Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

=== Samisk bosetning ved kysten av Bottenviken ===
Samisk tilstedeværelse av samer langs kysten av Nord-Sverige har vært ansett som lite sannsynlig eller som et nytt fenomen. Siden 1980-årene har det vært foretatt undersøkelser og utgravninger langs kysten av Nord-Sverige, noe som viser spor etter [[sjøsamer]] i [[Bottenvika|Bottenviken]]. Av historiske nedtegnelser finnes det få holdepunkter, men presten Olaus Petri Niurenius (1580–1645) fra [[Umeå]] skrev at samene i tidlig tid hadde leirer ved Bottenvikens kyster. Niurenius skriver at disse samene senere ble drevet bort. Det finnes også nedtegnelser om de første som slo seg ned på Holmöen utenfor Umeå var tre «fiskesamer» med navn Hakar, Klement og Kerstop. En antar at deres gårder er fra rundt 1300 og at de var etterkommere av selfangere som hold til på øyen Store Fjäderägg i [[vikingtiden]]. Et annet holdepunkt for samisk tilstedeværelse er stedsnavn med ordet «lapp» i kystregionen.<ref name=Broad2004>{{Kilde bok | forfatter= Broadbent, Noel D. |  artikkel= The search for a past: the prehistory of the indigenous Saami in northern coastal Sweden| redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = engelsk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf }}</ref> For øvrig forsvant samenes kultur ved kysten av Bottenviken rundt 1300-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=4}} Langs kysten av Bottenviken finnes mer enn 1100 stedsnavn med samiske referanser. Disse vitner om deres tilstedeværelse og om kontakt mellom samiske grupper og andre. Stedene er også viktig for forståelsen av utviklingen av moderne samisk identitet.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}

Radiologiske dateringer viser at hyttene etter den gamle bosetningene til fangstkulturen langs Bottenviken er fra rundt 400- til begynnelsen av 1300-tallet. De fleste er fra vikingtiden, altså intervallet 800–1100. Det er funnet hundrevis av slike hytter.<ref name=Broad2004 />

==== Selfangst langs kysten av Bottenviken ====
[[Fil:Lapp people - carrying boats to other places, woodcut 15-1600s.jpg|mini|Tresnitt fra 15–1600-tallet med engelsk påskrift «Samer bærer båter til andre steder.»]]

En kan se rester etter bosetning langs kysen av Bottenviken som tyder på at jegere har jaktet på sel, i tillegg til å ha drevet med fiske. Spesielt har seljakten gått for seg på islagt hav. Ringsel var den arten som ble mest jaktet på, og blant annet selolje var en viktig handelsvare. Fra 1600-tallet finnes skattelister som viser redusert handel med selolje, noe som kan tyde på at stor utbredelse av is reduserte jaktutbytte, som var vanlig i denne perioden med kaldt klima. Derimot ga varmere klimaperioder bedre jaktutbytte. Det ser også ut til at skiftende klima og temperatur påvirket bosetningsområdene, slik at menneskene flyttet mellom innlandet og kyst, alt etter forholdene.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} 

Samfunnene langs kysten av Bottenviken var organiser i grupper på samme måte som de samiske siidaer, med tre til ni husholdninger i hver gruppe. Disse gruppene jaktet og drev med reindrift sammen. I vikingtiden var virksomheten på sitt mest intense med husdyrhold, seljakt, snarefangst og handel.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Selfangsten dreide seg om ringsel som det ble drevet jakt på senvinters og på islagt sjø. En drev også med jakt om høsten, men da med spesielle garn. Slik garnfangsten ble drevet i denne regionen helt tilbake til [[steinalderen]].<ref name=Broad2004 /> Det ble bygget båter langs kysten og muligens hadde de [[smie]]r i forbindelse med båtbyggingen. Uten at en vet det sikkert argumenterer spesielt arkeologen Noel Broadbent (1946–) for at det var samer som drev med denne sesongvise kystnæringen.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Store regioner kunne være folketomme i opptil en generasjon (rundt 35 år) av gangen. På samme måte kan det ha vært svinginger i bestanden av elg, som igjen påvirket bosetningene i innlandet i Nord-Sverige. Dyrene på Nordkalotten har fordel av kalde og tørre vintre, fordi det reduserer plagen fra parasitter og reduserer snødybden. Dermed kunne det ha vært en omvendt korrelasjon mellom bestandutviklingen av elg i innlandet og tilgang på sel ved kysten. For jegere og samlere får dette stor betydning for flyttemønster.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} Slike flyttemønstre kunne også ha vært forårsaket av økologiske endringer og overbeskatning av viltbestandene.{{sfn|Broadbent|2010|p=26}} Overbeskatning og kamp om ressursene kan også forklare overgang til husdyrhold, siden det tilbød mer stabil mattilgang.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}}

