Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

== Organisering blant samer ==
{{se også|Samemøtet i 1917}}

[[Fil:Elsa Laula-Renberg SPA.jpg|mini|[[Elsa Laula Renberg]] (1877–1931) var en sentral skikkelse for organisering og arbeid for samiske rettigheter ved inngangen til 1900-tallet.]]

I august 1904 ble [[Lapparnas Centralförbund]] grunnlagt i Stockholm med [[Elsa Laula Renberg]] (1877–1931) som leder. Renberg og andre i den sentrale ledelsen var samer fra [[Vilhelmina]], hvor deres familier hadde drevet reindrift i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Hun var spesielt kritisk til den svenske jordbrukskoloniseringen, der samiske familier hadde blitt presset ut fra reinbeiteområder. Samer som tapte beiteland fikk heller ikke eie jord under samme betingelser som svenske nybrottsmenn, dermed var det mange samer som opplevde nød. Bakgrunnen for dette var innføring av odlingsgrensen i 1867. Kun jordeiere hadde stemmerett, dermed hadde ikke samene denne grunnlegende demokratiske rettigheten. Hun var også kritisk til det svenske skoletilbudet til samiske barn, som førte til at samer ble stilt utenfor storsamfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} 

Lapparnes Centralförbund gikk i oppløsning sommeren 1905 på grunn av svak økonomi, interne stridigheter og feil strategi, samt at deres etniske profil ble oppfattet som for radikal. Reindriftsamer sluttet ikke opp om organisasjonen av frykt for at deres rettigheter skulle tilfalle andre samer. Enda et problem var at svenske myndigheter var sterke motstandere av organisasjonen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} Samtidig som organisasjonsarbeidet i Sverige stanset, oppstod det i Norge mobilisering i de sørsamiske områdene. I Sverige hadde hadde organisasjonsarbeidet startet blant samer som ikke drev med reindrift, mens det i Norge var reindriftsamene som ville arbeide for felles interesser. Et første møte ble hold i [[Røyrvik]] i Nord-Trøndelag, hvor organisering ble diskutert. Frem til 1913 ble det hold mange slike møter. I 1907 ble Brurskanken lappeforening stiftet i Mosjøen. Til møtet var Renberg invitert for å holde foredrag. På møtet traff hun Thomas Pedersen Toven (1875–1948), som hun giftet seg med samme år. I Norge ble Renberg en lederskikkelse for den samepolitiske bevegelsen. Sammen med henne virket lappeskolelærer [[Daniel Mortenson]] (1860–1924). I årene etter stiftelsen av Brurskanken lappeforening ble det opprettet flere samiske lag og foreninger, samt fylkesforeninger. I 1910 stod Renberg bak opprettelsen av [[Brurskanken samiske kvinneforening|Brurskanken lappekvindeforening]]. Foreningene var åpen for alle samer, men fungerte i realiteten mest som interesseorganisasjon for reindriftsamer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=208–210}}

[[Fil:Samemøtet 1917 i Metodistkirken.jpg|mini|Fra samemøtet den 6. februar 1917 i Trondheim. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström. {{byline|Hilfling-Rasmussen}}]]

Renberg og Brurskanken lappekvindeforening stod høsten 1916 bak planlegging av et større arrangement for å få stiftet en landsomfattende organisasjon for samer. Det møtte opp 150 deltager til det [[Samemøtet i 1917|første samiske landsmøtet]] som ble åpnet 6. februar 1917 i Metodistkirken i Trondheim. Blant deltagerne var to tredeler samer, mens resten var nordmenn. Rund {{nowrap|30 %}} av de samiske deltagerne var kvinner og alle samene drev med reindrift. Det var få deltagere fra nordsamiske områder. Landsmøtet varte i fire dager og de ble diskutert reindrift, skole og videre organisering. Arbeiderpartimannen [[Martin Tranmæl]] (1879–1967) var invitert for å gi sine råd om organisasjonsform. Han anbefalte en hierarkisk oppbygget landsammenslutning, med underliggende fylkes- og lokallag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=213–215}}

=== Samiske aviser og litteratur ===
Rundt 1900 ble flere samiske avsier opprettet. De formidlet samisk språk, kultur og historie, slik at samisk bevissthet og samhold ble styrket. Det oppstod en offentlighet der samiske anliggender ble diskutert, som igjen førte til agitasjon og mobilisering. De første samiske avisene var religiøse, eid av misjonsorganisasjoner. Senere oppstod rent politiske medier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=204–205}}

