Redigerer Senterpartiet (avsnitt)

=== 1993–2005: EU-kamp, desentralisering og kursendring ===
Da [[EU]]-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden i 1990 dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.

Ved [[Kommunestyrevalget 1991|kommunevalget i 1991]] fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved [[stortingsvalget 1993]] var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på [[Stortinget]], blant annet etter å ha lansert visjonen om «[[annerledeslandet]]». Nei-siden vant [[Folkeavstemningen_om_Norges_tilslutning_til_EU_1994|folkeavstemningen i 1994]].

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved [[stortingsvalget i 2001|stortingsvalgene i 2001]] og [[stortingsvalget i 2005|2005]] lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved [[stortingsvalget i 2005]].

Senterpartiet satt i [[Kjell Magne Bondeviks første regjering|Sentrumsregjeringen]] med KrF og Venstre, der [[Kjell Magne Bondevik]] (KrF) var statsminister fra 1997 til 2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et [[kabinettsspørsmål]] på en miljøsak; [[gasskraftsaken]]. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.