Seljakten varte fra Kristi fødsel frem til slutten av 1200-tallet. Det var tre perioder med ekspansjon: rundt år 100–400, 400–600 og 800–1100. I 1279 ble alle stedene langs Bottenviken hvor det ble drevet selfangst forlatt. Tidspunktet sammenfaller med andre store hendelser i Nord-Europa, som begynnelsen på Den lille istid, at den svenske staten ble styrket og at kristendommen ekspanderte mot nord. I tillegg var det stadig flere svenske nybyggere som koloniserte områdene, noe som førte til at jegere og samlere langs kysten ble assimilert. Utover på 1300-tallet fikk fiske etter sild i tillegg stor utbredelse. Menneskene som tok over ved kysten benyttet seg av samenes kunnskap og metoder for fiske, jakt og fangst.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Arkeologier argumenterer for at det ikke var noen norrøn befolkning i nordlige deler av Bottenviken. Mest på grunnlag av at en ikke har funnet typiske tegn etter dem. Det er for eksempel ikke funnet [[Langhus (bygning)|langhus]], [[gravhaug]]er, [[runestein]]er, [[Festning|fortifikasjoner]], jernbarer eller sølvkapslinger. Det er heller ikke noen navn med stavelsen «vin», «sta» eller «hem». Det arkeologiske materialet tyder heller ikke å på noe hierarki som en finner i jernalderens graver og hus i midlere deler av [[Norrland]]. Noen historikere har forsøkt å knytte selfangerne nord i Bottenviken, til sesongvis jakt drevet av norrøn befolkning fra [[Österbotten]] eller midlere deler av Norrland.<ref name=Broad2004 />

Broadbent argumenterer for at fangsfolkene nord i Bottenviken var samer,{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} og at de drev kystnæringen sesongvis.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Blant annet peker han på at funn av bjørnegraver og hytter med beinrester fra bjørn, knytter fangstfolkene til samisk religiøs praksis. Andre beviser er muntlige overleveringer, skriftlige kilder, stedsnavn, arkeologiske funn av forskjellige gjenstander, utforming av hyttene, tegn etter ritualer og kjemiske analyser av jord. Etter 1300 forsvinner de samiske sporene, sannsynligvis på grunn av svenske nybyggere som tar over, kirkens ekspansjon og statlig kontroll med handel og skattelegging, samt at sildefiske ekspanderer nordover. [[Den lille istid]]en kan også ha ført til at isforholdene ble vanskeligere, slik at selfangst ble vanskelig. Enda en faktor var [[Svartedauden|svartedauen]] som kom til Sverige i 1342.<ref name=Broad2004 /> Det finnes få nedskrevne kilder til samisk tilstedeværelse ved Bottenviken. En nedtegnelse fra tidlig 1600-tall forteller at den første konge av Sverige, [[Magnus Ladulås]] (1240–1290), gjorde en avtale med birkarlene om retten til å håndtere skatten fra samene som bodde på kysten: «at the skulle hafva Lapparna som än tå bodde ut medh Botnen medh allan skatten och Laxfisken».{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}}