''[[Saǥai Muittalægje]]'' var en samisk avis som ble gitt ut fra mai 1904 til desember 1911. Den hadde en lesekrets på rundt 2000 personer, de fleste i Øst-Finnmark. Redaktør var den samiske læreren og forfatteren [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949). Avisen formidlet stoff om kultur, nyheter, leserinnlegg og politikk. Larsen ville vise at samisk kultur ikke stod tilbake for norsk kultur. En annen grunnlegende tanke, var at sjøsamer og reindriftsamer tilhørte samme nordsamiske språk- og kulturfellesskap. Avisen agiterte for at den samiske læreren [[Isak Saba]] (1875–1921) fra Nesseby burde representere Finnmark på Stortinget. Han var sosialist og mente at samenes hadde felles interesser med fiskerbønder og arbeidere. Han ble valgt inn på Stortinget både i 1906 og 1909.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=205–207}}

Den samepolitiske mobiliseringen var skjør og avhengig av enkeltpersoners engasjement. Det var ikke tradisjon for frivillig organisering i det nordsamiske samfunnet. Selv om det skjedde en mobilisering i 1904, ble det ikke etablert mange samiske lag og organisasjoner. For Saǥai Muittalægje var økonomien stadig et problem, og da den gikk inn ble grunnlaget for politisk mobilisering blant samene redusert.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=205–207}}

Årene fra 1906 til 1917 omtales som pionertiden for samisk skjønnlitteraturer, da dikt, noveller og romaner ble publisert på samisk av samiske forfattere. I 1910 ble ''Muitalus sámiid birra'' (norsk: «Min bok om samene») gitt ut av nordsamen [[Johan Turi]] (1854–1936).{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=210–213}}

=== Fimbulvinter ===
[[File:Lov om reindriften av 12. mai 1933.pdf|mini|Lov om reindriften av 12. mai 1933.]]

Innenfor forskningslitteraturen har tiden fra rundt 1920 til 1940 i Norge, vært omtalte som en «fimbulvinter», et uttrykk som språkmannen [[Hans J. Henriksen]] (1903–1977) innførte som et  retorisk begrep.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}. Årsaken til denne betegnelsen var at det samiske organisasjonsliv stod stille, mye på grunn av myndighetenes harde fornorskingspolitikk.<ref>{{Kilde www | forfatter= Arntsen, Øyvind og Andresen, Knut Reidar  | tittel= Samiske strateger | besøksdato = 29. desember 2021 | utgiver= NRK | url = https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/samiske-strateger-1.10905151 | dato = 8. februar 2013 }}</ref><ref name = "Pedersen">{{Kilde www | forfatter= Pedersen, Steinar  | tittel= Samiske strateger | besøksdato = 29. desember 2021 | utgiver= samiskeveivisere.no | url =https://samiskeveivisere.no/article/samene-og-norge/ | dato = 4. mars 2019 }}</ref>{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}} Allikevel var foregikk det rettighetskamp i det stille. Mange samer støttet [[arbeiderpartiet]], som de mente ga støtte for småkårsfolk og forbedringer i krisetid. Motsatt førte de borgerlige partiene en politikk overfor samene som var lite velvillig. Generelt var mellomkrigstiden en tidsperiode med økonomiske kriser, klassekamp og arbeiderbevegelsens fremgang som førte arbeiderpartiet i regjering i 1935.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}}

I mellomkrigstiden var også antiliberale politiske krefter i sving i Europa. Rasepolitikk ble fra 1933 innført i Tyskland med nazistenes maktovertagelse. Rasetenkning gjorde seg gjeldene også i Norden innenfor vitenskap, kultur, politikk og blant folk flest. Blant annet ble «menneskeraser» i undersøkt i Nord-Norge. Hva undersøkelsene skulle føre frem til var ofte usagt, men et mål kunne ha vært å kartlegge «raseblanding» og mulige konsekvenser av det. Nazistene gikk så langt som til å igangsette industrielt drap av «mindreverdige raser». Innen det skjedde, hadde mange vitenskapsfolk tatt avstand fra «raselæren». Blant annet var raseteoriene dårlig underbygget vitenskapelig. Allikevel hadde tenkningen om et hierarki blant mennesker slått rot, og kan brukes som bakteppe for å forstå myndighetens og folk flest sin tenkning angående samene. Fra før hadde en det kulturelle hierarkiet, altså at noen hadde underutviklet og primitiv kultur, mens andre («kulturfolkene») hadde kommet på et høyere nivå. I dette hierarkiet stod samene lavest, så kvenene og øverst nordiske folk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}} 

