Redigerer Seksuell dysfunksjon (avsnitt)

==Kliniske studier==
De tidligste forsøkene på å behandle seksuelle dysfunksjoner, spesielt erektil dysfunksjon ble utført av muslimske leger og farmasøyter i middelalderens islamske verden. {{Trenger referanse|date=September 2010}} De var de første til å foreskrive medisiner for behandling av dette problemet, og de utviklet flere metoder for terapi for dette problemet, inkludert en metode hvor ettmedikament ble foreskrevet, og en kombinert metode der pasienten fikk enten et medikament eller mat. De fleste av disse medikamentene ble gitt oralt (gjennom munnen), men noen pasienter ble også behandlet med lokale metoder og gjennom urinrøret. Seksuelle dysfunksjoner ble behandlet med klinisk testede medikamenter i den islamske verden fra det 9. århundre til det 16. århundre av en rekke muslimske leger og farmasøyter, deriblant Muhammad ibn Zakariya Razi, Thabit bin Qurra, Ibn Al-Jazzar, [[Avicenna]] ''[[Medisinens Kanon|(The Canon of medicine)]]'' , [[Averroës|Averroes]], Ibn al-Baitar og Ibn al-Nafis ''(The Comprehensive Book on Medicine).''<ref>[28] ^ A. Al Dayela og N. al-Zuhair (2006), "Single drug therapy in the treatment of male sexual/erectile dysfunction in Islamic medicine", '''68'''  ''Urology''  (1), s. 253-254.</ref> 

I moderne tid regner vi at egentlige kliniske studier av seksuelle problemer startet først i 1970 da Masters og Johnson's ''Human Sexual Inadequacy''  ble publisert. Det var resultatet av over ti års arbeid med 790 pasienter ved Reproductive Biology Research Foundation i St. Louis. Dette arbeidet sprang ut fra Masters og Johnson's tidligere ''Human Sexual Response''  (1966).

Før Masters og Johnson var den kliniske tilnærmingen til seksuelle problemer i hovedsak hentet fra tenkningen til Freud. Seksuelle problemer ble regnet som psykopatologi, og man så på sjansen for hjelp eller bedring med en viss pessimisme. Seksuelle problemer var bare symptomer på en underliggende sykdom, og den diagnostiske tilnærmingen var psykopatologisk. Det var lite skille mellom funksjonsproblemer og variasjoner, og man skilte heller ikke mellom perversjon og problemer. Til tross for arbeidet til psykoterapeuter som Balint ble seksuelle dysfunksjoner grovt delt inn i frigiditet eller [[Erektil dysfunksjon|impotens]], tilstander som tidlig vekket negative konnotasjoner i populærkulturen.

Det ''Human Sexual  Inadequacy''  oppnådde, var å flytte tenkning fra psykopatologi til ''læring'' , bare hvis et problem ikke ble bedre av opplæring, ville psykopatologiske problemer bli vurdert. Dessuten var behandlingen rettet mot par, mens partnerne tidligere ville bli behandlet individuelt. Masters og Johnson så at sex var en felles handling. De mente at seksuell kommunikasjon og ikke individuelle problemer, var det viktigste ved seksuelle problemer. De foreslo også samterapi, et matchende par av terapeuter til pasientene. De argumenterte med at en enslig mannlig terapeut ikke fullt ut kunne forstå kvinnelige problemer.

Den grunnleggende behandlingsprogrammet til Masters og Johnson var et intensivt to ukers program for å utvikle effektiv seksuell kommunikasjon. Programmet begynte med diskusjon og fortsatte deretter med fokus på sansing mellom paret for å utvikle felles erfaringer. Utfra erfaringene kunne man konstatere spesifikke vansker og tilnærmet seg disse med en spesifikk terapi. I et begrenset antall tilfeller med bare menn (41) hadde Masters og Johnson utviklet bruken av en kvinnelig surrogat, en tilnærming de snart oppga på grunn av de etiske, juridiske og andre problemstillinger det forårsaket.

Da de anslo omfanget av seksuelle problemer, hadde Masters og Johnson definert en grense mellom dysfunksjon og avvik. Dysfunksjoner var forbigående, og oppleves av de fleste mennesker, hos menn omfattet dysfunksjoner primær eller sekundær [[Erektil dysfunksjon|impotens]], prematur ejakulasjon, manglende ejakulasjon, hos kvinner primær orgasmisk dysfunksjon og situasjonsbestemt orgasmisk dysfunksjon, smerter under samleie (dyspareuni) og vaginisme. Ifølge Masters og Johnson er seksuell opphisselse og klimaks en normal fysiologisk prosess hos alle funksjonelt intakte voksne, men selv om det er autonomt, kan det bli hemmet. Masters og Johnson behandlingsprogram for dysfunksjon var 81,1 % vellykket.

Til tross for arbeidet til Masters og Johnson, ble feltet i USA raskt gjenstand for tilnærminger som var entusiastiske snarere enn systematiske, noe som visket ut skillet mellom "berikelse" og terapi. Det har blitt hevdet at virkningen av arbeidet var slik at det ville være umulig å gjenta et slik rent eksperiment.
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*