==== Steinlabyrinter ved Bottenviken og i kyststrøk i Finnmark ====
Steinsatte labyrinter finnes i stort omfang langs den svenske kysten av Bottenviken. Det er registrert rundt 156 labyrinter fra [[Söderhamn]] og nordover mot finskegrensen. Disse forbindes med fiske og sjøfart i middelalderen, selv om noen også er funnet langs elveløp. Labyrinter er også funnet på kyststeder i Finland og Baltikum,{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} samt noe få i Finnmark.<ref name=lab>{{Kilde www | forfatter= Westerdahl, Christer | url= https://www.balticsealibrary.info/essays/item/802-nya-tankar-om-labyrinter.html | tittel= Nya tankar om labyrinter | besøksdato= 19. juni 2022 | utgiver= Baltic Sea Library | arkiv_url= | dato = | format= }}</ref> De fleste er bare mellom 10 og 15 meter over havet, og bare meget få er funnet mer enn 15 meter over havet. De fleste er etablert etter år 1000 og de fleste er satt opp på 1500-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

[[Labyrint]]er er et eldgammelt symbol på død og farlige reiser, og i Europa finnes de eldste labyrinter på Kreta og Hellas. Formen varierer, men de typiske kretiske labyrintene har kun en inngang og et endepunkt. De nordiske labyrintene er lik de kretiske med en vei inn og en ut. De har ingen blindveier. Labyrintene ved Bottenviken består av steiner satt ned ved strender eller på berggrunn. De har seks, åtte eller i noen tilfeller tolv rader. Med få unntak starter de med et kors og veggene går ut fra dette midtpunktet mot hjørnepunkter. Korset i senter og resten av steinsettingen danner i henhold til Broadbent de greske bokstavene (Shi) <math>\Chi</math> og (Rho) <math>\Rho</math>, som er et kristent symbol på Kristus. Den romerske keiseren [[Konstantin den store]] (272–337) befalte sine soldater å ha et kors på skjoldene, der den ene armen av korset skulle være bent rundt slik at det former [[Bispestav|kroken av en hyrdestav]]. Dette er selve grunnformen i labyrintene i Sverige.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

Broadbent antar at labyrintene har sammenheng med miljøet til menneskene som lagde dem, og at de skal gi beskyttelse på havet og gi fiskelykke, samt beskyttelse mot [[Hedenskap|hedendom]]. Å gå i labyrintene var en magisk måte å tre inn i farlige farvann og komme ut velberget. Det er dokumentert at ritualer som dette har vært praktisert helt opp til 1950-årene. Han antar at de er laget av kristne innvandrere som ville beskytte seg mot eldre tiders farer og krefter på samenes tidligere tilholdssteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} Christer Westerdahl (1945–), som har spesialisert seg på maritim arkeologi, mener på sin side at labyrintene representerer en felles maritim kultur.<ref name=lab/>

Arkeolog [[Bjørnar Olsen]] (1958–) har argumentert for at labyrintene i Finnmark er bygget av samer og representerer overgangritualer i forbindelse med samiske begravelser. Disse var svar på et økt press utenfra mot samiske samfunn.<ref name = Olsen>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = MATERIAL METAPHORS AND HISTORICAL PRACflCE: A STRUCTURAL ANALYSIS OF STONE LABYRINTHS IN COASTAL FlNNMARK, ARCTIC NORWAY | publikasjon = Finnoscandia archoloiogica | år = 1991 | bind = VIII | hefte =  | sider =  | doi =  | url = http://www.sarks.fi/fa/PDF/FA8_51.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Da de ble bygget var det store endringer med økt handel, skatter, misjon og kolonisering. De kan også ha vært respons på kirkens kristelige materielle symboler.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = Stone Labyrinth in Arctic Norway | publikasjon =  Caerdroia | år = 1996 | bind = 27 | hefte =  | sider = 24–27 | doi =  | url = https://www.labyrinthos.net/C27%20Arctic%20Norway.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Broadbent mener på sin side at det kan være snakk om sirkulære, steinsatte, kultplasser i Finnmark, som er blitt mistolket til å være labyrinter. Dessuten mener Broadbent at det kan være tilfeller der kristne samer har tatt opp skikken med å bygge labyrinter. Det mener noen er tilfelle ved [[Kvitsjøen]], der samer stod bak labyrinter.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}