Samemøtet i Trondheim i 1917 håpet å danne en organisasjon som kunne tale alle samenes sak. Når det ikke førte frem, fikk samene heller ikke anledning til å fremme ønsket om bruk av samisk i skolen. Noen av det samene allikevel fikk gjennomslag for, var at offisiell betegnelsen på dem skulle være «same» og de fikk sine egne representanter i kommunestyrene, fylkestingene og Stortinget, samt at sørsamene engasjerte seg i utforming av reindriftsloven. [[Mellomkrigstiden]] var en svært vanskelig tid, med arbeidsledighet og økonomisk nedgang, i tillegg var tuberkulose en sykdom som rammet mange. Under disse forholdene var ikke foreningsarbeid noe som mange hadde overskudd til å drive med, allikevel greide sørsamene å skape samarbeid mellom norske og svenske reinsamer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}

Valgdeltagelsen blant samene var heller ikke stort nok til at de fikk egen representant på Stortinget, til tross for at Arbeiderpartiet i Finnmark hadde både samiske kandidater og samisk program. Fra 1927 og videre i mellomkrigstiden hadde ikke Arbeiderpartiet flerkulturelle temaer i sitt program. Historiker [[Ketil Zachariassen]] (1969–) har forklart dette med at partiet ville håndtere etniske motsetninger i Nord-Norge ved å unngå fokus på dem.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=239–242}}

Forskere, myndigheter og politikere har beskrevet samene som et delt folk. Men forskjellene gikk i realiteten ikke mellom nord- og sørsamer eller mellom samer fra de forskjellige nasjonalstatene, men mellom fattig og rik. Typisk var reindriftsamene de rike og sjøsamene de fattige.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}

=== Språkkamp ===
Fornorskningen hadde før gått for seg i skolene og i kirkene, men i mellomkrigstiden kom nye medier til, som radiosendinger, norske ukeblader og boksamlinger. Den første store regionale radiosenderen ble satt opp i [[Vadsø (tettsted)|Vadsø]] i 1934 for å nå kvener og samer i områder som [[Nesseby]], [[Polmak]] og [[Tana]]. Kringkastingslisensen var lavere enn andre steder og radioer delt ut gratis. Den første samiskspråklige sendingen var overføring av gudstjenesten julaften 1936 i [[Polmak kirke]].

Språkforskeren [[Trond Trosterud]] (1962–) har estimert at språkbeherskelsen i samisk gikk ned med {{nowrap|10 %}} i Finnmark, fra 1920 til 1930, tilsvarende var nedgangen {{nowrap|20 %}} i Troms. Nedgangen skyldes assimilering gjennom skolens undervisningsopplegg. Historikerne har lurt på hvorfor det samiske språket ikke forsvant helt, men språket var fortsatt levende i områdene der samene utgjorde størsteparten av befolkningen. Konservering av språket skjedde av seg selv der folk omgikkes, som i arbeidslivet, i bygdene og i hjemmene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=247–251}} Forøvrig var foreldrene ikke mot at elevene lærte seg norsk, men at de ikke fikk lære samisk. I verste fall lærte barna hverken samisk eller norsk på skolen, og ikke stort annet heler.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=251–254}}

De samene som markerte seg i offentligheten var ikke mange, men en av dem var lærer og historiker [[Henrik Kvandahl]] (1864–1950) som skrev trebindsverket ''Samenes historie'' (utgitt mellom 1925 og 1947). Han stipend av [[Det akademiske kollegium (UiO)|Det akademiske kollegium]] ved universitetet i Oslo for forskning på samisk historie. En annen var forfatter, avisredaktør og lærer [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) som fikk utgitt boken «Om sjøsamene». En tredje agent for samiske rettigheter var arbeiderpartipolitikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973), som kjempet for samenes rett til språk og kultur. Karakteristisk for samenes kamp var tilslutting til de etablerte politiske partiene, spesielt arbeiderpartiet. Virksomhet innenfor de etablerte partiene ble den muligheten som åpnet seg, når etnopolitisk organisering ikke førte frem.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=244–246}}