">{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|p=439}}</ref> I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral [[Charles Lefebvre-Desnouettes]]' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt {{formatnum:4800}} mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral [[François Étienne de Kellermann]]s tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral [[Claude Étienne Guyot]]s tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt {{formatnum:9000}} mann i 67 skvadroner.<ref>{{Harvnb|Adkin|2001|p=356}}</ref>

Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré.<ref group="note">Formasjonen karré var mindre enn hva som ofte gjengis i malerier fra slaget, en bataljon på 500 mann dannet en firkant ikke lenger enn 18 meter på en side. Selv om de var sårbare overfor artilleri eller fiendens infantere var infanteri i karré et effektivt forsvar mot kavaleri når de holdt stand. En karré som holdt stand kunne ikke utflankes og hestene ville ikke gå mot en vegg av bajonetter.</ref> Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett.<ref>Siborne (1990), s. 283</ref><ref>Adkin, s. 273, 414</ref> Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte  på at de skulle delta.<ref name="Adkin359">{{Harvnb|Adkin|2001|p=359}}</ref>

[[Fil:Artillery in Battle of Waterloo by Jones.jpg|mini|«Artillerioffiserene visste avstanden så nøyaktig, at hvert skudd og granat traff i selve senter av angrepet» (Original inskripsjon og tegning {{Byline|George Jones|type = Tegning av}}]]

Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen.<ref>{{Harvnb|Weller|1992|pp=211, 212}}</ref> Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning.<ref>{{Harvnb|Adkin|2001|pp=252, 361}}</ref> De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.

Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:<ref group="note">Dette forbeholdet kan ha hatt en egeninteresse for kaptein Mercers del. Wellington søkte selv dekning i karré hos de «nervøse» troppene fra Braunschweig på det tidspunktet og observerte hva han tolket som tilfeller av slett oppførsel fra britiske artillerister, som «…flyktet fra slagfeltet, idet de tok med seg lemmer, ammunisjon og alt…» som han skrev i et brev av 21. desember 1815 til the Master-General of the Ordnance, Lord Mulgrave. Hendelsen rettferdiggjorde i hans øyne at pensjon til medlemmer av artillerikorpset ble inndratt. Så der Mercer hevdet heroisk oppførsel så Wellington det motsatte. Wellingtons tekst i helhet og et forsøk på å imøtegå det: Francis Duncan (1879) ''History of the Royal Regiment of Artillery'', Appendix A, s. 444–464 [http://books.google.com/books?id=8qDrGClIogsC&printsec=frontcover&dq=Wellington+captain+Sandham+Mulgrave&lr=#PPA444,M1 Google Books.] Brevet ble opprinnelig offentliggjort i ''WSD'', bind XIV (1858 utgave), s. 618–620</ref>

<blockquote>«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti [[yard]] (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet [[kardesk]] med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane…avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en [[ljå]].», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery<ref name="M70">{{Harvnb|Mercer|1870|loc=}}</ref></blockquote>

Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre [[fenghull]]et mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
<ref group="note">Kavalerister fikk ikke lov å stige ned av hesten uten at det var gitt ordre til det,  så individuelle initiativ for å uskadeliggjøre en kanon hadde vært umulig for en soldat. Hver britisk kanon hadde et antall hodeløse spiker for å uskadeliggjøre kanonen lagret i en boks på kanonunderstellet, så franskmennene hadde hatt hva de trengte for å uskadeliggjøre kanonene, dersom de hadde kjent til det.{{Harvnb|Weller|1992|p=114}}</ref> Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten.<ref name="Adkin359" /> Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode.<ref>{{Harvnb|Houssaye|1900|p=522}}</ref> Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.

Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag {{formatnum:6500}} infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri.{{Sfn|Adkin|2001|p=361}} Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.{{Sfn||Siborne<!--HT-->|1891|pp=14, 38–39}}

Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor [[Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt]] til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=s. 14–15 og brevene 6, 7 og 9}} Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder.<ref group="note">Nederlandske og belgiske kilder motsier heftig disse britiske rapportene. Se e.g.{{Harvnb|Eenens|1879|pp= 131–198}}. [http://books.google.com/books?id=sxdJAAAAMAAJ&pg=PT23&dq=Eenens+Dissertation&lr=#PPA135,M1 Google Books;] Willem Jan Knoop, ''"Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden" en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846''; Willem Benjamin Craan (oversatt av A. Gore) (1817) ''An historical account of the battle of Waterloo'', s. 30 [http://books.google.com/books?id=jEsBAAAAQAAJ&pg=RA1-PA41&dq=%22Van+der+Smissen%22+general&lr=#PRA1-PA30,M1 Google Books], skrevet i 1816 på basis av øynevitneberetninger nevner ikke hendelsen.</ref> I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake.{{Sfn|Adkin|2001|p=361}} Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=465}}<ref group="note">Kommandanten for the Cumberland Hussars, som i etterkant ble stilt for krigsrett og degradert, hevdet at siden hans tropper (alle velstående menn fra Hannover) stilte med sine egne hester så kunne han ikke beordre dem til å bli på slagmarken. Etter slaget ble regimentet nedlagt og  troppene tildelt oppgaver de utvilsomt så som vanærende. Fire ble plassert i kaptein Mercers tropp av Royal Horse Artillery, hvor han fant  dem «forbausende morske og grinete med alle.»
{{Harv|Mercer|1870|loc=}}</ref>